Behaviorismen

Behaviorismen er en psykologisk retning som definerer psykologi som studiet av observerbar atferd. 

Denne retningen oppsto som en reaksjon på det dominerende synet på 1800-tallet som sa at psykologien skulle studere sjelelige eller mentale fenomener, og da særlig bevissthet, ved hjelp av introspeksjon. Introspeksjon som metode ble forkastet i behaviorismen, både fordi mange anså metoden som sviktende og fordi den begrenset hva man kunne studere. Man kunne for eksempel ikke studere dyr, ettersom de ikke kan rapportere om sin bevissthet. 

Viktige impulser for behaviorismen var den russike fysiologen Ivan Pavlov sine eksperimenter, den amerikanske psykologen Edward Lee Thorndike sine studier av læring og evolusjonsteorien. Videre var også ønsket om å gjøre psykologien mer praktisk anvendbar i undervisning og arbeidsliv en faktor for denne utviklingen. 

Behaviorismen som formell psykologisk retning startet imidlertid ikke før utgivelsen av en bok av John B. Watson: "Psychology as a behaviourist views it". Watson mente at psykologien skulle være en ren, objektiv, eksperimentell gren av naturvitenskapen og at den skulle studere observerbare hendelser, altså atferd hos organismer. Han sa videre at psykologiens teoretiske mål skulle være å forutsi og kontrollere atferd og at introspeksjon ikke har noen plass i dens metode. Watson mente også at det ikke var noen forskjell mellom mennesker og dyr. Han kalte observerbar atferd for eksplisitt atferd og atferd som vi ikke kan observere for implisitt atferd. Det som var viktig for Watson var stimulus-respons forbindelser, en ide foreslått av Descartes og beskrevet av Pavlov. 

Behaviorismen handlet altså om atferd og John B. Watson er ansett å være behaviorismens far. Viktige forløpere var Thorndike og Pavlov, mens personer som Skinner, Hull og Tolman var viktige etterfølgere som videreutviklet tankene og teoriene. Behaviorismen var en svært populær psykologisk teori (eller gruppe av teorier) på første halvdel av forrige århundre, og var nærmest enerådende i den perioden. Men på annen halvdel av forrige århundre og frem til i dag har den imidlertid svunnet litt hen og vi anser i dag mentale prosesser som en del av psykologien.