Informasjonsflyten fra øyet til hjernen

Funksjonen til vårt visuelle system er å omdanne lys til nevrale signaler. Lyset (fotonene) kommer inn gjennom pupillen og linsen fokuserer bildet på retina (netthinna). Retina er et nevralt vev på baksiden av øyeeplet som består av flere ulike lag. Fremst gangliceller, videre bipolar- og horizontalceller. De cellene som responderer direkte på lys (fotoreseptorene) ligger bakerst. Lyset må altså passere alle de andre lagene for å komme til fotoreseptorene, men dette er uproblematisk ettersom de fleste av disse lagene er transparente. 

Vi har to typer fotoreseptorer, staver og tapper. Stavene er mest lyssensitive og de fleste av disse befinner seg i perifere retina. Disse fungerer best i veldig dimmet belysning og utgjør nattsynet vårt. Tappene er det flest av i midten av synsfeltet (fovea) og disse utgjør vårt detaljsyn. Fovea er området midt i synsfeltet og det er her synsskarpheten er best. 

Begge fotoreseptorene inneholder lysabsorberende kjemikalier, pigmenter som produserer et nevralt signal i respons til lys. Signalet sendes forover i retina, via horizontal- og bipolarcellene til ganglicellene. Aksonene av ganglicellen danner den optiske nerven og sender signalet videre til hjernen via den optiske nerven.

De fleste av oss har tre ulike typer tapper som responderer til et ulikt spekter av synlige bølgelengder. Det nevrale signalet er binært, som vil si at enten så fyrer et nevron eller så fyrer det ikke. Nevronet bærer ikke selv informasjon om fargen på lyset, fargen er indikert av hvilken celle som fyrer og frekvensen av denne fyringen. Vi har kun en type staver og kan dermed ikke skille farger i veldig dimmet belysning. 

Området hvor den optiske nerven kommer ut av øyet kalles optisk disk. Det er ingen fotoreseptorer i optisk disk og vi kan dermed ikke se med den delen av øyet. Dette området blir omtalt som den blinde flekken eller "blind spot". 

De optiske nervene fra begge øynene kommer ut av sine optiske disker og krysser hverandre i optic chiasm, like forann hypofysen. I optic chiasm gjennomgår noen av aksonene fra de to nervebanene "decussation" som vil si at de bytter sider for å tillate krysset behandling av visuell informasjon. Når noen av aksonene bytter sider vil den venstre halvdelen av synsfeltet oppfattes av den høyre hemisfæren og motsatt. 

Veien videre går til optic tract og de aller fleste nervefibrene i optic tract går videre til lateral geniculate nucleus (LGN) som ligger i thalamus. Cellene i LGN reiser deretter videre til primær visuell cortex, også kalt striaten eller V1 som ligger i den posteriore delen av hjernens occipitallapp. Det er her hjernen starter prosessen med å gjeninnføre bildet fra cellene i retina. Analysen av visuelle stimuli i V1 fortsetter videre gjennom to store kortikale systemer for videre behandling av visuell informasjon. Den første er den ventrale veien som strekker seg til temporallappen og er knyttet til gjenkjennelse av objekter. Den andre er den dorsale veien som strekker seg til parietallappen og er avgjørende i lokalisering av gjenstander. Disse er også omtalt som hva- og hvor-systemet.

Resiliens: risikofaktorer og resiliensfaktorer

Vi skiller mellom tre ulike typer risikofaktorer: individuelle, familiebaserte og samfunnsmessige. 

Individuelle risikofaktorer er forhold som er knyttet til subjektet. Eksempelvis medfødte handikap, utvisning fra skolen, brudd i parforhold, biltyveri eller beruselse. Familiebasert risiko er forhold hos foreldre eller andre innad i familien. Dette kan dreie seg om psykisk lidelse, mishandling, rusmisbruk eller manglende grensesetting. Samfunnsmessige risikofaktorer er forhold i samfunnet. Her snakker vi om alt fra krig til naturkatastrofer og lugubre bymiljø. 

Hvor stor risikoen er avhenger av risikofaktorens type, varighet, stabilitet eller kontekst. Altså hvilken risikofaktor det er, hvor lenge den har vart, om den er stabil i flere ulike situasjoner og i hvilken kontekst den forekommer i. I tillegg må man også ta trekk ved barnet og miljøet i betraktning. 

Det er også flere ulike faktorer som kan hjelpe i risiko. Eksempelvis medfødt robusthet, sterke slektsbånd, stor sosial kompetanse, prososiale venner eller at man fungerer godt på skolen. I forhold til psykososial kompetanse, altså hvordan barnet klarer seg, skiller vi mellom tre ulike typer kompetanse: intellektuell, emosjonell og atferdsmessig. Intellektuell kompetanse er til stede hos barn som gjør leksene sine, mestrer skolen og oppnår forholdvis gode resultater, selv om hjemmeforholdene eller annen elendighet tilsier at de ikke skal greie denne delen av hverdagen. Emosjonell kompetanse er å føle at ting går bra, at man er fornøyd og trygg. Barn som er utsatt for påkjenninger har ofte problemer med dette, som rimelig er. Det er derfor interessant å finne ut hvorfor noen av disse barna til tross for påkjenninger utvikler resiliens og følgelig fungerer godt følelsesmessig. Atferdsmessig kompetanse er som begrepet indikerer til stede hos barn som har hatt problemer med oppførselen, men som forbedrer seg.  

ADHD: behandling og tilrettelegging

Det er en rekke ulike behandlingsformer i forhold til ADHD og det primære målet med all behandling er å redusere ADHD-symptomer. Videre ønsker man å skape en bedre fungering i hverdagen og begrense utviklingen av tilleggslidelser. 

Først og fremst er det viktig å gi både den som har ADHD og de som har mye med vedkommede å gjøre, informasjon om hva ADHD er og hvordan man skal forholde seg til lidelsen. Det er her også viktig å kartlegge hva personen sliter med, og hva som er hans eller hennes sterke sider. 

Medikamenter er en av midlene i behandling av ADHD. Medikamentell behandling kurerer ikke ADHD, men kan bedre utgangspunktet for å bruke ferdigheter og evner godt. Vi skiller her mellom to hovedtyper av medikamenter: sentralstimulerende og SNRI. Sentralstimulerende medikamenter deles videre inn i to underkategorier: metylfendiat (ritalin, concerta, equasym) og dextroamfetamin (dexedrine, metamina, dexamin). Ritalin og amfetamin er kortidsvirkende og må tas ofte, det vil si hver 3-4 time. Concerta er på den annen side langtidsvirkende og trengs kun å tas en gang om dagen. SNRI er atomoxetin (strattera) og har en virketid på 12-24 timer. Denne har hatt god effekt på ADHD-symptomer hos ca. 70 prosent. 

Det finnes også flere typer foreldreveiledningsprogrammer som benyttes i behandlingen av ADHD. Disse gjelder primært for foreldre med barn i førskole- og barnskolealder og er ofte rettet mot utagerende og aggressiv atferd. Grunnprinsippene i slike programmer dreier seg blandt annet om øyblikkelig respons på atferd, tydelige regler og konsekvenser og at man skal være oppmerksom på positiv atferd (gi ros). Disse programmene forsøker å hjelpe foreldre med hvordan de skal forholde seg til barna sine og noen slike programmer er spesielt rettet mot foreldre som har barn med ADHD. 

Pedagogiske- og spesialpedagogiske tiltak kan også være en del av behandlingen. Slike tiltak har som mål å legge til rette for at barna skal kunne tilegne seg kunnskap på en god måte. Videre ønsker de også å legge til rette for læring av henisktsmessig atferd og gode vaner, i tillegg til avlæring av uhensiktsmessig atferd og uvaner. Det er viktig at barn med ADHD har oversiktlige og tydelige rammer rundt skolehverdagen, at undervisningsopplegg er lagt til rette ut i fra kunnskaper og ferdigheter og at det er et godt sammarbeid mellom hjem og skole. Det er også viktig å gi muligheter til mestring og økt selvfølelse. 

Det kan videre også være hensiktsmessig med psykologisk/psykiatrisk behandling i forbindelse med ADHD. Denne vil dreie seg om å lære hvordan man kan leve godt med en ADHD-diagnose og hvordan man skal akseptere ADHD som en del av livet sitt. Psykologiske/psykiatriske tiltak kan også være nyttig ved tilleggslidelser. Noen ganger er det også nødvendig med psykososiale tiltak, som primært sett dreier seg om ulike former for stønad eller avlastning. 

De beste resultatene synes å komme ved bruk av tverrfaglige grupper der lærere, foreldre, leger og terapeuter arbeider sammen. Voksne får noen ganger medikamenter som eneste behandling, men dette vil aldri være tilfelle for barn. Det er altså ikke slik at ADHD behandles ut i fra en enkelt metode, men derimot ved å ta i bruk flere ulike tiltak.  

Hvor- og hva-banen

Ulike deler av hjernen prosesserer ulike typer av informasjon. Det mest fundamentale skillet er mellom sensoriske (input) og motoriske (output) områder. I det sensoriske systemet er det ulike områder som er ansvarlig for syn, hørsel, lukt, smak og følelse. Grovt sett er det visuelle systemet èn rute. I pattedyr går den visuelle informasjonen fra øynene til thalamus og videre til den primære visuelle cortex som ligger i den posteriore delen av hjernens occipitallapp. Herfra sendes den videre til høyere visuelle områder. Dersom vi skal gå dypere inn på det består denne ruten også av to store kortikale systemer for videre behandling av visuell informasjon.

Inndelingen av de to systemene starter i retina. Det er to hovedtyper gangliceller (cellene som mottar input fra fotoreseptorene via horizontal- og bipolarceller): store og små. De grenlignende strukturene på toppen av gangliceller kalles dendritter og det er disse som mottar input. Jo større dendrittene er, jo større er cellens reseptive felt. Denne størrelsen er avhengig av hvor i retina cellen befinner seg. Perifere gangliceller har store dendritter, mens de i senter av synsfeltet, altså i fovea, har små. 

Inndelingen mellom to sett av informasjon fortsetter inn i hjernen. De små og de store ganglicellene gir input til ulike lag av thalamus. De to lagene av thalamus sender så prosesser til ulike lag av den primære visuelle cortex, også kalt V1 eller striaten. Laget med store gangliceller (store reseptive felt) som vi deler med andre pattedyr, har ansvar for vår persepsjon av bevegelse, rom, dybde, posisjon, figur-grunn-inndeling og lignende. Dette systemet er omtalt som hvor-systemet eller hvorbanen. Laget med små gangliceller (små reseptive felt) er godt utviklet kun i primater og er ansvarlig for vår evne til å gjenkjenne objekter, inkludert ansikt, i farge og komplekse detaljer. Dette systemet er omtalt som hva-systemet eller hva-banen. 

Hvor- og hva-banen gir ikke bare ulik informasjon om miljøet, men også i noen fundamentale måter de prosesserer lyssignalene de mottar på. Først i forhold til fargeselektivitet. Hvor-systemet er fargeblindt, mens hva-systemet krever større forskjeller i lyshet (har høy kontrastsensitivitet). I forhold til fart er hvor-systemet raskere, noe som er avgjørende for persepsjon av bevegelse, men som spiller liten rolle i statiske forhold. Til slutt er det i forhold til oppløsning (resolution) slik at hvor-systemet har litt lavere oppløsning enn hva-systemet.    

Overkonfidens

Ingen problemer i vurderinger og beslutninger er mer omfattende og mulig katastrofale enn overkonfidens. Overkonfidens er en overdreven tro på-, tillit til-, eller følelse av å være sikker på noe. Det er vår generelle tendens til å være sikrere på våre vurderinger og slutninger enn hva det faktisk er grunnlag for. Studier viser at vi er mest overkonfidente i tilfeller der hvor vurderinger og beslutninger er spesielt vanskelige å ta.  

Etter flere studier trakk Lichtenstein og Fischoff følgende konklusjoner om forholdet mellom konfidens og nøyaktighet. Først og fremst hevder de at overkonfidens er størst når nøyaktighet er nær sjansenivå. Videre at overkonfidens minsker når nøyaktighet øker fra 50 til 80 prosent, og når nøyaktighet når 80 prosent har folk en tendens til å bli underkonfidente. Forholdet mellom nøyaktighet og konfidens er altså minst når nøyaktighet er 80 prosent. 

Kalibrering dreier seg om i hvilken grad nøyaktighet matcher konfidens. En beslutningstaker er godt kalibrert nå, over alle nivåer, gitt et nivå av konfidens, at proporsjonen av nøyaktige vurderinger er identisk med forventet sannsynlighet for at man har rett. Det dreier seg altså om en justering eller "fininnstilling" som viser til et samsvar mellom konfidens og presisjon. Presisjon på en spekter av konfidensnivå gjør det mulig å lage en kalibreringskurve. Et av de mest interessante mål på kalibrering er omtalt som "overraskelsesindeks". Denne blir brukt for intervallvurdering av ukjente kvaliteter. Eksempelvis dersom konfidensintervallet er at man er 90 prosent sikker på at x er mellom a og d. Dersom det riktige svaret ligger utenfor intervallet kommer skåren som en overraskelse. Overkonfidens blir her prosent av bedømmelser utenfor konfidensintervallet.  

Overkonfidens kommer av flere ulike årsaker. Blandt annet positive illusjoner og urealistisk optimisme. Dette vil si at vi trekker slutninger i en retning som tjener oss selv og at vi vurderer egne sjanser bedre enn andres. Videre kan også hindsight bias (etterpåklokskap) være en årsak til overkonfidens. Dette er en sterk tendens til å overvurdere i hvilken grad vi på forhånd kunne ha forutsett at en hendelse ville ha funnet sted. Dette reduserer muligheten til å lære av våre feilslutninger og bidrar til å skjule feil vi har gjort, noe som i sin tur leder til overkonfidens. 

Vi kan redusere overkonfidens ved å få intensiv tilbakemelding, men dette har kortvarig effekt. Et bedre alternativ vil være å stoppe opp og vurdere årsaker til at det vi slutter oss til kan være feil. Altså det å unngå bekreftelsesfella (confirmation bias) og heller søke avkreftelser. 

Det er videre også noen positive effekter av overkonfidens. Eksempelvis kan det føre til at man tør å satse på noe man ønsker å oppnå. Det være å starte på et nytt studie, begynne i ny jobb eller skrive en bok. Generelt sett kan man si at overkonfidens bringer med seg både positive og negative aspekter, men at det alltid er lurt å tenke nøye gjennom ting for å være sikker på at man trekker korrekte slutninger.   

ADHD: Komorbide lidelser

I forbindelse med ADHD brukes begrepet komorbiditet når vi snakker om flere sykdommer eller lidelser samtidig som ADHD. 

Flere diagnoser betyr ganske ofte mer kompliserte tilstander når det gjelder behandlingsformer. Ikke sjelden må flere behandlinger foregå parallellt. Det er et par komorbide lidelser som beskrives oftere enn andre. Disse er atferdsforstyrrelser, depresjon, angsttilstander, spesifikke språk- og lærevansker, motoriske problemer og tics. Det er også mange som har flere komorbide lidelser samtidig. Komorbiditeten varierer også med alderen og vi kan generelt sett si at problemene er økende med alderen. Det er også ulike måter disse komorbide lidelsene kan oppstå på. Noen oppstår uavhengig av ADHD, andre som en konsekvens av ADHD og ved noen tilfeller kan det være både uavhengige og avhengige faktorer som gjelder.

Atferdsforstyrrelser er den største gruppen med komorbide lidelser. Disse deles ofte inn etter alvorlighetsgrad av problemene og i den forbindelse skiller vi mellom to typer: opposisjonell- og alvorlig atferdsforstyrrelse. Opposisjonell atferdsforstyrrelse refererer til de mindre alvorlige forstyrrelsene som man oftest ser i barnealder. Dette kan være protester, sinneutbrudd, aggressivitet, lyving, stjeling og noe hærverk. Halvparten av de som har dette utvikler senere alvorlig atferdsforstyrrelse. Disse innbefatter aggressivitet mot andre, vold, kriminalitet, misbruk av alkohol, narkotika og vagabondering. Det er vanlig å utvikle disse atferdsforstyrrelsene i sosial og usosial form definert ut i fra evne til vennskap og lojalitet til jevnaldrende. 

Det kan se ut som at et hvert barn med ADHD er engstelig, fordi de på grunn av sine konsentrasjonsvansker ikke greier å forstå og dermed håndtere ulike situasjoner. Noen barn med ADHD utvikler angstlidelser av typen separasjonsangst, spesifikk engstelse, overengstelighet, sosial angst eller generalisert angst. 

Depresjon er også en vanlig tilleggslidelse. Depresjon hos barn og ungdom viser seg oftest ved irritabilitet kombinert med aggressive utbrudd, tristhet, manglende iniativ, vansker med å se mening med livet, tanker om død og enkelte ganger også selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det kan være vanskelig å skille symptomer på depresjon med symptomer ved ADHD, særlig dette med irritabilitet og skiftende humør. Store følelsesmessige eller affektive svingninger er også ganske vanlig ved ADHD. Noen ganger ser en at disse er så store at det gir tilleggsproblemer. Da kan det dreie seg om en affektiv lidelse. 

Rundt 10 prosent av barn med ADHD har også tics. Et "tic" er en plutselig, repeterende muskelbevegelse, gest eller uttrykkelse som typisk etterligner deler av vanlig væremåte. Når tilstanden rammer musklatur i strupe, svelg, brystkasse og mellomgulv, kan en få vokale tics. Komplekse vokale tics som har vart i mer enn ett år kalles tourettes syndrom. Halvparten av de som har tourettes vil også ha ADHD og her vil noen ganger ADHD diagnotiseres et par år før ticsene har blitt åpenbare. Mange barn med tics erfarer imidlertid at ticsene blir mindre uttalte når de kommer opp i ungdomsskolealder og hos noen forsvinner de helt med tiden. 

Det er også slik at mange barn og ungdom med ADHD har avvik på tester av motoriske ferdigheter. Dette kan dreie seg om klønethet i fingre, balanseproblemer eller vansker med sammensatte bevegelser. Mange har også forstyrrelser i sin språkutvikling og de aller fleste med ADHD sliter med innlæring av skolestoff. Hos de fleste har dette sammenheng med konsentrasjonsproblemer og hyperaktivitet, men enkelte har også spesifikke lærevansker. 

Komorbiditet er altså et begrep som brukes for å beskrive lidelser som opptrer parallellt med en annen lidelse. Ved ADHD er dette vanlig og det kan forverre tilstanden og gjøre behandlingen mer komplisert. Ofte må man også som nevnt drive med flere behandlinger samtidig.       

Center/Surround-organisering

I hvert stadie av visuell persepsjon kan nevroner kalkulere og utføre operasjoner ut i fra inputen de får, noe som videre gir oss informasjon om "verden der ute". 

I 1953 fant Stepthen Kuffler det første og mest fundamentale steget i visuell informasjonsprosessering. Han oppdaget at aktivitet fra retinale gangliceller kunne forekomme ved små flekker av lys og han kunne altså aktivere dem (få dem til å fyre) ved slike små lysflekker. Dette alene var ikke nytt. Det som var overraskende var at små lysflekker aktiverte cellene bedre enn store lysflekker. Hver ganglicelle var optimalt aktivert av en liten flekk lys på et spesifikt område av retina, dens reseptive felt. Kuffler antok da at årsaken til at store lysflekker var ineffektive var at cellen ikke bare ble eksitert av lys som faller på dens reseptive felt, men at den også blir inhibert av lys som faller på det som omringer det reseptive feltet. Denne organiseringen kalles center/surround og vi finner den også i thalamus. På grunn av denne organiseringen responderer nevroner best til skarpe forandringer, istedenfor gradvise endringer i lyshet (luminance). 

Det visuelle systemet er bygd opp slik at det kan ignorere gradvise endringer i lys og det generelle nivået av lys som vanligvis ikke er biologisk viktig. Det gir biologisk mening at vårt visuelle system er designet slik, fordi det er mye mer effektivt og bare kode de delene av bildet der hvor det er endringer enn å kode hele bildet. Dette fordi det meste av informasjonen i et bilde ligger der hvor det endrer seg. 

Når vi vet hvordan celler responderer til store og små lysflekker kan vi også forklare de blinkende svarte flekkene over de hvite strekene i Hermann-Grid illujsonen. Denne illusjonen ble oppdaget av Ludimar Hermann i 1870 og når man ser på den ser man mange svarte firkanter delt fra hverandre ved hjelp av hvite streker, der de hvite strekene krysser hverandre ser man illusoriske blinkende svarte flekker. Disse illusoriske flekkene blir peripert på grunn av at de center/surround-cellene som symboliserer det hvite i kjernen mellom fire firkanter er mer nedtrykt (inhibert) enn de cellene som symboliserer det hvite mellom to av firkantene. Dette er fordi de første center/surround-cellene har fire deler hvitt i surround, mens de siste bare har to. Altså er det slik at de første center/surround-cellene er mer inhibert og dermed mindre aktive enn de andre. Dermed blir punktet i kjernen av de fire firkantene seende mer mørkt og mindre hvitt ut, og vi persiperer de illusoriske flekkene.   

Temperament og atferdstilstand

Begrepene temperament og atferdstilstand betegner forskjeller og likheter mellom individer. Atferdstilstand dreier seg om likheter, mens temperament betegner forskjeller. 

Atferdstilstand beskriver kategorier av søvn og våkenhet ut i fra aktivitetsnivå og responsivitet hos barnet. Man sier at et barn som er i tilstand x typisk vil reagere på en bestemt måte, dersom det påvirkes av stimilus y. Man snakker altså om en tilstand som kan generaliseres til de fleste barn. Atferdstilstand dreier seg om atferd og kriteriene for hvilken atferdstilstand et barn er i ligger utelukkende i barnets atferd. Vi skilles mellom seks ulike typer atferdstilstander: alert awake, active awake, crying, quiet sleep, active sleep og drowsing. Vekslingen mellom ulike atferdstilstander kommer i økende grad under kontroll av individet selv og av omgivelsene. Det er altså slik at jo eldre barnet blir, desto mer kontrollert vil de ulike atferdstilstandene være. Etter hvert vil søvn og våkenhet reguleres av biologiske faktorer. 

Tiden et spedbarn er våken (ca. 8 timer) er begrenset og denne tiden er dermed svært viktig for sosialisering. Dersom spedbarn sover mer enn normalt, noe premature barn for eksempel ofte gjør, vil sosialt samspill minke og dette vil kunne føre til skjevutvikling. 

Temperament er som nevnt noe som indikerer forskjeller mellom individer og dreier seg om et stabilt mønster av atferd og responsivitet hos det enkelte individ. Dette beskriver i motsetning til atferdstilstand, hva som gjør barn forskjellige. Altså hvorfor to individer reagerer forskjellig på den samme påvirkningen. Vi skiller mellom tre ulike typer temperament. Først barn som er lett å forholde seg til. Disse sovner gjerne til samme tidspunkt hver kveld og sover følgelig rolig gjennom hele natten. Videre har vi barn som er vanskelige å forholde seg til. I motsetning til de overnevnte våkner disse barna gjerne flere ganger i løpet av natten og har en svært variert innsovningstid. Til slutt har vi barn som er vanskelige å påvirke. Når det gjelder disse barna kan man oppleve utfordringer i forhold til det å skulle innlære rutiner og sovemønster. 

Atferdstilstand og temperament dreier seg altså begge om tilstander ved barnet. Forskjellen mellom dem ligger i det faktum at atferdstilstand viser til noe som er likt for de fleste barn, mens temperament viser til individuelle forskjeller mellom barn i forhold til atferd og responsivitet.    

Resiliens

Resiliens er prosesser som fører til at utviklingen når et tilfredsstillende resultat til tross for at barn har hatt erfaringer med situasjoner som utgjør en relativt stor risiko for å utvikle problemer eller avvik.

Det dreier seg altså om god psykososial fungering til tross for opplevelse av risiko og man kan også kalle det normal fungering under unormale forhold. Resiliens viser seg ved markante individuelle forskjeller hos barn i måten de reagerer på. Videre er det to kriterier for resiliens: man må være utsatt for risiko og det må være bevis for god tilpasning. 

Vi skiller mellom resiliens og det å være resilient. Resilient er noe som er i barnet. Vi kan trekke en tråd mellom resilient og personlighetspsykologien, hvor det er snakk om resiliente og ikke-resiliente mennesketyper. Å være resilient kan handle om mange ulike individuelle scenarioer, som for eksempel det å mestre en oppgave på skolen eller skåre et mål i fotball mens noen holder deg igjen. Resiliens på den andre siden er en pågående prosess. Når vi snakker om resiliens snakker vi altså storsett ikke om et engangsfenomen. Dette kan illustreres ved å skille mellom tre begreper i kontekst med resiliens: gjenopprette, opprettholde og forbedre. Det første begrepet kobles ofte til resiliens som et engangsfenomen og knyttes an til akutte situasjoner hvor man opplever noe sterkt negativt og må bruke tid på å gjenopprette den normale hverdagen. Mens de to siste begrepene er knyttet opp mot vedvarende prosesser hvor det til stadig befinner seg en negativ spire eller risiko til stede. For eksempel barn som vokser opp med alkoholiserte foreldre, da handler det om å opprettholde eller forbedre positiv utvikling. 

I film og skjønnlitteratur finnes det mange illustrasjoner av motstandsdyktige barn (Harry Potter, Pippi, Annie osv.). Et populærvitenskapelig navn på slike barn er "løvetannbarn". Disse barna slipper unna følgene av en vanskelig oppvekst. Mer vitenskapelig kan vi si at "løvetannbarn" tar i bruk sine helt spesielle egenskaper i sitt miljø. For eksempel kan barn som vokser opp i en familie med alkoholmisbruk ta ansvar for søsken og huslige plikter, noe som kan gi dem ros og annerkjennelse i lokalmiljøet. De beskyttende faktorene varierer fordi det ikke dreier seg om en spesiell "løvetannegenskap" som fungerer som et tryllemiddel. I stedet oppnås resiliens via et unikt sammarbeid mellom barnets individuelle egenskaper og miljøets egenskaper. Å bruke ordet "løvetannbarn" blir dermed misvisende, fordi man kan komme til å tro at resiliens avhenger av forhold ved barnet selv, ene og alene. For å forstå resiliens bør man tenke på en løvetanneng og ikke bare èn enkelt løvetann. Det er mange ting som skal til for at en løvetann skal vokse (jordsmonn, gjødsel, regn, sol o.l.). På samme måte er det mange ting i miljøet som må til for at barn skal utvikle seg godt. Resiliens knytter altså individuelle egenskaper opp mot miljømessige faktorer og beskriver det komplekse samspillet mellom mennesker og risikofylte situasjoner.

Språk og kommunikasjon

Språk er en samling symboler som er spesifikk for en kultur og som kan benyttes i kommunikasjon. Språk er imidlertid ikke det samme som tale, og vi skiller derav mellom tre ulike typer av språk: verbalt, visuelt og taktilt. Verbalt språk er talespråket, visuelt språk er tegnspråk og taktilt språk er taktilt tegnspråk som dreier seg om kommunikasjon ved berøring. 

Kommunikasjon er en aktivitet hvor det ofte, men ikke alltid, benyttes språk. Dette forutsetter et sosialt samspill mellom to eller flere personer hvor hver av dem veksler mellom å uttrykke seg og å forstå. De påvirker hverandre og kan i noen grad styre den andre partens følelser, tanker og handlinger. Kommunikasjon kan også være førspråklig, altså en kommunikasjon som ikke innebærer språk. Et eksempel her kan være det tidlige samspillet mellom mor og barn. Dersom barnet gråter vil moren reagere på dette ved å for eksempel amme barnet til det slutter å gråte. Dette er en kommunikativ sekvens fordi barnet påvirker moren og moren påvirker barnet, og fordi moren ikke bare reagerer på den fysiske lyden av gråt, men på en fortolkning av gråtelyden. Gråten betyr noe for henne og har dermed en symbolverdi. 

En menneskehjerne og andre organiske og genetiske forutsetninger er nødvendig for utvikling av språk. Videre er også oppvekst i et sosial, språkbrukende miljø og deltakelse i sosiale samspill helt nødvendig for denne utviklingen. Det å høre andre snakke er altså ikke tilstrekkeluig for å kunne utvikle et talespråk. Normal kommunikasjonsutvikling forutsetter responsive partnere, altså noen som responderer på det barnet gjør. Responsene må være på barnets egne aktiviteter og av en slik natur at de uttrykker fortolkning. Det mest essensielle i denne utviklingen er altså at barnet deltar i sosiale samspill. Det vil si aktiviteter der en av partene uttrykker noe, mens den andre parten persiperer og reagerer på dette. At det tidligste samspillet som regel starter med at den voksne fortolker og reagerer på noe barnet gjør, og ikke omvendt, er en effektiv læringssituasjon for barnet. Barnet får på denne måten en type tilbakemelding som forteller hvilke av dets handlinger som er av sosial betydning og hva denne sosiale betydningen er. 

Det er altså slik at sosialt samspill med andre, mer kompetente språkbrukere er en nødvendig forutsetning for den tidligste speråkutviklingen. Det er viktig at de voksne deltar aktivt i samspillet og både fortolker og reagerer på barnets handlinger. På denne måten vil barnet lære hvordan det skal gå frem for å uttrykke seg på en meningsfull måte.

ADHD: årsaksforklaringer og risikofaktorer

ADHD står for attention deficit hyperactivity disorder og er en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse kjennetegnet ved hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsvansker.

 I praksis så vet vi ikke for hver enkelt pasient hvorfor vedkommede har ADHD eller hvilke mekanismer i hjernen som forklarer symptomer og dysfunksjoner. Mye taler for at det må være et samvirke mellom flere faktorer og at man for å forstå ADHD må se på hvordan disse virker sammen. 

Basert på observasjoner av at ADHD forekommer ganske hyppig blandt nære slektninger av ADHD-pasienter har man ønsket å se på hvilken betydning arveforhold har for utviklingen av lidelsen. Man har ved tvillingstudier funnet at konkordansen er høyere for eneggede tvillinger enn for toeggede. For eneggede tvillinger er det slik at dersom en av tvillingene har ADHD så er det 80 prosent sjanse for at den andre også har det, mens det for toeggende tvillinger bare er 30 prosent sjanse. Videre er det slik at når man har undersøkt barn av voksne som har fått diagnosen ADHD har man funnet at det er over 50 prosent sjanse for at barnet også har ADHD. Disse tilfellene med fler tyder på at arvelighetsfaktoren spiller en rolle. Når det påvises at arvefaktoren er av betydning for ADHD, må det også bety at det finnes endrede funksjoner i nervecellene eller andre celler på det molekylære plan. 

Så langt har studiene først og fremst vært knyttet til gener for transport eller binding av overføringstoffet dopamin. Det har blitt påvist høyere prosentvis andel avvik på dopaminreseptoren DRD-4 hos personer med ADHD. Dette vil kunne gi nedsatt effekt av dopamin i visse deler av hjernen, noe som er i tråd med en del studier av hjernens blodgjennomstrømning. 

Videre har det lenge vært kjent at sykdommer og skader som rammer hjernen kan vise seg ved hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsvansker. Flere undersøkelser har vist at komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel gir økt risiko for ADHD. Hos en del av de for tidlig fødte antar en at det oppstår blødninger i hjernen som igjen gir skade og ADHD-symptomer. Det er ut i fra dette mulig å anta at en del av de barna og ungdommene som har ADHD, har utviklet dette fordi de har områder i hjernen som har blitt skadet i svangerskapet, fødsel eller senere i livet. 

Det er også slik at noen studier av miljøgifter har vist at konsentrasjonen av bly i kroppen kan være assosiert med ADHD. Videre er det også studier som indikerer at gravide som røyker har økt risiko for å få barn med ADHD, samt at alkohol eller narkotika under svangerskapet kan dempe aktiviteten til de nervecellene som lager dopamin, som igjen vil kunne gi ADHD-symptomer. Dessuten viser det seg også i noen studier at barn av gravide kvinner som har vært utsatt for bestemte giftstoffer (for eksempel PCB) har større sjanse for å få ADHD. 

Det er altså gjort en rekke studier med den hensikt å bli klokere på årsaker til ADHD, men per dags dato kan man ikke si for hver enkelt pasient hva som har ført til at vedkommede har ADHD. Videre kan man heller ikke anta noe spesifikt på en generell basis, men man kan kombinere de ulike faktorene diskutert ovenfor og på den måte danne seg et slags bilde av hvilke ulike faktorer som kan tenkes å samlet spille en rolle.