Tørst

En populær teori på vendingen av det 20. århundre sa at tørst var forårsaket av tørr munn og at det var denne tørrheten som avgjorde hvor mye vann man drakk, men denne teorien ble forkastet. 

Man drikker selv om munnen er våt, dersom vannet ikke har kommet seg til magen. Vi skiller i dag mellom to typer tørst: osmometrisk og volumetrisk. 

Væsken inni celler kalles intracellulær væske og inneholder litt natrium, men mest kalium og andre metabolismer. Den andre væsken i kroppen er ekstracellulær væske og denne finnes i to typer: interstitial væske som omgir cellekroppen og er salt og blodplasma som finnes i kapillarene, arteriene og blodårene ellers. Ekstracellulær væske representerer rundt 20 prosent av kroppsvekten, mens intracellulær væske representerer rundt 40 prosent av kroppsvekten. 

Gilman (1973) hevdet at tørst var forårsaket av dehydrering inni celler. Vann trekkes fra den intracellulære væsken til den ekstracellulære væsken via en prosess kalt osmose. Bevegelsen av vann via osmose fører til dehydrering og krymping av kroppscellene. Dette kalte Gilman for osmometrisk tørst. Fordi organismen har et behov for å være klar over ens tørst så må det finnes celler i kroppen som kan informere det sentrale nervesystemet (SNS) om at det forekommer en dehydrering. Disse cellene kalles osmoreseptorer og er lokalisert i det laterale preoptiske området i hjernen. 

Mens osmometrisk tørst forårsakes av dehydrering inni cellene, så er volumetrisk tørst forårsaket av dehydrering utenfor cellene. Det vil si at tørst forårsakes av en reduksjon i volumet av blodplasma. Volumetrisk tørst kan være et resultat av blødninger (fordi tap av blod leder til tap av ekstracellulær væske) eller lave mengder salt i kostholdet. Reseptorene som finner disse manglene er lokalisert i sirkulasjonssystemet og en viktig struktur i dette systemet er nyrene. En annen del av kroppen som oppdager volumetrisk tørst er baroreseptorene som ligger på veggen av blodårene og som oppdager endringer i blodstrøm.