Biologisk psykologi -> Det autonome nervesystemet

Det perifere nervesystemet består av alle nervene som går ut av hjernen og ryggraden og som bærer sensoriske og motoriske beskjeder til og fra de andre delene av kroppen. Dette nervesystemet deles opp i to funksjonelle deler: 1) Det somatiske nervesystem og 2) Det autonome nervesystem. Videre deles det også inn i tre strukturelle deler: 1) Hjernenervene, 2) Spinalnervene og 3) Det autonome nervesystem.

Det autonome nervesystemet regulerer viktige kroppslige funksjoner og reflekser. Dette deles opp i ytterligere to deler: 1) Det sympatiske nervesystemet og 2) Det parasympatiske nervesystemet eller enkelt og greit sympaticus og parasympaticus. Sympaticus forbereder kroppen for handling. Vi mennesker har to måter vi generelt sett reagerer på nødsituasjoner. Vi kan enten kjempe eller flykte (fight or flight). Det sympatiske nervesystemet forbereder altså kroppen på å kjempe eller flykte. Dette gjør det ved å "slå av" alle lav-prioriterte systemer og kun plassere oksygen og blod på de mest nødvendige områder i kroppen. Fordøyelsen blir for eksempel nedprioritert og satt på vent. Et eksempel på dette kan være at man blir tørr i munnen dersom man skal holde et foredrag og er nervøs. Da prioriterer ikke kroppen salivering, men heller andre viktigere momenter knyttet til redselen og nervøsiteten. Det parasympatiske nervesystemet refererer til kroppens vedlikeholdssituasjoner. Dette systemet skal gi oss hvile, reperasjon og energiladning.  

Det sympatiske nervesystemet mobiliserer kroppen for å kunne takle stressituasjoner med økt puls, dilaterte pupiller, nedsatt fordøyelsesrate og økt repirasjon: flight or fight respons. Det parasympatiske nervesystemet er mer spesifikt og påvirker ett eller kun noen få organer om gangen. Generellt sett sakner det kroppsprosesser og bidrar til å oppretteholde ro. Det virker sammen med det sympatiske system i å oppretteholde balanse, homoestase i interne organer.

Biologisk psykologi -> Spinalnervene

Vi har 31 par av spinalnerver som svarer til segmentene i ryggmargen. Disse har opphav i enten dorsal (sensorisk) eller ventral (motorisk) rot. 

Hver av spinalnervene kalles også "mixed nerves" fordi de består av en sensorisk, eller afferent, nerve (afferent betyr mot det sentrale nervesystemet eller access) og en motorisk, eller efferent, nerve (efferent betyr bort fra SNS eller exit).

Disse nervene reiser sammen til den delen av kroppen de svarer til. Nervene som gir sensorisk informasjon fra hånden er altså ikke de samme nervene som gir hånden informasjon til bevegelse. Skade på "mixed nerves" kan redusere både sansing og motorikk i området som er skadet. Når spinalnervene forlater ryggmargen vil de kun være beskyttet av dura mater og pia mater. Cerebrospinalveske ligger altså ikke rundet spinalnervene som går ut av ryggmargen. Når de er utenfor ryggmargen vil dorsal (sensorisk) rot hovde opp til en dorsal spinal ganglion som inneholder cellekroppene til affernente nerver som prosesserer informasjon om blandt annet følelse og temperatur. Bak den dorsale spinal ganglion vil de dorsale og ventrale røttene komme sammen for å danne "mixed nerves".

Biologisk psykologi -> Hjernehinnen og cerebrospinalveske

Hjernehinnen er et hinnesystem som omslutter hjernen. Dette systemet består av tre lag og bidrar til beskyttelse, men også til å forsyne hjernen.

Det innerste laget kalles Pia Mater. Dette er tynt og gjennomsiktig.Videre har vi Arachnoiden ("spinalvevshinnen") og denne utgjør det midterste laget. Ytterst har vi Dura Mater og dette laget følger skallens konturer. Mellom Pia Mater og arachnoiden finnes det et rom kalt subarachnoid rom og dette inneholder cerebrospinalveske (CSF). 

 

CSF er veldig lik blodplasma i oppbygning på grunn av blandt annet vekten og denne vesken gjør slik at hjernen "flyter" inne i skallen. Dette har flere ulike fordeler. Dersom man for eksempel slår hodet fungerer vesken som en slags "pute" for å gjøre slaget mer skånsomt for hjernen. CSF sirkulerer gjennom den sentrale kanalen av ryggmargen og fire ventrikler i hjernen: de to laterale ventriklene og den 3. og 4. ventrikkel i hjernestammen. I tillegg til "puten" CSF lager, responderer nevroner på passende input og ikke på press i hjernen. Presset vil ofte få nevroner til å fyre maladaptivt (eks.:svulst som fører til anfall ved å presse ned en del av hjernen). Ved å "flyte" hjernen vil CSF hindre nevroner å respondere på press for så å gi falsk informasjon. 

 

Det er også til slutt viktig å merke seg at kun det sentrale nervesystemet er dekket av alle de tre lagene/hinnene. I det perifere nervesystemet er det kun Dura Mater og Pia Mater som dekker nervene ut av hjernen og ryggmargen.

Biologisk psykologi -> Hjernens tre deler

Tidlig i embryoutviklingen deles hjernen inn i tre deler: 1) Hindbrain, 2) Midbrain (mesencephalon) og 3) Forebrain. Sammen utgjør hindbrain og midbrain hjernestammen.

Hindbrain (bakhjernen) deles inn i myelencephalon (medulla) og metencephalon. Medulla inneholder store deler av hvit substans (ansvarlig for å bære informasjon til og fra hjernen) og er kjerner for hjernenervene. Disse kjernene regulerer viktige livsfunksjoner som respirasjon og sirkulasjon. Altså eksempelvis pusting, hjerterate og blodtrykk. Via midline (en fantasilinje som deler kroppen i to like deler) av øvre medulla ser vi den caudale (posteriore) delen av strukturen reticular formation (retikulærsubstansen). Dette er en kompleks samling av nuclei som går langs midline av hjernstammen, fra medulla opp til midbrain. Denne regulerer søvn og aktivering. Metencephalon består av to store strukturer: pons og cerebellum. Pons' rolle er blandt annet å skape forbindelser mellom medulla og høyere hjernesenter, i tillegg til cerebellum. Cerebellum (lillehjernen) ligger under occipitallappen. Det er gjort mye forskning i forhold til funksjonen av denne strukturen, men det er ikke funnet noe endelig svar. Det vi vet er at den innebærer koordinasjon av viljestyrt bevegelse og balanse. Videre vet vi også at den er lett alkoholpåvirkelig og at man ved skade får problemer med balanse (også tale) og at man ikke evner å bli sjøsyk.

Midbrain (midthjernen) er bygd opp slik at den dorsale eller øvre delen kalles tectum eller "tak", mens den ventrale eller nedre halvdelen kalles tegmentum eller "gulv". I midbrain blir cerebrospinal væske oppbevart i en liten kanal i midline kjent som cerebral aqueduct. Denne separerer tectum fra tegmentum. Selv om midbrain er relativt liten i forhold til andre deler av hjernestammen har den fortsatt et komplekst innhold av nuclei. Det er også slik at vi rundt cerebral aqueduct har cellekropper kalt periaqueductal gray (PAG) som spiller en vesentlig rolle i persepsjonen av smerte. 

Forebrain (forhjernen) deler seg i diencephalon og telencephalon. Den første delen inneholder thalamus og hypothalamus, mens den andre inneholder de cerebrale hemisfærene. Thalamus projiserer sensorisk informasjon, deltar i stadier av arousal (aktivering) og i tillegg til dette spiller den en rolle for læring og hukommelse. Denne er en omkoblingssentral for all sensorisk informasjon som skal til hjernebarken. Hypothalamus deltar på den annen side i regulering av sult, tørst, seksuell atferd og aggresjon. Den er også en del av det limbiske system (en samling av forebrainstrukturer som deltar i emosjonell atferd og læring). 

 

Helsepsykologi-> Modeller for helseatferd

Helseatferd er enhver aktivitet hos en person som oppfatter seg selv som frisk, og hvor målet er å forebygge eller oppdage sykdom før den bryter ut, mens risikoatferd er forbundet med atferd som skaper økt sannsynlighet for sykdom og skade. 

Når det gjelder helseatferd er målet at man skal fortsette å være som før (frisk), men i tillegg er det også viktig å tilføye at det også innebærer det man foretar seg for å styrke helsa.Vi har i grove trekk tre modeller for helseatferd som er viktige og kan romme alle former; 1) Gentiske modeller 2) Individualpsykologiske modeller og 3) Sosiale og samfunsmessige modeller. 

Det finnes en del dokumentasjon som viser til at noen av forskjellene mellom mennesker når det gjelder levesett, kan skyldes genetiske årsaker. Betydningen av genetikk for å bli avhengig av røyking ble eksempelvis funnet å være så høy som 84 % i en studie gjort av Pomerleau med flere i 1993. Mange typer risikoatferd har til felles at de stimulerer de såkalte forsterkningssenterene i hjernen. Den viktigste virkningsmekanismen er at hjernen skiller ut nevrotransmitteren dopamin. Denne skilles ut dersom man spiser søt eller fet mat, drikker alkohol, røyker, bruker narkotika, har sex, trener o.l. Dopamin er derfor ofte referert til som "lykkemolekylet". 

  

Dopaminmengden øker også når man blir omfavnet, får et kyss eller mottar rosende ord. Dette gir en klarere betydning av begrepet "lykkemolekyl". Det viktige poenget her i forhold til genetikk og helse er at mennesker er født med ulikt utgangspunkt for hvor mye dopamin de kan skille ut. Det er altså ikke alltid slik at de som for eksempel er fete, har skyld i dette selv.

Videre har vi de individualpsykologiske modellene som tar utgangspunkt i kognitive mekanismer hos enkeltindividet. En av de mest kjente her er KAP-modellen (Knowledge, Attitudes, Practice). Denne modellen antar at for å forandre atferd må man først ha kunnskap. Ny kunnskap vil kunne forandre holdningene, som der igjen til slutt vil forandre atferden. Et eksempel på dette kan være at man må ha kunnskap om faren ved røyking for å kunne slutte. I noen tilfeller har denne modellen vært effektiv, men den er også helt klart utilstrekkelig. Alan Wicker fant ut at den gjennomsnittlige korrelasjonen mellom holdninger og atferd kun var 0,15. Dette betyr da at våre holdninger kun forklarer 2 prosent av atferden vår. Et annet problem med denne modellen er at den antar at årsakssammengenger kun går èn vei, nemlig at holdninger påvirker atferd og ikke motsatt. Videre har vi forventningsverdimodellene som har som utgangspunkt at sannsynligheten for at atferd skal endres er avhengig av to faktorer: 1) opplevd sannsynlighet for at atferden vil føre til et spesielt resultat og 2) den verdien resultatet har for individet. Andre viktige momenter her er Teorien om overveide handlinger (Fishbein og Ajzen,1975), helseoppfatningsmodellen og Banduras sosial-kognitive teori. 

Sosiale og samfunnsmessige modeller er kjennetegnet ved at de ser ut over enkeltindividet og at de er viktige i tilgrensede fagfelt som samfunnspsykologi og sosiologi. Fire eksempler på dette er sosial bytteteori, alturisme, Edward O. Wilsons evolusjonære forklaring i sosialbiologien og Latanès sosiale påvirkningsteori. Sosial bytteteori forklarer at for å kunne være i arbeid må en ha god helse, for kun dersom man er i stand til å utføre et arbeid kan man bytte sin arbeidskraft inn i penger. Alturisme handler om at mennesker har et iboende ønske om å gjøre andre godt. Særlig gjelder dette familiære forhold. Et eksempel på dette kan være at en mor må ha god helse for å ivareta sine barn. Dette vil da kunne styre hennes helseatferd. Edward O. Wilsons evolusjonære forklaring i sosialbiologien sier at det i bunn og grunn er menneskets behov for å formere seg som er den største årsaken til våre handlinger. Til slutt predikerer Latanè at all sosial atferd, også helseatferd, akn forstås ved at vi tenker på individet som utsatt for et felt av sosiale krefter.

Generelt om helsepsykologi

Helsepsykologi dreier seg om hvordan følelser, psykiske tilstander eller ulik atferd vil påvirke og har påvirket vår helsetilstand.

Matarazzo definerte helsepsykologi slik: "Helsepsykologi kan sies å være det samlede bidrag psykologien gir for å forstå helse og velvære" (Matarazzo,1980). Helsepsykologi er en ung vitenskap og et nytt praksisfelt. Dette til tross for at den har mange og lange røtter. 

Helsepsykologien inkluderer psykologies bidrag til en rekke momenter. Blandt annet bedring av helse, helseforebygging, behandling og identifisering av helsemessige risikofaktorer. Videre også utvikling og forbedring av primærhelsetjenesten og helsetjenesten forøvrig. I tillegg er det viktig å nevne at den også ønsker å påvirke befolkningsgruppers allmenne oppfatning av og holdninger til helseproblematikk. Helsepsykologiens rolle innebærer også å fungere som en aktiv informasjonskilde og bidragsyter i forhold til politiske avgjørelser som har med helse å gjøre. Et eksempel her kan være at de ønsker å heve aldersgrensen for kosmetisk kirurgi. 

Begrepene helse og helsetilstand ble tidligere definert av medisinere som arbeidet innen den bimedisinske sykdomsmodellen. Helse var den gang definert som fravær av sykdom. I dag er det langt mer omfattende enn den ene dimensjonen: syk-ikke syk. Noen definerer helse som en idèell tilstand, mens andre definerer helse som en bevegelse i en positiv retning. Den eldste definisjonen fra World Health Organisation (WHO) ble formulert i 1946: "Helse er en tilstand av komplett fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte". Denne definisjonen ble mer utfyllende og innbar flere elementer enn de som ble formulert tidligere. 

Innen helsepsykologi er både helsefremmende arbeid og helsefremmende tiltak viktige momenter. Det er et poeng at en skal fremme god helse. Helsefremmende arbeid innebærer å kartlegge forutsetninger for god helse, arbeide for økt engasjament, tilrettelegge miljøet og bedre formidling av hva som er viktige faktorer i forhold til helse. Helsefremmende tiltak innebærer å bygge opp en sunn helsepolitikk, skape et støttende miljø, styrke lokalmiljøets muligheter for behandling, utvikle personlige faktorer knyttet til å bedre helsen og å tilpasse helsetjensten. 

Faktorer som virker inn på helsa kan være alder, kjønn og arvelige faktorer. Videre også vår individuelle livsstil og sosial påvirkning fra nærmiljøet. I tillegg til levekår og arbeidsforhold. Også generelle sosioøkonomiske, kulturelle eller miljømessige forhodl kan virke inn på helsen vår. 

Helsepsykologi handler altså grovt sett om å forstå hvordan biologi, atferd og sosiale kontekster kan påvirke ens helse. Helsepsykologisk forskning undersøker sammenhengene mellom psykologiske og miljømessige faktorer i forhold til somatisk helse og utvikler heretter metoder for å forebygge og behandle sykdom, i tillegg til metoder for helsefremmende arbeid.

Biologisk psykologi -> Mål og metoder

Målet med biologisk psykologi er å finne det biologiske grunnlaget for atferd. Pickett definerte det i 2000 slik: "Biologisk psykologi er en gren av psykologien som studerer de biologiske fundamentene av atferd, emosjoner og mentale prosesser".

Det er mange ulike forskningsmetoder i biologisk psykologi. En av dem er histologi. Histologi refererer til studiet av mikroskopiske strukturer og vev. Her studerer/observerer man altså strukturer, organisering og sammenhenger i individuelle celler. I denne konteksten kan det også være verdt å nevne at Anton Von Leeuwenhoek var den første som studerte nerveceller under et mikroskop. Videre har vi lesjon. Et eksempel på lesjoner er da en forsker fjernet amygdala fra katter og da fant ut at de ikke viste noen fryktresponser. Et slikt studie ville aldri ha blitt benyttet i dag. Lesjoner er kort sagt patologisk eller traumatisk skade på bestemte områder i hjernen, men de vil også skade nervefiber som passerer dette området.

I dag er det imagingteknikker som har vært det største fremskrittet i psykologisk og biologisk forskning. Vi har flere ulike typer, blandt annet Computerized Tomography (CT), Magnetic Resonance Imaging (MRI), Functional Magnetic Resonance Imaging (fMRI) og Positron Emission Tomography (PET). 

CT var den første maskinen som ga oss et omfattende bilde av menneskehjernen og i dagens CT kan man også få frem tredimensjonale bilder. Denne teknikken ble oppfunnet av Godfrey Housfield og Allan Cormark i 1972 og den er vesentlig i medisinske tilfeller, men har visse ulemper i forhold til forskning. Til tross for at den gir oss god strukturell informasjon, kan den ikke skille mellom en levende og en død hjerne. Med andre ord gir den ingen informasjon om aktivitetsnivå i hjernen. Dette fører til at CT ikke kan gi svar på atferdsrelaterte spørsmål. 

PET er en teknikk som viser oss lokalisasjon av hjerneaktivitet. Dette er en nukleærmedisinsk undersøkelsesmetode for kvalitativ og kvantitativ påvisning av vevsopptak av proteinutskillende radioaktive preparat. Denne teknikken benyttes for å granske en rekke sykdommer. Ulempen med PET er at den bærer ved seg en viss risiko på grunn av radioaktiviteten. 

MRI er en maskin som gir svært høy oppløsning av strukturen i hjernen ved hjelp av magnetisme. fMRI har vært den viktigste teknikken i biologisk og psykologisk forskning. Dette er en svært avansert teknikk som gir oss mulighet til å lære noe om hvordan hjernens magnetisme fungerer. Denne teknikken måler hvor i hjernen det er aktivitet under en gitt oppgave. Man kan også si at fMRI sorterer ut de områdene som ikke er tilfeldig aktive. En ulempe med fMRI er at den bruker omlag 3 sekunder og mye kan skje i en hjerne på denne tiden. Derfor er det viktig at undersøkelsen foregår under kontrollerte betingelser.

MRI har signifikante fordeler over både CT og PET. Den kan gi oss bilder tatt fra en hver vinkel hjernen uten å måtte flytte på individet. Også når det gjelder å spore hjerneaktivitet er fMRI bedre i både spatial og temporal oppløsning. Vi har også en teknikk kalt Magnetoencephalography (MEG) som tar opp magnetisk aktivitet i hjernen. Denne maskinen er stillegående og fungerer dermed godt i studier hvor man skal studere hjernens respons på lyd. Andre viktige metoder er disseksjon, cerebral stimulering, farmakologiske metoder, genetiske studier og stamcelleforskning.