Stress

Generelt sett kan man si at stress er et mønster av psykologiske, atferdsmessige, kognitive og emosjonelle responser på stimuli som oppfattes å hindre måloppnåelse eller true individet. Disse er ofte negative og kalles stressorer. 

Stress er et resultat av naturlig seleksjon. Det er en atferdsmessig tilpasning som hjalp våre forfedre med å flykte fra eller kjempe mot ville dyr og fiender. Stress er altså ikke nødvendigvis negativt, men kan også hjelpe oss med å rømme fra truende situasjoner. Stress over lengre perioder kan derimot ha en negativ effekt på både fysisk og psykisk helse. 

Stressorer kommer i mange ulike former. De kan være katastrofale som for eksempel voldtekt eller tsunamier, men de kan også være relativt trivielle som for eksempel det å sitte fast i trafikken når man er sent ute til en avtale. Stressorer trenger heller ikke å være negative. Noen stressorer, som for eksempel sportslige konkurranser eller det å skulle ta en eksamen kan ha positive effekter på atferd. Problemet oppstår når stress varer over lengre perioder. 

Mye av det vi vet om langtidsvirkningene av å bli utsatt for stressorer kommer fra Hans Selye. Gjennom sin forskning på laboratoriedyr fant han ut at kronisk utsettelse for alvorlige stressorer produserer en sekvens av tre stadier: alarm, motstand og utmattelse. Han kalte dette for general adaption syndrome (GAS). Responsene i alarmstadiet fører til at det autonome nervesystemet aktiveres og skjer når man først konfronteres med en stressor. Motstand oppstår ved fortsettende utsettelse for stressoren og her går det autonome nervesystemet tilbake til normal fungering. Dette stadiet reflekterer altså organismens tilpasning til stressorer i omgivelsene. Ved langvarig utsettelse for stressorer når man utmattelsesstadiet. Organismen mister her sin evne til tilpasning og motstand synker under normalt nivå, noe som levner organismen i en tilstand hvor den er utsatt for sykdom og død.