Lev Vygotsky mente at den sosiale og kulturelle konteksten er viktig for kognitiv utvikling. Han mente at barn i utgangspunktet er sosiale og at de individualiseres etterhvert. Han var enig med Piaget om at erfaring med fysiske objekter er viktig for kognitiv utvikling, men han var ikke enig i at dette var det eneste.
Vygotsky mente at barn ikke lærer å tenke på den fysiske verdenen i vakuum. Den kulturelle konteksten, altså hva de hører andre si om verden og hvordan de ser andres interaksjon med det fysiske aspektet av verden spiller en rolle.
Videre mente han at tale spiller en viktig rolle. Vygotsku mente at barns tale reflekterer formuleringen av en plan som fungerer som en guide for etterfølgende atferd. Språk er altså grunnsteinen i kognitiv utvikling så vel som det å huske, løse problemer, ta beslutninger og formulere planer. Når barn blir 7 år sier Vygotsky at de slutter å vokalisere sine tanker og istedenfor utfører det han kaller for "indre tale". Dette er en internalisering. Altså at ytre, sosiale hendelser blir gjort interne. Man går fra språk og kommunikasjon til tenkning.
Rogoff (1990) sa at barn blir bedre problemløsere dersom de øver seg sammen med en forelder eller sammen med barn som har mer erfaring, enn dersom de øver seg sammen med barn som har samme kognitive evne. Dette dreier seg om "scaffolding" (sosialt stillas) som er voksnes tilpassede støtte i sosiale samspill. En mor kan for eksempel legge de første brikkene i et puslespill for så at barnet legger resten. Vygotsky forklarte dette ved å referere til "zone of proximal development" (den nære utviklingssonen) som beskriver en rekke øvelser som barn ikke mestrer alene, men som de kan mestre ved hjelp fra en voksen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar