På 40-tallet utviklet Carl Rogers den første humanistiske terapiformen. Denne ble kalt client-centered terapi og har som mål å få klienten til å innse sitt potensiale for personlig vekst.
Client-centered terapi har fått navnet sitt på grunn av respekten klienten gis under terapi. Klienten bestemmer hva som skal snakkes om uten direktiver fra terapeuten. Klienten, og ikke metoden er terapiens fokusområde.
Rogers tror at mange psykologiske problemer oppstår som følge av en persons tanker rundt hvem de faktisk er (reelt selv) forskjellig fra hvem de vil være (ideelt selv). Rogers kalte skillet mellom reelt og ideelt selv for oppfatninger om inkongruens. Målet med client-centered terapi er å redusere denne inkongruensen ved å fremme opplevelser som vil gjøre det ideelle selv mulig.
Etablering av empati fra behandlerens side er prekært for denne typen terapi. Rogers fokuserte også på betydningen av ubetinget positiv aktelse som vil si at terapeuten fokuserer på å poengtere klientens verdi som menneske uavhengig av hva de føler, gjør eller tenker.
En annen type humanistisk terapi er gestaltterapi. Fritz Perls var trent i freudianske teknikker og grunnla denne terapien. Gestaltterapi fokuserer på enheten kropp og sinn og oppfordrer klientene til å "komme i kontakt med" sine kroppslige følelser og fornemmelser som er utenfor bevisstheten. Gestaltterapi vektlegger altså forholdet mellom kropp og bevissthet.
Verken client-centered terapi eller gestaltterapi fungerer på alvorlige problemer som for eksempel psykoser. De er begge mest effektive når personen er motivert nok til å ville endre seg og intelligent nok til å få innsikt i sine problemer.
lørdag 25. mai 2013
Bevissthet
Bevissthet er et begrep som det har vært vanskelig å definere. En definisjon vil kunne være at bevissthet er vår oppmerksomhet ovenfor det som skjer rundt oss av ulike hendelser og det som skjer inni oss av tanker og følelser.
Historisk er det tre ulike syn på bevissthet. Det første sier at bevissthet ikke er et naturlig fenomen. De som mente dette hevdet at bevissthet var noe overnaturlig og mirakuløst som ikke kunne forstås av menneskehjernen. Det andre var at bevissthet er et naturlig fenomen, men at man av flere årsaker ikke kan forstå det. Bevissthet er en del av menneskehjernens natur, men vi kan ikke forstå hvordan det oppstår. Menneskehjernen er ikke kompleks nok til å forstå hvordan bevissthet forekommer. Det tredje synet sier at bevissthet er et naturlig fenomen og at det er produsert av aktivitet i hjernen og at det er all grunn til å tro at vi kan forstå det.
Bevissthet i seg finnes ikke. Det som finnes er menneskers evne til å være bevisste. Bevissthet er videre en privat opplevelse som ikke kan deles direkte. Vi konkluderer med at andre mennesker er bevisste, fordi de kan fortelle oss at de er det. Dette gjør bevissthet vanskelig å studere.
I studier av bevissthet skiller vi mellom "the easy problem" og "the hard problem". The easy problem handler om hva bevisstheten består av. Man søker å definere funksjoner og evner, rapportere mentale tilstander og forsker ellers på nevrobiologi og aktivering. Spørsmålet man stiller seg i forhold til dette er hva bevisstheten består av. The hard problem handler på den annen side om opplevelsen av bevissthet. Her søker man å finne objektive beskrivelser av den subjektive opplevelsen og man ønsker rett og slett å forklare hva bevissthet egentlig er. Man leter etter forklaringer av opplevelsen av bevissthet.
Vygotsky sin teori om kognitiv utvikling
Lev Vygotsky mente at den sosiale og kulturelle konteksten er viktig for kognitiv utvikling. Han mente at barn i utgangspunktet er sosiale og at de individualiseres etterhvert. Han var enig med Piaget om at erfaring med fysiske objekter er viktig for kognitiv utvikling, men han var ikke enig i at dette var det eneste.
Vygotsky mente at barn ikke lærer å tenke på den fysiske verdenen i vakuum. Den kulturelle konteksten, altså hva de hører andre si om verden og hvordan de ser andres interaksjon med det fysiske aspektet av verden spiller en rolle.
Videre mente han at tale spiller en viktig rolle. Vygotsku mente at barns tale reflekterer formuleringen av en plan som fungerer som en guide for etterfølgende atferd. Språk er altså grunnsteinen i kognitiv utvikling så vel som det å huske, løse problemer, ta beslutninger og formulere planer. Når barn blir 7 år sier Vygotsky at de slutter å vokalisere sine tanker og istedenfor utfører det han kaller for "indre tale". Dette er en internalisering. Altså at ytre, sosiale hendelser blir gjort interne. Man går fra språk og kommunikasjon til tenkning.
Rogoff (1990) sa at barn blir bedre problemløsere dersom de øver seg sammen med en forelder eller sammen med barn som har mer erfaring, enn dersom de øver seg sammen med barn som har samme kognitive evne. Dette dreier seg om "scaffolding" (sosialt stillas) som er voksnes tilpassede støtte i sosiale samspill. En mor kan for eksempel legge de første brikkene i et puslespill for så at barnet legger resten. Vygotsky forklarte dette ved å referere til "zone of proximal development" (den nære utviklingssonen) som beskriver en rekke øvelser som barn ikke mestrer alene, men som de kan mestre ved hjelp fra en voksen.
Vygotsky mente at barn ikke lærer å tenke på den fysiske verdenen i vakuum. Den kulturelle konteksten, altså hva de hører andre si om verden og hvordan de ser andres interaksjon med det fysiske aspektet av verden spiller en rolle.
Videre mente han at tale spiller en viktig rolle. Vygotsku mente at barns tale reflekterer formuleringen av en plan som fungerer som en guide for etterfølgende atferd. Språk er altså grunnsteinen i kognitiv utvikling så vel som det å huske, løse problemer, ta beslutninger og formulere planer. Når barn blir 7 år sier Vygotsky at de slutter å vokalisere sine tanker og istedenfor utfører det han kaller for "indre tale". Dette er en internalisering. Altså at ytre, sosiale hendelser blir gjort interne. Man går fra språk og kommunikasjon til tenkning.
Rogoff (1990) sa at barn blir bedre problemløsere dersom de øver seg sammen med en forelder eller sammen med barn som har mer erfaring, enn dersom de øver seg sammen med barn som har samme kognitive evne. Dette dreier seg om "scaffolding" (sosialt stillas) som er voksnes tilpassede støtte i sosiale samspill. En mor kan for eksempel legge de første brikkene i et puslespill for så at barnet legger resten. Vygotsky forklarte dette ved å referere til "zone of proximal development" (den nære utviklingssonen) som beskriver en rekke øvelser som barn ikke mestrer alene, men som de kan mestre ved hjelp fra en voksen.
Piaget sin teori om kognitiv utvikling
Jean Piaget var en sveitsisk psykolog som så kognitiv utvikling som en modningsprosess. Han observerte barn og la merke til at barn på samme alder ofte hadde lik atferd og ofte gjorde de samme feilene i problemløsning. Han konkluderte med at dette var et resultat av flere hendelser som alle normale barn går gjennom.
I følge Piaget har barn to prinsipielle kognitive strukturer som hjelper dem med å håndtere og forstå verden, og med å tenke på og løse problemer. Disse er skjema og konsepter. Skjema er mentale representasjoner eller regler som definerer en bestemt kategori av atferd, mens konsepter er beskrivelser av miljøhendelser og deres relasjon til andre konsepter. Videre mente Piaget at det er to prosesser som hjelper barn med å tilpasse seg til sine miljøer: assimilasjon og akkomodasjon. Assimilasjon dreier seg om at nye erfaringer blir innlemmet i allerede eksisterende skjemaer, mens akkomodasjon dreier seg om at eksisterende skjemaer endres som følge av nye erfaringer.
I Piaget sin teori om kognitiv utvikling er det fire stadier: sensorisk-motorisk stadie (0-2 år), preoperasjonelt (2-7 år), konkret-operasjonelt (7-12 år) og formelt-operasjonelt (12+ år).
I det sensorisk-motoriske stadiet går barn fra ren refleksfungering til nokså organisert sensorisk-motorisk behandling av omgivelsene. Objektpermanens etableres også i dette stadiet. Objektpermanens er forståelsen av at et objekt ikke opphører å eksistere kun fordi man ikke kan se det. Videre lærer barn å imitere handlinger de ser andre utføre. Når barn er to år gamle kan de også representere objekter med ord.
Det preoperasjonelle stadiet karakteriseres av en rask utvikling i språkevne og evnen til å representere ting symbolsk. I dette stadiet er også konserveringsproblemet sentralt. Dette dreier seg om at man ikke forstår at et objekt inneholder samme masse, volum eller lignende selv om det endrer form. Egosentrisme forekommer også i dette stadiet. Dette vil si at barn tror at alle andre ser verden nøyaktig slik de selv gjør.
I det konkret-operasjonelle stadiet utvikler barn en forståelse for konserveringsprinsippet. De kan også forstå andre konsepter som for eksempel kategorisering. Videre utvikler barn også evnen til å utføre logiske analyser og evnen til å empatisere med andre.
I det formelt-operasjonelle stadiet utvikler barn evnen til å tenke logisk og abstrakt og til å resonnere hypotetisk i forhold til objekter og hendelser.
I følge Piaget har barn to prinsipielle kognitive strukturer som hjelper dem med å håndtere og forstå verden, og med å tenke på og løse problemer. Disse er skjema og konsepter. Skjema er mentale representasjoner eller regler som definerer en bestemt kategori av atferd, mens konsepter er beskrivelser av miljøhendelser og deres relasjon til andre konsepter. Videre mente Piaget at det er to prosesser som hjelper barn med å tilpasse seg til sine miljøer: assimilasjon og akkomodasjon. Assimilasjon dreier seg om at nye erfaringer blir innlemmet i allerede eksisterende skjemaer, mens akkomodasjon dreier seg om at eksisterende skjemaer endres som følge av nye erfaringer.
I Piaget sin teori om kognitiv utvikling er det fire stadier: sensorisk-motorisk stadie (0-2 år), preoperasjonelt (2-7 år), konkret-operasjonelt (7-12 år) og formelt-operasjonelt (12+ år).
I det sensorisk-motoriske stadiet går barn fra ren refleksfungering til nokså organisert sensorisk-motorisk behandling av omgivelsene. Objektpermanens etableres også i dette stadiet. Objektpermanens er forståelsen av at et objekt ikke opphører å eksistere kun fordi man ikke kan se det. Videre lærer barn å imitere handlinger de ser andre utføre. Når barn er to år gamle kan de også representere objekter med ord.
Det preoperasjonelle stadiet karakteriseres av en rask utvikling i språkevne og evnen til å representere ting symbolsk. I dette stadiet er også konserveringsproblemet sentralt. Dette dreier seg om at man ikke forstår at et objekt inneholder samme masse, volum eller lignende selv om det endrer form. Egosentrisme forekommer også i dette stadiet. Dette vil si at barn tror at alle andre ser verden nøyaktig slik de selv gjør.
I det konkret-operasjonelle stadiet utvikler barn en forståelse for konserveringsprinsippet. De kan også forstå andre konsepter som for eksempel kategorisering. Videre utvikler barn også evnen til å utføre logiske analyser og evnen til å empatisere med andre.
I det formelt-operasjonelle stadiet utvikler barn evnen til å tenke logisk og abstrakt og til å resonnere hypotetisk i forhold til objekter og hendelser.
Start og slutt på et måltid
Vi lærer hva vi skal spise og når vi skal spise gjennom oppvekst og kultur. Spisevaner bestemmes altså ikke bare av fysiologiske faktorer, men styres også i stor grad av vaner. Likevel er det slik at den viktigste årsaken til at vi spiser er at kroppen vår trenger næring.
I 1912 foreslo Cannon og Washburn at sult oppstår fra en tom mage. De mente at veggene i magen gnidde mot hverandre, noe som forårsaket sultsmerter. Inglefinger (1944) intervjuet imidlertid personer som hadde fått fjernet magesekken på grunn av sykdom og fant at de rapporterte om den samme sultfølelsen som de hadde hatt før de fikk magesekken fjernet.
En mer sannsynlig forklaring på sult er dermed at kroppens næringslager er reduserte. Primærnæringen til cellene i kroppen er glukose og fettsyrer. Når det er mat i fordøyelsessystemet så tas glukose og fettsyrer opp i blodet og gir videre næring til cellene. Men fordøyelsessystemet er noen ganger tomt (mange våkner slik om morgenen) så det må være en plass i cellene som lagrer næringsstoffer når magesekken er tom, og det er to slike: et korttidslager og et langtidslager. Korttidslageret lagrer karbohydrater, mens langtidslageret lagrer fett.
Mayer (1955) foreslo videre Glucostatic hypothesis som sa at sult oppstår når nivået av glukose i blodet er lavt, muligens etter at glycogen i kroppens korttidslager har blitt brukt opp. Mayer sa videre at det lave blodsukkeret blir oppdaget av glucosensitive nevroner i hjernen kalt glucostats. Han foreslo at disse aktiverer nevrale sirkler som fører til at en person blir sulten, som igjen fører til korreksjonsmekanismen spising.
Magesekken fylles opp og fordøyelsesprosessen starter, men det tar omtrent 1 time fra man starter å spise til signifikante mengder næring blir tatt opp i blodbanen. Dersom vi skulle spise helt til alle næringsstoffene var tatt opp så ville magesekken rett og slett sprekke. Vi spiser dermed til magesekken er full, noe som oppdages av detektorer som sanser tilstedeværelsen av mat og informerer hjernen om hvilke næringsstoffer som er tilført kroppen.
I 1912 foreslo Cannon og Washburn at sult oppstår fra en tom mage. De mente at veggene i magen gnidde mot hverandre, noe som forårsaket sultsmerter. Inglefinger (1944) intervjuet imidlertid personer som hadde fått fjernet magesekken på grunn av sykdom og fant at de rapporterte om den samme sultfølelsen som de hadde hatt før de fikk magesekken fjernet.
En mer sannsynlig forklaring på sult er dermed at kroppens næringslager er reduserte. Primærnæringen til cellene i kroppen er glukose og fettsyrer. Når det er mat i fordøyelsessystemet så tas glukose og fettsyrer opp i blodet og gir videre næring til cellene. Men fordøyelsessystemet er noen ganger tomt (mange våkner slik om morgenen) så det må være en plass i cellene som lagrer næringsstoffer når magesekken er tom, og det er to slike: et korttidslager og et langtidslager. Korttidslageret lagrer karbohydrater, mens langtidslageret lagrer fett.
Mayer (1955) foreslo videre Glucostatic hypothesis som sa at sult oppstår når nivået av glukose i blodet er lavt, muligens etter at glycogen i kroppens korttidslager har blitt brukt opp. Mayer sa videre at det lave blodsukkeret blir oppdaget av glucosensitive nevroner i hjernen kalt glucostats. Han foreslo at disse aktiverer nevrale sirkler som fører til at en person blir sulten, som igjen fører til korreksjonsmekanismen spising.
Magesekken fylles opp og fordøyelsesprosessen starter, men det tar omtrent 1 time fra man starter å spise til signifikante mengder næring blir tatt opp i blodbanen. Dersom vi skulle spise helt til alle næringsstoffene var tatt opp så ville magesekken rett og slett sprekke. Vi spiser dermed til magesekken er full, noe som oppdages av detektorer som sanser tilstedeværelsen av mat og informerer hjernen om hvilke næringsstoffer som er tilført kroppen.
Behaviorismen
Behaviorismen er en psykologisk retning som definerer psykologi som studiet av observerbar atferd.
Viktige impulser for behaviorismen var den russike fysiologen Ivan Pavlov sine eksperimenter, den amerikanske psykologen Edward Lee Thorndike sine studier av læring og evolusjonsteorien. Videre var også ønsket om å gjøre psykologien mer praktisk anvendbar i undervisning og arbeidsliv en faktor for denne utviklingen.
Behaviorismen som formell psykologisk retning startet imidlertid ikke før utgivelsen av en bok av John B. Watson: "Psychology as a behaviourist views it". Watson mente at psykologien skulle være en ren, objektiv, eksperimentell gren av naturvitenskapen og at den skulle studere observerbare hendelser, altså atferd hos organismer. Han sa videre at psykologiens teoretiske mål skulle være å forutsi og kontrollere atferd og at introspeksjon ikke har noen plass i dens metode. Watson mente også at det ikke var noen forskjell mellom mennesker og dyr. Han kalte observerbar atferd for eksplisitt atferd og atferd som vi ikke kan observere for implisitt atferd. Det som var viktig for Watson var stimulus-respons forbindelser, en ide foreslått av Descartes og beskrevet av Pavlov.
Behaviorismen handlet altså om atferd og John B. Watson er ansett å være behaviorismens far. Viktige forløpere var Thorndike og Pavlov, mens personer som Skinner, Hull og Tolman var viktige etterfølgere som videreutviklet tankene og teoriene. Behaviorismen var en svært populær psykologisk teori (eller gruppe av teorier) på første halvdel av forrige århundre, og var nærmest enerådende i den perioden. Men på annen halvdel av forrige århundre og frem til i dag har den imidlertid svunnet litt hen og vi anser i dag mentale prosesser som en del av psykologien.
Generalisert angstlidelse (GAD)
Generalisert angstlidelse (GAD) er karakterisert av engstelse, motorisk spenning og autonom overaktivitet. Den prinsipielle karakteristikken av GAD er at den som lider av dette bekymrer seg over alt i dens liv (helse, økonomi, jobb, relasjoner og så videre).
I følge DSM-IV TR så må disse bekymringene være til stede de fleste dager og ha vedvart over en periode på minst seks måneder. Det engstelige individet klarer ikke å styre sine bekymringer og viser videre minst tre av følgende symptomer: rastløshet, blir lett sliten, har vansker med konsentrasjon, muskelspenning og søvnforstyrrelser.
Årsakene til GAD kan være flere ulike ting. Det kan blant annet dreie seg om en frykt for å mislykkes, en bestemt personlighet hvor man har en tendens til å stresse mye eller en overdreven oppmerksomhet ovenfor truende eller farlige stimuli.
Borkovec presenterte forklaringen som sier at GAD er forårsaket av en frykt for å mislykkes. Han sa at angst reflekteres i et individs behov for å forutse alle mulige slags utfall i frykten for å mislykkes.
Gray foreslo videre at angst vekkes av signal om straff, mangel på belønning, nye stimuli eller en medfødt frykt. Individet oppdager disse truslene ved hjelp av et behaviour inhibition system (BIS) som også genererer angst. BIS hjelper organismen med å evaluere trusselinnholdet i ulike stimuli og hendelser.
Videre har vi to-faktor modellen som sier at individer har en svakhet for angst som en konsekvens av foreliggende angst og dårlig håndteringsevne. Til slutt har vi også informasjonsbearbeidelsesmodeller som innebærer flere studier som har vist at de som lider av GAD viser en persepsjonspreferanse ovenfor trussel- eller angstrelaterte stimuli.
Årsakene til GAD er altså sammensatte og dermed bør behandlingen også sees i lys av det enkelte tilfellet, men de vanligste behandlingene er psykofarmaka i form av antiangst medikamenter og kognitiv atferdsterapi.
Abonner på:
Innlegg (Atom)