Hørsel

Når mennesker snakker om øret, så snakker de vanligvis om det medisinerne kaller for pinna, altså det vi kan se utenpå hodet. Pinna spiller for øvrig bare en liten rolle i forhold til hørsel nemlig at den hjelper med å bestemme retningen av lyden.

Lyd går inn gjennom pinna, og går videre via øregangen til trommehinnen. Trommehinnen er en tynn fleksibel membran som vibrerer frem og tilbake i respons til lydbølger. Disse vibrasjonene blir videreført av de tre benene i midtøret som er kalt ossicles. Trommehinnen er festet til det første av disse benene, som kalles hammeren. Hammeren, ambolten og stigbøylen (de tre ossicles) handler sammen for å overføre vibrasjonene til den væskefylte strukturen i det indre øret som inneholder det reseptive organet. Denne strukturen kalles cochlea eller sneglehuset. Sneglehuset er fylt med væske, og et benaktig kammer festet til sneglehuset inneholder to åpninger: det ovale vindu og det runde vindu. Den siste av de tre ossicles, altså stigbøylen, presser mot det ovale vindu.  

Sneglehuset er delt langs sin lengde i tre deler av basilarmembranen og Reissner's membran. Hørselsreseptorene ligger på overflaten av basilarmembranen. Når stigbøylen presser mot det ovale vindu så fører dette til at basilarmembranen vibrerer opp og ned, noe som får væsken i basilarmembranen til å bevege seg. 

For at basilarmembranen skal kunne vibrere fritt, så må væsken i den nedre kammeret av sneglehuset ha en plass å gå. Fritt rom gis av det runde vindu. Når basilarmembranen flekser ned så går membranen bak det runde vindu ut, og når den flekser opp så trekkes den inn igjen. 

Man hører lyd på grunn av spesielle nevroner kalt scilia eller hårceller som er på basilarmembranen. Disse omdanner mekanisk energi skapt av krummingen i basilarmembranen om til nevrale signaler. Disse signalene sendes til thalamus, som igjen sender de videre til primær auditiv cortex som ligger i temporallappen.