På 40-tallet utviklet Carl Rogers den første humanistiske terapiformen. Denne ble kalt client-centered terapi og har som mål å få klienten til å innse sitt potensiale for personlig vekst.
Client-centered terapi har fått navnet sitt på grunn av respekten klienten gis under terapi. Klienten bestemmer hva som skal snakkes om uten direktiver fra terapeuten. Klienten, og ikke metoden er terapiens fokusområde.
Rogers tror at mange psykologiske problemer oppstår som følge av en persons tanker rundt hvem de faktisk er (reelt selv) forskjellig fra hvem de vil være (ideelt selv). Rogers kalte skillet mellom reelt og ideelt selv for oppfatninger om inkongruens. Målet med client-centered terapi er å redusere denne inkongruensen ved å fremme opplevelser som vil gjøre det ideelle selv mulig.
Etablering av empati fra behandlerens side er prekært for denne typen terapi. Rogers fokuserte også på betydningen av ubetinget positiv aktelse som vil si at terapeuten fokuserer på å poengtere klientens verdi som menneske uavhengig av hva de føler, gjør eller tenker.
En annen type humanistisk terapi er gestaltterapi. Fritz Perls var trent i freudianske teknikker og grunnla denne terapien. Gestaltterapi fokuserer på enheten kropp og sinn og oppfordrer klientene til å "komme i kontakt med" sine kroppslige følelser og fornemmelser som er utenfor bevisstheten. Gestaltterapi vektlegger altså forholdet mellom kropp og bevissthet.
Verken client-centered terapi eller gestaltterapi fungerer på alvorlige problemer som for eksempel psykoser. De er begge mest effektive når personen er motivert nok til å ville endre seg og intelligent nok til å få innsikt i sine problemer.
lørdag 25. mai 2013
Bevissthet
Bevissthet er et begrep som det har vært vanskelig å definere. En definisjon vil kunne være at bevissthet er vår oppmerksomhet ovenfor det som skjer rundt oss av ulike hendelser og det som skjer inni oss av tanker og følelser.
Historisk er det tre ulike syn på bevissthet. Det første sier at bevissthet ikke er et naturlig fenomen. De som mente dette hevdet at bevissthet var noe overnaturlig og mirakuløst som ikke kunne forstås av menneskehjernen. Det andre var at bevissthet er et naturlig fenomen, men at man av flere årsaker ikke kan forstå det. Bevissthet er en del av menneskehjernens natur, men vi kan ikke forstå hvordan det oppstår. Menneskehjernen er ikke kompleks nok til å forstå hvordan bevissthet forekommer. Det tredje synet sier at bevissthet er et naturlig fenomen og at det er produsert av aktivitet i hjernen og at det er all grunn til å tro at vi kan forstå det.
Bevissthet i seg finnes ikke. Det som finnes er menneskers evne til å være bevisste. Bevissthet er videre en privat opplevelse som ikke kan deles direkte. Vi konkluderer med at andre mennesker er bevisste, fordi de kan fortelle oss at de er det. Dette gjør bevissthet vanskelig å studere.
I studier av bevissthet skiller vi mellom "the easy problem" og "the hard problem". The easy problem handler om hva bevisstheten består av. Man søker å definere funksjoner og evner, rapportere mentale tilstander og forsker ellers på nevrobiologi og aktivering. Spørsmålet man stiller seg i forhold til dette er hva bevisstheten består av. The hard problem handler på den annen side om opplevelsen av bevissthet. Her søker man å finne objektive beskrivelser av den subjektive opplevelsen og man ønsker rett og slett å forklare hva bevissthet egentlig er. Man leter etter forklaringer av opplevelsen av bevissthet.
Vygotsky sin teori om kognitiv utvikling
Lev Vygotsky mente at den sosiale og kulturelle konteksten er viktig for kognitiv utvikling. Han mente at barn i utgangspunktet er sosiale og at de individualiseres etterhvert. Han var enig med Piaget om at erfaring med fysiske objekter er viktig for kognitiv utvikling, men han var ikke enig i at dette var det eneste.
Vygotsky mente at barn ikke lærer å tenke på den fysiske verdenen i vakuum. Den kulturelle konteksten, altså hva de hører andre si om verden og hvordan de ser andres interaksjon med det fysiske aspektet av verden spiller en rolle.
Videre mente han at tale spiller en viktig rolle. Vygotsku mente at barns tale reflekterer formuleringen av en plan som fungerer som en guide for etterfølgende atferd. Språk er altså grunnsteinen i kognitiv utvikling så vel som det å huske, løse problemer, ta beslutninger og formulere planer. Når barn blir 7 år sier Vygotsky at de slutter å vokalisere sine tanker og istedenfor utfører det han kaller for "indre tale". Dette er en internalisering. Altså at ytre, sosiale hendelser blir gjort interne. Man går fra språk og kommunikasjon til tenkning.
Rogoff (1990) sa at barn blir bedre problemløsere dersom de øver seg sammen med en forelder eller sammen med barn som har mer erfaring, enn dersom de øver seg sammen med barn som har samme kognitive evne. Dette dreier seg om "scaffolding" (sosialt stillas) som er voksnes tilpassede støtte i sosiale samspill. En mor kan for eksempel legge de første brikkene i et puslespill for så at barnet legger resten. Vygotsky forklarte dette ved å referere til "zone of proximal development" (den nære utviklingssonen) som beskriver en rekke øvelser som barn ikke mestrer alene, men som de kan mestre ved hjelp fra en voksen.
Vygotsky mente at barn ikke lærer å tenke på den fysiske verdenen i vakuum. Den kulturelle konteksten, altså hva de hører andre si om verden og hvordan de ser andres interaksjon med det fysiske aspektet av verden spiller en rolle.
Videre mente han at tale spiller en viktig rolle. Vygotsku mente at barns tale reflekterer formuleringen av en plan som fungerer som en guide for etterfølgende atferd. Språk er altså grunnsteinen i kognitiv utvikling så vel som det å huske, løse problemer, ta beslutninger og formulere planer. Når barn blir 7 år sier Vygotsky at de slutter å vokalisere sine tanker og istedenfor utfører det han kaller for "indre tale". Dette er en internalisering. Altså at ytre, sosiale hendelser blir gjort interne. Man går fra språk og kommunikasjon til tenkning.
Rogoff (1990) sa at barn blir bedre problemløsere dersom de øver seg sammen med en forelder eller sammen med barn som har mer erfaring, enn dersom de øver seg sammen med barn som har samme kognitive evne. Dette dreier seg om "scaffolding" (sosialt stillas) som er voksnes tilpassede støtte i sosiale samspill. En mor kan for eksempel legge de første brikkene i et puslespill for så at barnet legger resten. Vygotsky forklarte dette ved å referere til "zone of proximal development" (den nære utviklingssonen) som beskriver en rekke øvelser som barn ikke mestrer alene, men som de kan mestre ved hjelp fra en voksen.
Piaget sin teori om kognitiv utvikling
Jean Piaget var en sveitsisk psykolog som så kognitiv utvikling som en modningsprosess. Han observerte barn og la merke til at barn på samme alder ofte hadde lik atferd og ofte gjorde de samme feilene i problemløsning. Han konkluderte med at dette var et resultat av flere hendelser som alle normale barn går gjennom.
I følge Piaget har barn to prinsipielle kognitive strukturer som hjelper dem med å håndtere og forstå verden, og med å tenke på og løse problemer. Disse er skjema og konsepter. Skjema er mentale representasjoner eller regler som definerer en bestemt kategori av atferd, mens konsepter er beskrivelser av miljøhendelser og deres relasjon til andre konsepter. Videre mente Piaget at det er to prosesser som hjelper barn med å tilpasse seg til sine miljøer: assimilasjon og akkomodasjon. Assimilasjon dreier seg om at nye erfaringer blir innlemmet i allerede eksisterende skjemaer, mens akkomodasjon dreier seg om at eksisterende skjemaer endres som følge av nye erfaringer.
I Piaget sin teori om kognitiv utvikling er det fire stadier: sensorisk-motorisk stadie (0-2 år), preoperasjonelt (2-7 år), konkret-operasjonelt (7-12 år) og formelt-operasjonelt (12+ år).
I det sensorisk-motoriske stadiet går barn fra ren refleksfungering til nokså organisert sensorisk-motorisk behandling av omgivelsene. Objektpermanens etableres også i dette stadiet. Objektpermanens er forståelsen av at et objekt ikke opphører å eksistere kun fordi man ikke kan se det. Videre lærer barn å imitere handlinger de ser andre utføre. Når barn er to år gamle kan de også representere objekter med ord.
Det preoperasjonelle stadiet karakteriseres av en rask utvikling i språkevne og evnen til å representere ting symbolsk. I dette stadiet er også konserveringsproblemet sentralt. Dette dreier seg om at man ikke forstår at et objekt inneholder samme masse, volum eller lignende selv om det endrer form. Egosentrisme forekommer også i dette stadiet. Dette vil si at barn tror at alle andre ser verden nøyaktig slik de selv gjør.
I det konkret-operasjonelle stadiet utvikler barn en forståelse for konserveringsprinsippet. De kan også forstå andre konsepter som for eksempel kategorisering. Videre utvikler barn også evnen til å utføre logiske analyser og evnen til å empatisere med andre.
I det formelt-operasjonelle stadiet utvikler barn evnen til å tenke logisk og abstrakt og til å resonnere hypotetisk i forhold til objekter og hendelser.
I følge Piaget har barn to prinsipielle kognitive strukturer som hjelper dem med å håndtere og forstå verden, og med å tenke på og løse problemer. Disse er skjema og konsepter. Skjema er mentale representasjoner eller regler som definerer en bestemt kategori av atferd, mens konsepter er beskrivelser av miljøhendelser og deres relasjon til andre konsepter. Videre mente Piaget at det er to prosesser som hjelper barn med å tilpasse seg til sine miljøer: assimilasjon og akkomodasjon. Assimilasjon dreier seg om at nye erfaringer blir innlemmet i allerede eksisterende skjemaer, mens akkomodasjon dreier seg om at eksisterende skjemaer endres som følge av nye erfaringer.
I Piaget sin teori om kognitiv utvikling er det fire stadier: sensorisk-motorisk stadie (0-2 år), preoperasjonelt (2-7 år), konkret-operasjonelt (7-12 år) og formelt-operasjonelt (12+ år).
I det sensorisk-motoriske stadiet går barn fra ren refleksfungering til nokså organisert sensorisk-motorisk behandling av omgivelsene. Objektpermanens etableres også i dette stadiet. Objektpermanens er forståelsen av at et objekt ikke opphører å eksistere kun fordi man ikke kan se det. Videre lærer barn å imitere handlinger de ser andre utføre. Når barn er to år gamle kan de også representere objekter med ord.
Det preoperasjonelle stadiet karakteriseres av en rask utvikling i språkevne og evnen til å representere ting symbolsk. I dette stadiet er også konserveringsproblemet sentralt. Dette dreier seg om at man ikke forstår at et objekt inneholder samme masse, volum eller lignende selv om det endrer form. Egosentrisme forekommer også i dette stadiet. Dette vil si at barn tror at alle andre ser verden nøyaktig slik de selv gjør.
I det konkret-operasjonelle stadiet utvikler barn en forståelse for konserveringsprinsippet. De kan også forstå andre konsepter som for eksempel kategorisering. Videre utvikler barn også evnen til å utføre logiske analyser og evnen til å empatisere med andre.
I det formelt-operasjonelle stadiet utvikler barn evnen til å tenke logisk og abstrakt og til å resonnere hypotetisk i forhold til objekter og hendelser.
Start og slutt på et måltid
Vi lærer hva vi skal spise og når vi skal spise gjennom oppvekst og kultur. Spisevaner bestemmes altså ikke bare av fysiologiske faktorer, men styres også i stor grad av vaner. Likevel er det slik at den viktigste årsaken til at vi spiser er at kroppen vår trenger næring.
I 1912 foreslo Cannon og Washburn at sult oppstår fra en tom mage. De mente at veggene i magen gnidde mot hverandre, noe som forårsaket sultsmerter. Inglefinger (1944) intervjuet imidlertid personer som hadde fått fjernet magesekken på grunn av sykdom og fant at de rapporterte om den samme sultfølelsen som de hadde hatt før de fikk magesekken fjernet.
En mer sannsynlig forklaring på sult er dermed at kroppens næringslager er reduserte. Primærnæringen til cellene i kroppen er glukose og fettsyrer. Når det er mat i fordøyelsessystemet så tas glukose og fettsyrer opp i blodet og gir videre næring til cellene. Men fordøyelsessystemet er noen ganger tomt (mange våkner slik om morgenen) så det må være en plass i cellene som lagrer næringsstoffer når magesekken er tom, og det er to slike: et korttidslager og et langtidslager. Korttidslageret lagrer karbohydrater, mens langtidslageret lagrer fett.
Mayer (1955) foreslo videre Glucostatic hypothesis som sa at sult oppstår når nivået av glukose i blodet er lavt, muligens etter at glycogen i kroppens korttidslager har blitt brukt opp. Mayer sa videre at det lave blodsukkeret blir oppdaget av glucosensitive nevroner i hjernen kalt glucostats. Han foreslo at disse aktiverer nevrale sirkler som fører til at en person blir sulten, som igjen fører til korreksjonsmekanismen spising.
Magesekken fylles opp og fordøyelsesprosessen starter, men det tar omtrent 1 time fra man starter å spise til signifikante mengder næring blir tatt opp i blodbanen. Dersom vi skulle spise helt til alle næringsstoffene var tatt opp så ville magesekken rett og slett sprekke. Vi spiser dermed til magesekken er full, noe som oppdages av detektorer som sanser tilstedeværelsen av mat og informerer hjernen om hvilke næringsstoffer som er tilført kroppen.
I 1912 foreslo Cannon og Washburn at sult oppstår fra en tom mage. De mente at veggene i magen gnidde mot hverandre, noe som forårsaket sultsmerter. Inglefinger (1944) intervjuet imidlertid personer som hadde fått fjernet magesekken på grunn av sykdom og fant at de rapporterte om den samme sultfølelsen som de hadde hatt før de fikk magesekken fjernet.
En mer sannsynlig forklaring på sult er dermed at kroppens næringslager er reduserte. Primærnæringen til cellene i kroppen er glukose og fettsyrer. Når det er mat i fordøyelsessystemet så tas glukose og fettsyrer opp i blodet og gir videre næring til cellene. Men fordøyelsessystemet er noen ganger tomt (mange våkner slik om morgenen) så det må være en plass i cellene som lagrer næringsstoffer når magesekken er tom, og det er to slike: et korttidslager og et langtidslager. Korttidslageret lagrer karbohydrater, mens langtidslageret lagrer fett.
Mayer (1955) foreslo videre Glucostatic hypothesis som sa at sult oppstår når nivået av glukose i blodet er lavt, muligens etter at glycogen i kroppens korttidslager har blitt brukt opp. Mayer sa videre at det lave blodsukkeret blir oppdaget av glucosensitive nevroner i hjernen kalt glucostats. Han foreslo at disse aktiverer nevrale sirkler som fører til at en person blir sulten, som igjen fører til korreksjonsmekanismen spising.
Magesekken fylles opp og fordøyelsesprosessen starter, men det tar omtrent 1 time fra man starter å spise til signifikante mengder næring blir tatt opp i blodbanen. Dersom vi skulle spise helt til alle næringsstoffene var tatt opp så ville magesekken rett og slett sprekke. Vi spiser dermed til magesekken er full, noe som oppdages av detektorer som sanser tilstedeværelsen av mat og informerer hjernen om hvilke næringsstoffer som er tilført kroppen.
Behaviorismen
Behaviorismen er en psykologisk retning som definerer psykologi som studiet av observerbar atferd.
Viktige impulser for behaviorismen var den russike fysiologen Ivan Pavlov sine eksperimenter, den amerikanske psykologen Edward Lee Thorndike sine studier av læring og evolusjonsteorien. Videre var også ønsket om å gjøre psykologien mer praktisk anvendbar i undervisning og arbeidsliv en faktor for denne utviklingen.
Behaviorismen som formell psykologisk retning startet imidlertid ikke før utgivelsen av en bok av John B. Watson: "Psychology as a behaviourist views it". Watson mente at psykologien skulle være en ren, objektiv, eksperimentell gren av naturvitenskapen og at den skulle studere observerbare hendelser, altså atferd hos organismer. Han sa videre at psykologiens teoretiske mål skulle være å forutsi og kontrollere atferd og at introspeksjon ikke har noen plass i dens metode. Watson mente også at det ikke var noen forskjell mellom mennesker og dyr. Han kalte observerbar atferd for eksplisitt atferd og atferd som vi ikke kan observere for implisitt atferd. Det som var viktig for Watson var stimulus-respons forbindelser, en ide foreslått av Descartes og beskrevet av Pavlov.
Behaviorismen handlet altså om atferd og John B. Watson er ansett å være behaviorismens far. Viktige forløpere var Thorndike og Pavlov, mens personer som Skinner, Hull og Tolman var viktige etterfølgere som videreutviklet tankene og teoriene. Behaviorismen var en svært populær psykologisk teori (eller gruppe av teorier) på første halvdel av forrige århundre, og var nærmest enerådende i den perioden. Men på annen halvdel av forrige århundre og frem til i dag har den imidlertid svunnet litt hen og vi anser i dag mentale prosesser som en del av psykologien.
Generalisert angstlidelse (GAD)
Generalisert angstlidelse (GAD) er karakterisert av engstelse, motorisk spenning og autonom overaktivitet. Den prinsipielle karakteristikken av GAD er at den som lider av dette bekymrer seg over alt i dens liv (helse, økonomi, jobb, relasjoner og så videre).
I følge DSM-IV TR så må disse bekymringene være til stede de fleste dager og ha vedvart over en periode på minst seks måneder. Det engstelige individet klarer ikke å styre sine bekymringer og viser videre minst tre av følgende symptomer: rastløshet, blir lett sliten, har vansker med konsentrasjon, muskelspenning og søvnforstyrrelser.
Årsakene til GAD kan være flere ulike ting. Det kan blant annet dreie seg om en frykt for å mislykkes, en bestemt personlighet hvor man har en tendens til å stresse mye eller en overdreven oppmerksomhet ovenfor truende eller farlige stimuli.
Borkovec presenterte forklaringen som sier at GAD er forårsaket av en frykt for å mislykkes. Han sa at angst reflekteres i et individs behov for å forutse alle mulige slags utfall i frykten for å mislykkes.
Gray foreslo videre at angst vekkes av signal om straff, mangel på belønning, nye stimuli eller en medfødt frykt. Individet oppdager disse truslene ved hjelp av et behaviour inhibition system (BIS) som også genererer angst. BIS hjelper organismen med å evaluere trusselinnholdet i ulike stimuli og hendelser.
Videre har vi to-faktor modellen som sier at individer har en svakhet for angst som en konsekvens av foreliggende angst og dårlig håndteringsevne. Til slutt har vi også informasjonsbearbeidelsesmodeller som innebærer flere studier som har vist at de som lider av GAD viser en persepsjonspreferanse ovenfor trussel- eller angstrelaterte stimuli.
Årsakene til GAD er altså sammensatte og dermed bør behandlingen også sees i lys av det enkelte tilfellet, men de vanligste behandlingene er psykofarmaka i form av antiangst medikamenter og kognitiv atferdsterapi.
Autisme
Autisme er en utviklingsforstyrrelse som er karakterisert av tre faktorer: sosial abnormalitet, språk abnormalitet og et stereotypisk og repeterende mønster av atferd. Alle disse faktorene kan følge til voksen alder.
Sosial abnormalitet dreier seg om en manglende evne til å bidra i sosiale interaksjoner, til å forme og utvikle relasjoner og til å samhandle spontant med andre. Personer med autisme har videre problemer med appersepsjon (bevisst reflektert oppfattelse) av sosiale cues og det å se emosjoner i andre. Språk abnormalitet dreier seg videre om at språkutviklingen hos autister er svært forsinket og ca. halvparten utvikler ikke et brukbart språk. De deltar videre lite i sosial småprat og har problemer med å holde seg til ett tema. Til slutt dreier stereotypisk og repeterende mønster av atferd seg om rutiner og ritualer, samt en overdreven tilknytning til objekter.
Autisme utvikler seg i de to første leveårene og er fire ganger så vanlig hos gutter. Tidlige tegn på autisme er problemer med å opprettholde øyekontakt, problemer med å søke til kjente personer og problemer med imitasjon. videre er også mental funksjonshemming vanlig og forekommer hos ca. 75 prosent. Noen autister viser også eksepsjonelle evner på spesifikke områder som for eksempel matematikk.
Noen forskere mener at autisme er arvelig, fordi mange som lider av autisme også har fragile x syndrom. Det er for øvrig per i dag ingen bevis som tilsier at autisme bare er en arvelig lidelse og det finnes heller ingen bevis for en distinkt genetisk komponent. Videre er det noen teoretikere som mener at autister har en svekket "theory of mind" som er det som gjør til at barn kan forestille seg ting, lyve og se ting fra en annens perspektiv. Disse teoretikerne hevder at en vanlig toåring kan late som den leker, forstå andres sinnsstemning og lignende, mens en toåring med autisme ikke vil kunne det.
Utviklingen av autisme er veldig variert. Noen utvikler ikke språk, mens andre fullfører fulle utdanninger, gifter seg og stifter familie. Dermed må også behandlingen sees ut i fra det enkelte tilfellet, men intensiv opplæring siktet mot å bedre atferds- og kommunikative problemer ser ut til å være den viktigste terapeutiske inngripen.
Klassisk betinging
Ivan Pavlov var en russisk fysiolog som studerte spyttutskillelse hos hunder i forhold til fordøyelsessystemet. Under sine eksperimenter oppdaget han at hundene begynte å sikle før de fikk mat. Pavlov tenkte seg at siklingen ble trigget av stimuli som ikke nødvendigvis var knyttet til maten.
Pavlov utførte så eksperimenter for å finne ut av dette. Han plasserte uerfarne hunder i bur og ga dem av og til mat. Før han ga dem maten ringte han i en bjelle. Først viste hundene nesten ingen reaksjon til lyden og siklet kun når de fikk maten, men etterhvert begynte de å sikle da de hørte bjellen. Å gi hundene mat var ikke lenger nødvendig for å utløse sikling. Pavlov demonstrerte med dette at en nøytral stimulus kan utløse en respons som ligner den naturlige refleksen dersom den forutsier at en signifikant stimulus (i dette tilfellet mat) skal komme. Dette har blitt kalt klassisk betinging.
I klassisk betinging skiller vi mellom fire begreper: ubetinget stimulus, ubetinget respons, betinget stimulus og betinget respons. En stimulus som for eksempel mat som normalt utløser en refleks som for eksempel sikling kalles ubetinget stimulus (US), mens refleksatferden i seg selv kalles ubetinget respons (UR). En nøytral stimulus som sammen med US etterhvert utløser en atferd kalles betinget stimulus (BS). Atferden som utløses av sammenslåingen av US og BS kalles betinget respons (BR). I Pavlovs eksperiment var maten US, siklingen UR, bjellen BS og siklingen som etterhvert kom før maten BR.
Det er videre fem grunnprinsipper i klassisk betinging: tilegnelse, ekstinksjon, spontan tilbakekomst, generalisering og diskriminering. Tilegnelse er læringsfasen hvor BR etableres. Ekstinksjon er at når BS fortsettes å presenteres uten å følges av US så vil BR opphøre å eksistere. Spontan tilbakekomst er videre at BR raskt vil gjenetableres dersom BS igjen parres med US. Generalisering vil si at når man responderer til en bestemt BS så vil man også kunne respondere likt på stimulus som ligner på BS: Til slutt har vi diskriminering som oppnås ved å bruke to BS under opplæringen hvor den ene alltid følges av US, mens den andre aldri gjør det. Dette vil føre til at BR kun forekommer i det første tilfellet.
Klassisk betinging gir oss en måte å forstå årsak-virkning forhold mellom miljøhendelser på. Pavlov viste at vi lærer om stimuli som skal advare oss om når en viktig hendelse skal skje og at en stimulus blir interessant dersom den assosieres med en interessant stimulus.
Pavlov utførte så eksperimenter for å finne ut av dette. Han plasserte uerfarne hunder i bur og ga dem av og til mat. Før han ga dem maten ringte han i en bjelle. Først viste hundene nesten ingen reaksjon til lyden og siklet kun når de fikk maten, men etterhvert begynte de å sikle da de hørte bjellen. Å gi hundene mat var ikke lenger nødvendig for å utløse sikling. Pavlov demonstrerte med dette at en nøytral stimulus kan utløse en respons som ligner den naturlige refleksen dersom den forutsier at en signifikant stimulus (i dette tilfellet mat) skal komme. Dette har blitt kalt klassisk betinging.
I klassisk betinging skiller vi mellom fire begreper: ubetinget stimulus, ubetinget respons, betinget stimulus og betinget respons. En stimulus som for eksempel mat som normalt utløser en refleks som for eksempel sikling kalles ubetinget stimulus (US), mens refleksatferden i seg selv kalles ubetinget respons (UR). En nøytral stimulus som sammen med US etterhvert utløser en atferd kalles betinget stimulus (BS). Atferden som utløses av sammenslåingen av US og BS kalles betinget respons (BR). I Pavlovs eksperiment var maten US, siklingen UR, bjellen BS og siklingen som etterhvert kom før maten BR.
Det er videre fem grunnprinsipper i klassisk betinging: tilegnelse, ekstinksjon, spontan tilbakekomst, generalisering og diskriminering. Tilegnelse er læringsfasen hvor BR etableres. Ekstinksjon er at når BS fortsettes å presenteres uten å følges av US så vil BR opphøre å eksistere. Spontan tilbakekomst er videre at BR raskt vil gjenetableres dersom BS igjen parres med US. Generalisering vil si at når man responderer til en bestemt BS så vil man også kunne respondere likt på stimulus som ligner på BS: Til slutt har vi diskriminering som oppnås ved å bruke to BS under opplæringen hvor den ene alltid følges av US, mens den andre aldri gjør det. Dette vil føre til at BR kun forekommer i det første tilfellet.
Klassisk betinging gir oss en måte å forstå årsak-virkning forhold mellom miljøhendelser på. Pavlov viste at vi lærer om stimuli som skal advare oss om når en viktig hendelse skal skje og at en stimulus blir interessant dersom den assosieres med en interessant stimulus.
Selektiv oppmerksomhet
Omtrent 1 millioner nervefibre forlater hvert øye og bærer ca. 1 MB rå informasjon i sekundet. Dette er en information overload som skaper en konkurranse om å oppnå bevissthet. Ytre hendelser konkurrerer med indre hendelser. En måte å beherske denne enorme informasjonsflyten på er å selektere ut en liten andel og prosessere denne, mens resten ikke blir prosessert i like stort grad.
Oppmerksomheten vår kan være kontrollert automatisk (vi snur hodet når vi hører en lyd). Videre kan den være kontrollert av intruksjoner (noen sier: se der!!) eller av krav (for eksempel det å kjøre bil). Oppmerksomhet spiller videre en rolle i hukommelsen. Ved å kontrollere hva som når korttidshukommelsen kan den også kontrollere hva som blir lagret i langtidshukommelsen. Men lagring av implisitt hukommelse krever ikke bevisst prosessering, så ikke alt vi ikke er oppmerksom på går tapt.
I kognitiv psykologi har modeller for selektiv oppmerksomhet blitt delt i to: tidlige seleksjonsmodeller og sene seleksjonsmodeller. Tidlige seleksjonsmodeller sier at de omstendighetene vi ikke retter oppmerksomheten vår mot ikke blir prosessert eller valgt ut for perseptuell analyse. Et eksempel på en slik modell er Broadbents filterteori. Dette er en alt eller ingenting modell som sier at kun utvalgt materiale går gjennom filtreringssysstemet.
Sene seleksjonsmodeller sier at all informasjon i omgivelsene våre blir bevisst prosessert og at utvelgelsen skjer senere i prosessen, etter den perseptuelle analysen. Et eksempel på en slik modell er Treismans attenuation modell som mente at ikke bare det vi er oppmerksom på kommer frem i "systemet", men at resten også kommer, bare i svakere form.
Selektiv oppmerksomhet er prosessen som kontrollerer bevisstheten vår til ulike kategorier av hendelser i miljøet. Dette er altså prosessen som bestemmer hva vi skal være bevisste på. Broadbents forklaring av selektiv oppmerksomhet er at de hjernemekanismene som er involvert i bevisst prosessering av informasjon har begrenset kapasitet. Vi må derfor ha en mekanisme som fungerer som en slags "bomvakt" for informasjonsflyten til dette systemet.
Oppmerksomheten vår kan være kontrollert automatisk (vi snur hodet når vi hører en lyd). Videre kan den være kontrollert av intruksjoner (noen sier: se der!!) eller av krav (for eksempel det å kjøre bil). Oppmerksomhet spiller videre en rolle i hukommelsen. Ved å kontrollere hva som når korttidshukommelsen kan den også kontrollere hva som blir lagret i langtidshukommelsen. Men lagring av implisitt hukommelse krever ikke bevisst prosessering, så ikke alt vi ikke er oppmerksom på går tapt.
I kognitiv psykologi har modeller for selektiv oppmerksomhet blitt delt i to: tidlige seleksjonsmodeller og sene seleksjonsmodeller. Tidlige seleksjonsmodeller sier at de omstendighetene vi ikke retter oppmerksomheten vår mot ikke blir prosessert eller valgt ut for perseptuell analyse. Et eksempel på en slik modell er Broadbents filterteori. Dette er en alt eller ingenting modell som sier at kun utvalgt materiale går gjennom filtreringssysstemet.
Sene seleksjonsmodeller sier at all informasjon i omgivelsene våre blir bevisst prosessert og at utvelgelsen skjer senere i prosessen, etter den perseptuelle analysen. Et eksempel på en slik modell er Treismans attenuation modell som mente at ikke bare det vi er oppmerksom på kommer frem i "systemet", men at resten også kommer, bare i svakere form.
fredag 24. mai 2013
Afasi
Afasi betyr bokstavelig talt "totalt tap av språkfunksjon", selv om man ikke mister alt språk. De som er rammet av afasi kan fortsatt utføre noen språklige oppgaver, avhengig av hvor skaden ligger. Dermed bruker man noen ganger betegnelsen "dysfasi" som betyr delvis tap av språkfunksjon.
Afasi er språkvansker som følger av en hjerneskade. Pasienter som lider av afasi har problemer med å forstå og/eller bruke tale og skrift på normal måte. De har ikke mistet språket, men evnen til å bruke det i kommunikasjon har blitt skadet. Afasi er sjelden av ren type og de fleste som lider av dette har en såkalt blandingsafasi. Det er videre ikke slik at alle som lider av afasi er lik og språkvanskene kan arte seg svært ulikt for den enkelte.
Vi skiller likevel mellom ulike typer av afasi. Blant annet brocas afasi, wernickes afasi, global afasi og anomisk afasi. Brocas afasi forårsakes av skader i det fremre språkområdet i hjernen og handler i all hovedsak om problemer knyttet til taleproduksjon. Personer som lider av brocas afasi har langsom tale og dårlig flyt. De har videre problemer med å uttale ord og bruker lang tid på å uttale ord ordentlig. De har forøvrig en godt bevart språkforståelse, men lese- og skriveferdighetene er reduserte.
Wernickes afasi er forårsaket av skader i det bakre språkområdet i hjernen og dreier seg hovedsaklig om problemer knyttet til taleforståelse. Disse pasientene snakker flytende, men de klarer ikke å få frem noen sammenheng. De har også problemer med å benevne ulike ting. Videre har de problemer med å forstå tale og lese- og skriveferdighetene er også reduserte.
Global afasi dreier seg om skader i begge språkområdene i hjernen. Dette kalles også for total afasi. Mennesker som har dette har problemer med både å forstå og å uttrykke språk. De lager ofte nye ord og gjentar ofte de samme ordene flere ganger. Lese- og skriveferdighetene er også betydelig reduserte eller helt ødelagt.
Til slutt har vi anomisk afasi som dreier seg om skader i utkanten av språkområdene i hjernen. Dette kalles også ordletingsafasi. Disse pasientene snakker flytende, men de leter etter ordene. De har videre også en god språkforståelse.
Normal prenatal utvikling
Prenatal utvikling er de ni månedene fra unnfangelsen til fødsel. Denne utviklingen består av tre stadier: zygotestadiet, embryostadiet og fosterstadiet.
Zygotestadiet varer i to uker fra unnfangelsen. Zygoten formes under unnfangelsen og deler seg mange ganger. Indre organer begynner å ta form i dette stadiet. I slutten av den første uken består zygoten av ca. 100 celler. Mange av disse er delt i to lag. Et lag for hud, hår, nervesystem og sensoriske organer og et annet for fordøyelsessystem, pustesystem og kjertler. I slutten av dette stadiet dannes det også et tredje lag som består av celler som etterhvert skal bli til sirkulasjonssystem, ekskretoriske funksjoner (som for eksempel urinutskillelse) og muskler.
Embryostadiet starter etter to uker og varer til åtte uker etter unnfangelsen. I dette stadiet transformeres zygoten til et embryo og utviklingen skjer raskere. Etter 1 måned har hjertet begynt å slå og en liten hjerne har begynt å fungere. De fleste kroppsstrukturene utvikler seg også i dette stadiet og i slutten av dette stadiet kan man se distinkte armer, fingre, ben, tær, skuldre, hode og øyne. Atferdsmessig kan embryoet reagere med reflekser på stimuli. Dette stadiet er også viktig fordi det er her man er mest utsatt for skader og problemer som kan forårsakes av kjemikalier. Dette kan for eksempel være alkohol eller narkotika som kalles teratogener. Kjønnsutviklingen skjer også i dette stadiet.
Fosterstadiet kommer etter embryostadiet og varer i ca. 7 måneder. Dette starter med utviklingen av benceller og ender med fødsel. I tredje måned er de store organene ferdig utviklet og ben og muskler begynner å utvikle seg. Fosteret er her 7-8 cm langt og veier ca. 90 gram. I fjerde måned kan hjertet høres med stetoskop, fosteret sover og er våkent og det er ca. 18 cm langt og veier ca. 180 gram. I sjette måned er fosteret ca. 33 cm langt og veier ca. 1 kg. Syvende måned er kritisk og dersom barnet blir født her har det liten sjanse for å overleve. I 8 og 9 måned vokser fosteret ca. 0,2 kg per uke og når barnet blir født er det ca. 50 cm langt og veier ca. 2,8 kg.
Søvnproblemer
Søvn er ikke alltid problemfritt. Det finnes mange ulike søvnforstyrrelser som kan påvirke et individs liv.
En slik forstyrrelse er insomnia. Dette forekommer hos ca. 10 prosent av befolkningen og øker til 20 prosent dersom vi bare regner med voksne. Det finnes ingen definisjon på insomnia som kan karakterisere alle tilfellene, men en generell definisjon er å ikke klare å oppnå søvn over minst 3 netter. Mangelen på søvn fører til begrensninger og stress om dagen, i tillegg til svekkelser i det sosiale-, fysiske-, og yrkesmessige liv. Alle mennesker har videre ulike søvnbehov, og dermed er det slik at insomnia må defineres ut i fra ens eget søvnbehov.
Insomnia er ikke en lidelse som kan kureres med medisin, men er derimot et symptom. Dersom det er forårsaket av smerter og ubehag så må de fysiske plagene behandles, og dersom det er forårsaket av psykiske lidelser eller personlige problemer så må disse bli tatt hånd om.
En vanlig årsak til insomnia, spesielt blant eldre, er søvn-apne som er å ikke evne å puste og sove samtidig. For de som har dette er det slik at når de sovner så klarer de ikke å puste, noe som fører til at karbonmonoksid i blodet samler seg opp og de våkner av at de hiver seg etter pusten.
Det er også flere andre søvnproblemer. Vi skiller mellom problemer assosiert med REM-søvn og problemer assosiert med slow-wave-sleep.
Det er to viktige problemer knyttet til REM-søvn. Det første er REM-søvn atferdsforstyrrelse (fravær av paralyseringen som normalt skjer under REM-søvn) som er forårsaket av skader i pons. Den andre er cataplexy (å plutselig bli paralysert mens man gjør helt vanlige ting) som skjer plutselig og varer i ca. 1 minutt.
Det er videre flere ulike problemer som kan oppstå under den dypeste søvnen (slow-wave-sleep). Blant annet å snakke i søvne, gå i søvne, søvn terror og enuresis.
Trekkteorier om personlighet
Gordon Allport var den første psykologen som søkte systematisk etter en grunnleggende stamme av personlighetstrekk. Han begynte med å identifisere alle ordene i en engelsk ordbok som beskrev aspekter av personlighet. Han fant 18 000 ord og lette så etter de som kun beskrev stabile personlighetskarakteristikker og fant 4000. Allports forskning stimulerte andre psykologer til å tenke på personlighet ut i fra trekk.
Raymond Cattell startet sitt søk etter et relativt lite antall personlighetstrekk med Allports liste av adjektiver. Han samlet også informasjon fra intervjuer og ligende. Ut i fra Allports liste lagde han en spørreundersøkelse som han kalte 16PF, og så ved bruk av faktoranalyse så analyserte han responsene fra tusenvis av mennesker som hadde deltatt i undersøkelsen og identifiserte 16 trekk. Cattell kalte disse for kildetrekk, fordi de for han representerte hjørnesteinene som personligheten er bygd oppå. Han kalte videre like grupper av observerbar atferd for overflatetrekk.
Hans Eysenck brukte også faktoranalyse for sin teori om personlighet. Hans forskning identifiserte tre bipolare dimensjoner: ekstroversjon, nevrotisisme og psykotisisme. Ekstroversjon referer til at man trives best sammen med andre og oppnår stimulering slik, mens introversjon er det motsatte. Nevrotisisme referer til angst, skyldfølelse og bekymring, mens motpolen emosjonell stabilitet referer til selvfred og avslapning. Psykotisisme refererer til aggressivitet, egosentrisme og antisosial atferd, mens motpolen selvkontroll refererer til godhet og følging av lover og regler. I følge Eysenck er en persons temperement bestemt ut i fra kombinasjonen av disse tre faktorene. Videre er det slik at de fleste trekkteorister aksepterer eksistensen av Eysenck sine tre faktorer fordi de har kommet fra faktoranalyse utført av mange forskere og de ser faktisk ut til å ha sterkest validitet av alle personlighetsfaktorer.
En siste modell er femfaktormodellen som av de fleste personlighetsforskere er ansett som en ganske robust modell av personlighet. Denne ble utviklet av Costa og McCrae og den foreslår at personlighet er kombinert av følgende fem primære dimensjoner: ekstroversjon, nevrotisisme, openness, agreeableness og consciousness.
Raymond Cattell startet sitt søk etter et relativt lite antall personlighetstrekk med Allports liste av adjektiver. Han samlet også informasjon fra intervjuer og ligende. Ut i fra Allports liste lagde han en spørreundersøkelse som han kalte 16PF, og så ved bruk av faktoranalyse så analyserte han responsene fra tusenvis av mennesker som hadde deltatt i undersøkelsen og identifiserte 16 trekk. Cattell kalte disse for kildetrekk, fordi de for han representerte hjørnesteinene som personligheten er bygd oppå. Han kalte videre like grupper av observerbar atferd for overflatetrekk.
Hans Eysenck brukte også faktoranalyse for sin teori om personlighet. Hans forskning identifiserte tre bipolare dimensjoner: ekstroversjon, nevrotisisme og psykotisisme. Ekstroversjon referer til at man trives best sammen med andre og oppnår stimulering slik, mens introversjon er det motsatte. Nevrotisisme referer til angst, skyldfølelse og bekymring, mens motpolen emosjonell stabilitet referer til selvfred og avslapning. Psykotisisme refererer til aggressivitet, egosentrisme og antisosial atferd, mens motpolen selvkontroll refererer til godhet og følging av lover og regler. I følge Eysenck er en persons temperement bestemt ut i fra kombinasjonen av disse tre faktorene. Videre er det slik at de fleste trekkteorister aksepterer eksistensen av Eysenck sine tre faktorer fordi de har kommet fra faktoranalyse utført av mange forskere og de ser faktisk ut til å ha sterkest validitet av alle personlighetsfaktorer.
En siste modell er femfaktormodellen som av de fleste personlighetsforskere er ansett som en ganske robust modell av personlighet. Denne ble utviklet av Costa og McCrae og den foreslår at personlighet er kombinert av følgende fem primære dimensjoner: ekstroversjon, nevrotisisme, openness, agreeableness og consciousness.
Stress
Generelt sett kan man si at stress er et mønster av psykologiske, atferdsmessige, kognitive og emosjonelle responser på stimuli som oppfattes å hindre måloppnåelse eller true individet. Disse er ofte negative og kalles stressorer.
Stress er et resultat av naturlig seleksjon. Det er en atferdsmessig tilpasning som hjalp våre forfedre med å flykte fra eller kjempe mot ville dyr og fiender. Stress er altså ikke nødvendigvis negativt, men kan også hjelpe oss med å rømme fra truende situasjoner. Stress over lengre perioder kan derimot ha en negativ effekt på både fysisk og psykisk helse.
Stressorer kommer i mange ulike former. De kan være katastrofale som for eksempel voldtekt eller tsunamier, men de kan også være relativt trivielle som for eksempel det å sitte fast i trafikken når man er sent ute til en avtale. Stressorer trenger heller ikke å være negative. Noen stressorer, som for eksempel sportslige konkurranser eller det å skulle ta en eksamen kan ha positive effekter på atferd. Problemet oppstår når stress varer over lengre perioder.
Mye av det vi vet om langtidsvirkningene av å bli utsatt for stressorer kommer fra Hans Selye. Gjennom sin forskning på laboratoriedyr fant han ut at kronisk utsettelse for alvorlige stressorer produserer en sekvens av tre stadier: alarm, motstand og utmattelse. Han kalte dette for general adaption syndrome (GAS). Responsene i alarmstadiet fører til at det autonome nervesystemet aktiveres og skjer når man først konfronteres med en stressor. Motstand oppstår ved fortsettende utsettelse for stressoren og her går det autonome nervesystemet tilbake til normal fungering. Dette stadiet reflekterer altså organismens tilpasning til stressorer i omgivelsene. Ved langvarig utsettelse for stressorer når man utmattelsesstadiet. Organismen mister her sin evne til tilpasning og motstand synker under normalt nivå, noe som levner organismen i en tilstand hvor den er utsatt for sykdom og død.
Obsessive Compulsive Disorder (OCD)
Obsessive Compulsive Disorder (OCD) dreier seg om tilbakevendende tvangstanker og tvangshandlinger.
Personer som har OCD lider altså av tvangstanker og tvangshandlinger som ikke forsvinner. I motsetning til de med panikklidelse så har de med OCD et forsvar mot angsten (tvangstankene og tvangshandlingene) og i motsetning til de med schizofreni så er de med OCD klar over at deres tanker og atferd er irrasjonelle og ønsker at de skal forsvinne. Videre er det slik at denne lidelsen forekommer oftest hos jenter, og som regel starter i tenårene.
Det er to primære typer tvangstanker. Den ene er besatt tvil eller uvisshet, som er triviell, men som tar opp nesten all tid. Den andre er besatt frykt for å gjøre noe galt (som for eksempel å banne i kirken). Videre er det slik at de fleste tvangshandlinger faller inn i en av fire kategorier: telling, sjekking, vasking og unngåelse.
OCD kan forstås ved å se på forsvarsmekanismer, altså at de bruker tvangstankene og tvangshandlingene som et forsvar mot angst. Kognitive forskere har videre påpekt at de som lider av OCD føler at de må være kompetente hele tiden. De unngår all form for kritikk for en hver pris og er redd for at andre skal straffe dem for at deres atferd er mindre enn perfekt. Man antar altså at OCD forekommer enten som et forsvar mot angst eller som et resultat av ekstrem perfeksjonisme.
Behandling av OCD dreier seg som regel om to ting. Den første er atferdsterapi (personen blir eksponert for objektet, hendelsen eller situasjonen som trigget den ritualistiske atferden). Dette fungerer godt på tvangshandlinger, men ikke på tvangstanker. Den andre er medikamenter, som fungerer godt både for tvangstanker og tvangshandlinger.
Darwin sin evolusjonsteori
Charles Darwin mente at organismer utvikler seg over tid og at de tilpasser seg miljøbetingelser ut i fra biologiske faktorer. Dette konseptet kalles biologisk evolusjon og var noe Darwin begynte å tenke på da han var på en femåring reise ombord HMS Beagle. På denne reisen observerte han variasjoner i arter på ulike hav, øyer og kontinenter. Han utviklet ikke sin evolusjonsteori da han var til sjøs, men det var under denne reisen at han begynte å fundere på dette. Darwin var ikke den første til å presentere en evolusjonsteori, men han var den første til å legge frem betydelig evidens i dens favør.
Darwins teori har fire hovedprinsipper. Det første sier at verdens dyre- og plantesamfunn er dynamisk, som vil si at de forandrer seg over tid. Det andre er at evolusjon er gradvis og vedvarende. Nye arter utvikler seg som følge av sakte og stødige miljøforandringer. Når plutselige og dramatiske miljøforandringer skjer så vil en arts evne til å tilpasse seg bli satt på prøve. Noen arter tilpasser seg og overlever, mens andre arter ikke gjør det og dør ut. Det tredje er at alle organismer stammer fra et felles opphav. Over tid har naturlig seleksjon sørget for ulike arter som hver er tilpasset sitt økosystem. Det fjerde og siste er at naturlig seleksjon ikke bare sørger for tilpasning under miljøforandringer, men det forsøker også å holde status quo under relativt stabile miljøbetingelser.
Det er særlig to konsepter som er viktig i Darwins evolusjonsteori: adapsjon og naturlig seleksjon. Adapsjon er evnen generasjoner har til å tilpasse seg effektivt til miljøforandringer, mens naturlig seleksjon er prosessen hvor noen variasjoner i arten blir overført fra en generasjon til den nesten, mens andre ikke blir det. Darwin fikk ideen om naturlig seleksjon da han leste et essay av Malthus. Dette essayet handlet om at verdens matforsyning vokser saktere enn populasjonen av levende ting, noe som fører til konkurranse.
Konkurranse og variasjon er to aspekter av naturlig seleksjon som er viktige for om et dyr og dets avkom vil ha reproduktiv suksess. Konkurranse referer til den konkurransen som oppstår mellom individer av en art som bor i samme miljø om terretorium, mat og make. I forhold til variasjon skiller vi mellom genotype og fenotype. Genotype er den individuelle organismens genetiske utrustning (som er ulik alle andres, bortsett fra ved monozygote tvillinger), mens fenotype er fysiske egenskaper og atferd som er produsert av interaksjoner mellom et individs genotype og miljøet. Variasjoner i fenotype vil under miljøforandringer være adaptivt for en art fordi det hindrer ekstinksjon.
Evolusjonsteorien er viktig for å forstå hvordan nye arter oppstår, men også for å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør. Mye av vår atferd er basert på biologiske faktorer, og dermed er evolusjonsteorien ikke bare viktig for biologien, men også for psykologien.
Nervesystemet
Nervesystemet er et kommunikasjonsnettverk som tilpasser organismen til miljøbetingelser, mottar informasjon om miljøet via sansene, bearbeider og lagrer informasjon og svarer på informasjon dersom det er nødvendig.
SNS består av hjernen og ryggmargen og er dermed svært viktig for en organismes overlevelse. Fordi SNS er vital for en organismes overlevelse så er det eksepsjonelt godt beskyttet. Hjernen ligger inni skallen og ryggmargen går gjennom midten av et hullete ben kalt ryggraden. Hjernen og ryggmargen består også av en trelags membran som kalles meninges. Hjernen og ryggmargen kommer ikke i direkte kontakt med skallen eller ryggraden, men flyter istedenfor i en klar væske kalt cerebrospinal væske. Denne væsken fungerer som en flytende pute og fyller rommet mellom to av meningesene, og beskytter dermed hjernen og ryggmargen fra å bli skadet av ben.
PNS består av nerver som binder SNS sammen med sanseorganer, muskler og kjertler. Nerver bærer både utgående og innkommende informasjon. Sanseorganer sender signaler via nervene til SNS og hjernen sender signaler via nervene til musklene som forårsaker atferd og til kjertlene som produserer justeringer i indre fysiologiske prosesser. Noen nerver går fra ryggmargen, mens andre går direkte fra hjernen. Spinalnervene, som går fra ryggmargen hører til kroppen under nakken, mens de 12 parene av kranienerver som går fra hjernen hører til sansereseptorer og muskler i hodet og nakken.
Vi skiller mellom den sentrale nervesystemet (SNS) og det perifere nervesystemet (PNS).
SNS består av hjernen og ryggmargen og er dermed svært viktig for en organismes overlevelse. Fordi SNS er vital for en organismes overlevelse så er det eksepsjonelt godt beskyttet. Hjernen ligger inni skallen og ryggmargen går gjennom midten av et hullete ben kalt ryggraden. Hjernen og ryggmargen består også av en trelags membran som kalles meninges. Hjernen og ryggmargen kommer ikke i direkte kontakt med skallen eller ryggraden, men flyter istedenfor i en klar væske kalt cerebrospinal væske. Denne væsken fungerer som en flytende pute og fyller rommet mellom to av meningesene, og beskytter dermed hjernen og ryggmargen fra å bli skadet av ben.
PNS består av nerver som binder SNS sammen med sanseorganer, muskler og kjertler. Nerver bærer både utgående og innkommende informasjon. Sanseorganer sender signaler via nervene til SNS og hjernen sender signaler via nervene til musklene som forårsaker atferd og til kjertlene som produserer justeringer i indre fysiologiske prosesser. Noen nerver går fra ryggmargen, mens andre går direkte fra hjernen. Spinalnervene, som går fra ryggmargen hører til kroppen under nakken, mens de 12 parene av kranienerver som går fra hjernen hører til sansereseptorer og muskler i hodet og nakken.
PNS deles videre opp i to deler: det somatiske nervesystemet som er viljestyrt, og det autonome nervesystemet som ikke er det. Det autonome nervesystemet deles så opp i sympatikus og parasympatikus. Sympatikus sørger for blodgjennomstrøming til indre orgnaer og store muskelgrupper når vi skal kjempe eller flykte (fight or flight), mens parasympatikus dreier seg om stille aktiviteter som for eksempel fordøyelse.
Tilknytning
Tilknytning er en målrettet emosjon som vi slutter oss til finnes hos barnet, ut i fra observasjoner av tilknytningsatferd, reaksjoner på separasjon fra omsorgsgiver og lignende.
Tilknytningsatferd er en observerbar atferd hos barnet som fører til at avstanden til omsorgsgiver blir mindre. Vi skiller mellom to typer tilknytningsatferd: signalatferd og bevegelse. Signalatferd dreier seg om at barnet gjør noe, som for eksempel gråter, som fører til at omsorgsgiver kommer nærmere barnet. Bevegelse handler på den annen side om at barnet selv gjør noe aktivt for å komme nærmere omsorgsgiver, for eksempel at det krabber til omsorgsgiver.
Tilknytning utvikles gradvis fra 6-8 måneders alder og svekkes gradvis fra ca. 3 års alder. Det er ikke tilstede i de første levemånedene fordi barnet ikke enda har utviklet separasjonsangst og fremmedfrykt, og fordi omsorgsgiver ikke har blitt en trygg base. Videre svekkes den etter 3 år fordi barnet da har lært å tilpasse reaksjon etter situasjon og kan godta midlertidig separasjon.
Tilknytning viser ikke til et likeverdig forhold mellom omsorgsgiver og barn. Barnet har tilknytning, mens omsorgsgiver har et hengivenhetsbånd til barnet. Den store forskjellen her er at tilknytning innebærer en søken til omsorgsgiver ved fare.
John Bowlby utviklet den moderne etologiske teori om tilknytning som var eksklusivt opptatt av tilknytning som et fellesmenneskelig trekk i en periode av livet. Mary Ainsworth bygde på Bowlbys teori, men fokuserte mer på individuell variasjon og ulike typer tilknyning. Ainsworth utførte et eksperiment kalt Ainsworth strange situation eller "fremmedsituasjonen" som blant annet involverte at eksperimentatoren satt barn og omsorgsgiver i et rom for så å forlate dem. Deretter forlater også omsorgsgiver rommet, for så å returnere, eller at en fremmed returnerte istedenfor omsorgsgiver. Ainsworth fant basert på dette tre ulike typer tilknytning: trygg, motstridende og unnvikende.
Trygg tilknytning:
Barn viser en preferanse for omsorgsgiver over fremmede. Noen ganger gråter barnet når omsorgsgiver forlater rommet, men det slutter når omsorgsgiver returnerer.
Motstridende tilknytning:
Det er en spenning i relasjonen mellom barn og omsorgsgiver. De er nære når omsorgsgiver er tilstede, men barna motsetter å søke kontakt når omsorgsgiver kommer tilbake etter å ha vært borte.
Unnvikende tilknytning:
Barna gråter sjelden når de er alene og når omsorgsgiver kommer tilbake etter å ha vært borte så ignorerer de dem eller unngår dem.
Syn
Transduksjon
er prosessen hvor sanseorganene konverterer energi fra miljøet om til
nevral aktivitet. Hvert sanseorgan reagerer på en bestemt form for
energi og omdanner denne til nevrale signaler som hjernen kan respondere
på.
Funksjonen til vårt visuelle system er å omdanne lys til nevrale signaler. Lyset (fotoner) går inn gjennom pupillen, og linsen fokuserer bildet på retina (netthinna). Retina er et nevralt vev på baksiden av øyeeplet som består av flere lag. Fremst gangliceller, videre bipolar- og horizontalceller. De cellene som responderer direkte på lys (fotoreseptorene) ligger helt bakerst. Lyset må altså passere alle de andre lagene for å komme til fotoreseptorene. Dette er uproblematisk ettersom de fleste av disse lagene er transparente.
Vi har to ulike typer fotoreseptorer, staver og tapper. Stavene er mest lyssensitive og det er flest av disse i perifere retina. Disse fungerer godt under dimmet belysning og utgjør dermed mørkesynet vårt. Tappene er det flest av i midten av synsfeltet (fovea) og det er disse som utgjør vårt detaljsyn.
Begge typene fotoreseptorer inneholder lysabsorberende kjemikalier, fotopigmenter, som i respons til lys produserer et nevralt signal. Dette signalet sendes forover i retina, via horizontal- og bipolarcellene, til ganglicellen. Aksonene av ganglicellen danner den optiske nerven og ganglicellene sender signalet videre, via den optiske nerven til hjernen.
Området hvor den optiske nerven forlater øyet kalles optisk disk. Det er ingen fotoreseptorer i optisk disk og vi kan dermed ikke se med denne delen av øyet. Dette området kalles for den blinde flekken.
Begge de optiske nervene kommer ut fra sin optiske disk og krysser hverandre i optic chiasm like forann hypofysen. I optic chiasm gjennomgår noen av aksonene fra de to nervebanene "decussation" som vil si at de bytter sider for å tillate krysset behandling av visuell informasjon. Når noen av aksonene bytter sider så fører det til at den venstre halvdelen av synsfeltet blir oppfattet av høyre hemisfære og motsatt.
Veien videre går til optic tract og de aller fleste nervefibrene i optic tract går videre til lateral geniculate nucleus (LGN) som ligger i thalamus. Cellene i LGN reiser deretter videre til den primære visuelle cortex (V1) som ligger posterior i occipitallappen. Det er i V1 at hjernen starter prosessen med å gjeninnføre bilde fra cellene i retina.
Hørsel
Når mennesker snakker om øret, så snakker de vanligvis om det medisinerne kaller for pinna, altså det vi kan se utenpå hodet. Pinna spiller for øvrig bare en liten rolle i forhold til hørsel nemlig at den hjelper med å bestemme retningen av lyden.
Lyd går inn gjennom pinna, og går videre via øregangen til trommehinnen. Trommehinnen er en tynn fleksibel membran som vibrerer frem og tilbake i respons til lydbølger. Disse vibrasjonene blir videreført av de tre benene i midtøret som er kalt ossicles. Trommehinnen er festet til det første av disse benene, som kalles hammeren. Hammeren, ambolten og stigbøylen (de tre ossicles) handler sammen for å overføre vibrasjonene til den væskefylte strukturen i det indre øret som inneholder det reseptive organet. Denne strukturen kalles cochlea eller sneglehuset. Sneglehuset er fylt med væske, og et benaktig kammer festet til sneglehuset inneholder to åpninger: det ovale vindu og det runde vindu. Den siste av de tre ossicles, altså stigbøylen, presser mot det ovale vindu.
Sneglehuset er delt langs sin lengde i tre deler av basilarmembranen og Reissner's membran. Hørselsreseptorene ligger på overflaten av basilarmembranen. Når stigbøylen presser mot det ovale vindu så fører dette til at basilarmembranen vibrerer opp og ned, noe som får væsken i basilarmembranen til å bevege seg.
For at basilarmembranen skal kunne vibrere fritt, så må væsken i den nedre kammeret av sneglehuset ha en plass å gå. Fritt rom gis av det runde vindu. Når basilarmembranen flekser ned så går membranen bak det runde vindu ut, og når den flekser opp så trekkes den inn igjen.
Man hører lyd på grunn av spesielle nevroner kalt scilia eller hårceller som er på basilarmembranen. Disse omdanner mekanisk energi skapt av krummingen i basilarmembranen om til nevrale signaler. Disse signalene sendes til thalamus, som igjen sender de videre til primær auditiv cortex som ligger i temporallappen.
Lyd går inn gjennom pinna, og går videre via øregangen til trommehinnen. Trommehinnen er en tynn fleksibel membran som vibrerer frem og tilbake i respons til lydbølger. Disse vibrasjonene blir videreført av de tre benene i midtøret som er kalt ossicles. Trommehinnen er festet til det første av disse benene, som kalles hammeren. Hammeren, ambolten og stigbøylen (de tre ossicles) handler sammen for å overføre vibrasjonene til den væskefylte strukturen i det indre øret som inneholder det reseptive organet. Denne strukturen kalles cochlea eller sneglehuset. Sneglehuset er fylt med væske, og et benaktig kammer festet til sneglehuset inneholder to åpninger: det ovale vindu og det runde vindu. Den siste av de tre ossicles, altså stigbøylen, presser mot det ovale vindu.
Sneglehuset er delt langs sin lengde i tre deler av basilarmembranen og Reissner's membran. Hørselsreseptorene ligger på overflaten av basilarmembranen. Når stigbøylen presser mot det ovale vindu så fører dette til at basilarmembranen vibrerer opp og ned, noe som får væsken i basilarmembranen til å bevege seg.
For at basilarmembranen skal kunne vibrere fritt, så må væsken i den nedre kammeret av sneglehuset ha en plass å gå. Fritt rom gis av det runde vindu. Når basilarmembranen flekser ned så går membranen bak det runde vindu ut, og når den flekser opp så trekkes den inn igjen.
Man hører lyd på grunn av spesielle nevroner kalt scilia eller hårceller som er på basilarmembranen. Disse omdanner mekanisk energi skapt av krummingen i basilarmembranen om til nevrale signaler. Disse signalene sendes til thalamus, som igjen sender de videre til primær auditiv cortex som ligger i temporallappen.
Søvnens funksjon
Søvn er en tilstand av redusert bevissthet og grad av aktivering, som blant annet kan defineres som endring i hjerneaktivitet målt ved elektroencefalogram (EEG). Søvn består videre av fem ulike stadier: REM-søvn, stadie 1, stadie 2, stadie 3 og stadie 4. De to siste stadiene kalles for slow-wave-sleep (SWS).
Alle dyr sover. Dersom søvnen ikke hadde hatt noen funksjon så ville slik atferd ha vært selektert bort i evolusjonen. De fleste er enige i at søvn er viktig for optimal kognitiv fungering, men det finnes lite evidens som tilsier at søvn skal spille noen rolle for fysisk restituering.
I forhold til hjernen er det slik at mangel på søvn fører til midlertidige kognitive svekkelse. Reaksjonstiden svekkes blant annet, og tretthet er estimert å skulle spille en rolle i ca. 100 000 ulykker, 70 000 skader og 1500 dødsfall på amerikanske veier hvert år. Videre er det også slik at høy mental aktivitet fører til økt behov for SWS. Det er også slik at man etter søvndeprivasjon tar igjen mer REM-søvn og SWS enn stadie 1 og 2 type søvn. REM-søvn og SWS er altså viktigst.
Hjernen bruker 20 prosent av kroppens energi i våken tilstand, og bare 75 prosent av dette igjen under SWS. Områder som er mest aktive i våken tilstand, viser størst mengde deltaaktivitet og lavest metabolisme under søvn. Det er altså lavere metabolisme når man sover. I våken tilstand produserer hjernen avfallsstoffer, frie radikaler, som ødelegger celler. Lavere metabolisme under SWS fører til at forsvarsmekanismer kan iverksettes for å ødelegge de frie radikalene. Søvndeprivasjon øker således mengden frie radikaler i hjernen.
Det er videre gjort funn av at REM-søvn fasiliterer konsolidering av ikke-deklarative minner, mens SWS fasiliterer konsolidering av deklarative minner.
Tørst
En populær teori på vendingen av det 20. århundre sa at tørst var forårsaket av tørr munn og at det var denne tørrheten som avgjorde hvor mye vann man drakk, men denne teorien ble forkastet.
Væsken inni celler kalles intracellulær væske og inneholder litt natrium, men mest kalium og andre metabolismer. Den andre væsken i kroppen er ekstracellulær væske og denne finnes i to typer: interstitial væske som omgir cellekroppen og er salt og blodplasma som finnes i kapillarene, arteriene og blodårene ellers. Ekstracellulær væske representerer rundt 20 prosent av kroppsvekten, mens intracellulær væske representerer rundt 40 prosent av kroppsvekten.
Gilman (1973) hevdet at tørst var forårsaket av dehydrering inni celler. Vann trekkes fra den intracellulære væsken til den ekstracellulære væsken via en prosess kalt osmose. Bevegelsen av vann via osmose fører til dehydrering og krymping av kroppscellene. Dette kalte Gilman for osmometrisk tørst. Fordi organismen har et behov for å være klar over ens tørst så må det finnes celler i kroppen som kan informere det sentrale nervesystemet (SNS) om at det forekommer en dehydrering. Disse cellene kalles osmoreseptorer og er lokalisert i det laterale preoptiske området i hjernen.
Mens osmometrisk tørst forårsakes av dehydrering inni cellene, så er volumetrisk tørst forårsaket av dehydrering utenfor cellene. Det vil si at tørst forårsakes av en reduksjon i volumet av blodplasma. Volumetrisk tørst kan være et resultat av blødninger (fordi tap av blod leder til tap av ekstracellulær væske) eller lave mengder salt i kostholdet. Reseptorene som finner disse manglene er lokalisert i sirkulasjonssystemet og en viktig struktur i dette systemet er nyrene. En annen del av kroppen som oppdager volumetrisk tørst er baroreseptorene som ligger på veggen av blodårene og som oppdager endringer i blodstrøm.
Man drikker selv om munnen er våt, dersom vannet ikke har kommet seg til magen. Vi skiller i dag mellom to typer tørst: osmometrisk og volumetrisk.
Væsken inni celler kalles intracellulær væske og inneholder litt natrium, men mest kalium og andre metabolismer. Den andre væsken i kroppen er ekstracellulær væske og denne finnes i to typer: interstitial væske som omgir cellekroppen og er salt og blodplasma som finnes i kapillarene, arteriene og blodårene ellers. Ekstracellulær væske representerer rundt 20 prosent av kroppsvekten, mens intracellulær væske representerer rundt 40 prosent av kroppsvekten.
Gilman (1973) hevdet at tørst var forårsaket av dehydrering inni celler. Vann trekkes fra den intracellulære væsken til den ekstracellulære væsken via en prosess kalt osmose. Bevegelsen av vann via osmose fører til dehydrering og krymping av kroppscellene. Dette kalte Gilman for osmometrisk tørst. Fordi organismen har et behov for å være klar over ens tørst så må det finnes celler i kroppen som kan informere det sentrale nervesystemet (SNS) om at det forekommer en dehydrering. Disse cellene kalles osmoreseptorer og er lokalisert i det laterale preoptiske området i hjernen.
Mens osmometrisk tørst forårsakes av dehydrering inni cellene, så er volumetrisk tørst forårsaket av dehydrering utenfor cellene. Det vil si at tørst forårsakes av en reduksjon i volumet av blodplasma. Volumetrisk tørst kan være et resultat av blødninger (fordi tap av blod leder til tap av ekstracellulær væske) eller lave mengder salt i kostholdet. Reseptorene som finner disse manglene er lokalisert i sirkulasjonssystemet og en viktig struktur i dette systemet er nyrene. En annen del av kroppen som oppdager volumetrisk tørst er baroreseptorene som ligger på veggen av blodårene og som oppdager endringer i blodstrøm.
Post traumatisk stresslidelse (PTSD)
Post traumatisk stresslidelse (PTSD) er en relativt ny angstlidelse som dreier seg om angst som følger en traumatisk eller katastrofal hendelse.
I følge DSM-IV TR er PTSD angst som følger en traumatisk hendelse. Denne hendelsen er en trussel til individets liv eller andres liv. Symptomer av PTSD inkluderer gjenopplevelse av følelser knyttet til hendelsen (forstyrrende tanker, minner og bilder), unngåelsesatferd (fornektelse og emosjonell apati) og hypervigilance (overvaktsomhet). Tristhet, sinne og skyldfølelse er også assosiert med denne lidelsen.
Forekomsten av PTSD er estimert til 25-30 prosent og voldtekt er assosiert med lidelsen i de fleste tilfellene. Andre hendelser som kan forårsake PTSD er trafikkulykker, bankran, krig, natur- eller menneskeskapte katastrofer og lignende.
Når det gjelder årsaker til PTSD snakker vi ofte om manglende skjema, som vil si at det man har opplevd ikke passer inn i skjema som man har og at man dermed utvikler PTSD fordi man ikke klarer å gi mening til eller forstå det som har hendt. Horowitz modell hevder at traumatikken i PTSD oppleves på grunn av en mekanisme kalt "completion tendency" som er ønsket om å tilpasse ny informasjon til eksisterende tankemønster og minner (skjema). "Completion tendency" insisterer på å holde hendelsen levende gjennom tilbakeblikk (flashback), minner og lignende.
Ulike typer behandling har vært forsøkt ved PTSD med varierende suksess. Foa og Meadows sa at debriefing har vist seg å være ineffektivt, men at medikamenter har hatt noe suksess. Videre har også behandling som dreier seg om eksponering vist seg å være effektivt.
Kognitive forskjeller mellom menn og kvinner
Det finnes kognitive forskjeller mellom menn og kvinner. Et eksempel på dette er Piaget sin water-level-task hvor menn presterer bedre enn kvinner. Dette kan være fordi menn generelt sett er overlegen på tester som involverer spatiale evner. Kvinner er videre bedre enn menn på visuospatiale evner og visuell gjenkjenning, noe som kan være fordi kvinner generelt sett har en bedre språklig eller verbal evne.
Det er lagt frem flere teorier som har forsøkt å forklare kjønnsforskjeller i kognitive evner. Blant annet evolusjonære teorier, psykososiale teorier, biologiske teorier og kognitive teorier.
Evolusjonære teorier:
Disse går tilbake til da menn var jegere og kvinner var samlere. Disse teoriene sier at fordi menn var ute å jaktet og kvinner var hjemme å samlet så har menn utviklet en bedre spatial evne.
Psykososiale teorier:
Sier at kjønnsforskjeller er lærte prosesser som oppstår gjennom erfaring og imitasjon. Disse teoriene sier at barn lærer kjønnsstereotyper. For eksempel blir gutter oppfordret til å leke med leketøy som involverer spatial manipulering, mens jenter ikke blir det.
Biologiske teorier:
Sier at det er forskjeller i hormonregulering og hjerneorganisering mellom kjønnene. Det finnes bevis for at det er anatomiske forskjeller mellom menn og kvinner. Videre er det studier som har vist at viktige momenter slik som hormonnivå og menstruasjonssyklus kan spille en rolle i hjerneaktivitet i billeddiagnostiske studier av kognisjon.
Kognitive teorier:
Sier at det er store forskjeller i menn og kvinners tankegang. De sier at kvinner er empatikere og menn er systematikere, og at dette er to ulike måter å tenke på. Empatikere jobber med å forstå andres tanker og følelser, mens systematikere jobber med å løse problemer eller analysere forhold mellom ikke-sosial kommunikasjon.
Det er lagt frem flere teorier som har forsøkt å forklare kjønnsforskjeller i kognitive evner. Blant annet evolusjonære teorier, psykososiale teorier, biologiske teorier og kognitive teorier.
Evolusjonære teorier:
Disse går tilbake til da menn var jegere og kvinner var samlere. Disse teoriene sier at fordi menn var ute å jaktet og kvinner var hjemme å samlet så har menn utviklet en bedre spatial evne.
Psykososiale teorier:
Sier at kjønnsforskjeller er lærte prosesser som oppstår gjennom erfaring og imitasjon. Disse teoriene sier at barn lærer kjønnsstereotyper. For eksempel blir gutter oppfordret til å leke med leketøy som involverer spatial manipulering, mens jenter ikke blir det.
Biologiske teorier:
Sier at det er forskjeller i hormonregulering og hjerneorganisering mellom kjønnene. Det finnes bevis for at det er anatomiske forskjeller mellom menn og kvinner. Videre er det studier som har vist at viktige momenter slik som hormonnivå og menstruasjonssyklus kan spille en rolle i hjerneaktivitet i billeddiagnostiske studier av kognisjon.
Kognitive teorier:
Sier at det er store forskjeller i menn og kvinners tankegang. De sier at kvinner er empatikere og menn er systematikere, og at dette er to ulike måter å tenke på. Empatikere jobber med å forstå andres tanker og følelser, mens systematikere jobber med å løse problemer eller analysere forhold mellom ikke-sosial kommunikasjon.
Attribusjon og attribusjonsfeil
Attribusjonsteori er forklaringer på hvordan mennesker utvikler en allmenn kausal forståelse av atferd. For å kunne avgjøre årsaken til atferd er det viktig at vi vet hvorvidt atferden er en refleksjon av personens disposisjon til å reagere på en bestemt måte eller om det er en refleksjon av situasjonen som får personen til å handle som den gjør.
Kelley sin kovariasjonsteori om attribusjon sier at vi attribuerer andres atferd til eksterne (situasjonelle) eller interne (disposisjonelle) faktorer basert på en vurdering av tre aspekter av atferden: consensus, consistensy og distinctiveness. Consensus dreier seg om hvorvidt atferden er delt av mange mennesker eller ikke, consistensy dreier seg om hvorvidt atferden skjer hver gang i samme situasjon eller ikke og distinctiveness handler om hvorvidt personen utfører en bestemt atferd kun i en bestemt situasjon eller ikke.
Attribusjon hjelper oss med å danne representasjoner og teorier om verden, men det forekommer likevel feil eller bias i attribusjon. Et eksempel på dette er den fundamentale attribusjonsfeilen. Denne handler om at vi har en tendens til å attribuere andres atferd til disposisjonelle faktorer uten å ta hensyn til eventuelle situasjonelle faktorer. Man har forøvrig funnet at dette varierer i kulturer og at den dermed ikke er så fundamental. Derfor kalles den også for korresponderende bias.
Videre har vi også actor-observer effect som er når vi forklarer vår egen atferd ut i fra situasjonelle faktorer, mens vi forklarer andres atferd i en lik situasjon ut i fra disposisjonelle faktorer.
En annen bias i attribusjon er false consensus, som er en tendens folk har til å tro at deres egen atferd er utbredt og at deres syn gjelder for majoriteten. Dette kan blant annet komme av at vi omgås mennesker som er lik oss selv.
Vi har til slutt også noe som kalles self-serving bias som forekommer når vi ønsker å beskytte eller fremheve vår selvfølelse. Dette kan være "name letter effect" som er at man favoriserer bokstaver i alfabetet som er en del av ens eget navn. Videre kan det også dreie seg om den ultimate attribusjonsfeilen som er at folk attribuerer inn-gruppe suksess til interne årsaker og ut-gruppe suksess til eksterne årsaker, samt at de attribuerer inn-gruppe fiasko til eksterne årsaker og ut-gruppe fiasko til interne årsaker. Det kan til slutt også dreie seg om "belief in a just world" som er en tanke om at alle får som de fortjener.
Abonner på:
Innlegg (Atom)