På 40-tallet utviklet Carl Rogers den første humanistiske terapiformen. Denne ble kalt client-centered terapi og har som mål å få klienten til å innse sitt potensiale for personlig vekst.
Client-centered terapi har fått navnet sitt på grunn av respekten klienten gis under terapi. Klienten bestemmer hva som skal snakkes om uten direktiver fra terapeuten. Klienten, og ikke metoden er terapiens fokusområde.
Rogers tror at mange psykologiske problemer oppstår som følge av en persons tanker rundt hvem de faktisk er (reelt selv) forskjellig fra hvem de vil være (ideelt selv). Rogers kalte skillet mellom reelt og ideelt selv for oppfatninger om inkongruens. Målet med client-centered terapi er å redusere denne inkongruensen ved å fremme opplevelser som vil gjøre det ideelle selv mulig.
Etablering av empati fra behandlerens side er prekært for denne typen terapi. Rogers fokuserte også på betydningen av ubetinget positiv aktelse som vil si at terapeuten fokuserer på å poengtere klientens verdi som menneske uavhengig av hva de føler, gjør eller tenker.
En annen type humanistisk terapi er gestaltterapi. Fritz Perls var trent i freudianske teknikker og grunnla denne terapien. Gestaltterapi fokuserer på enheten kropp og sinn og oppfordrer klientene til å "komme i kontakt med" sine kroppslige følelser og fornemmelser som er utenfor bevisstheten. Gestaltterapi vektlegger altså forholdet mellom kropp og bevissthet.
Verken client-centered terapi eller gestaltterapi fungerer på alvorlige problemer som for eksempel psykoser. De er begge mest effektive når personen er motivert nok til å ville endre seg og intelligent nok til å få innsikt i sine problemer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar