Abnormalpsykologi: Angst

Abnormalpsykologi er psykologiske prosesser som avviker fra det normale.

Under abnormalpsykologien følger psykiske lidelser som er en fellesbetegnelse for lidelser og sykdommer som er kjennetegnet ved plagsomme psykiske symptomer. Videre er det noe som kalles psykopatologi som er en fellesbetegnelse for psykiske avvik og plager av psykisk art. Klinisk psykologi ligger på andre siden av disse begrepene og omhandler psykiske lidelser og behandling av disse.


Vi trenger psykologiske diagnoser for å åpne for bedre forståelse, gi riktig behandling, å kunne forebygge, lage riktige prognoser, kunne se sammenhenger og for å skape rettigheter. Problemet med slike diagnoser er på den andre siden at de kan virke stigmatiserende og i tillegg kan forenkling av slike diagnoser føre til stereotypisk tenkning.


Den største kategorien innenfor psykiske lidelser er angstlidelser. Dette rommer alt fra uro til full panikk. Det er beskrevet som en fysiologisk fryktrespons som forbereder oss til handling. Alle har en eller annen form for angst, men det er ikke før angst gir funksjonsnedsettelse at vi snakker om en angstlidelse.


Generalisert angst (GAD):  Er en generell og vedvarende angst som ikke er begrenset til bestemte situasjoner. Man har overdrevne og ukontrollerbare bekymringer om helse, økonomi, framtid og ulykker. Symptomer kan være irritabilitet, konsentrasjonsproblemer, søvnfortyrrelser, motorisk spenning, rastløshet, skjelving, vansker med å slappe av, svette, rask puls og frykt for å dø. De som lider av GAD lider ofte også av depresjon. Årsaker til GAD kan være frykt for å mislykkes, alarmfunksjon (ser etter truende stimuli), engstelig personlighet, svake mestringsevner, stressende livshendelser og mangel på kontroll.


Post-traumatisk stressforstyrrelse (PTSD): Er en angst som er en forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse eller situasjon av usedvanlig truende eller katastrofal art. Symptomer kan være påtrengende minner (flashbacks), unngåelse av ting som skaper minner, kroppslig aktivering, søvnproblemer, irritabilitet, sinne og konsentrasjonsvansker. Man kan utvikle PTSD ved dissosiering under traumet, dveling ved hendelsen og konsekvensene i ettertid og svake mestringsstrategier.


Tvangslidelser (OCD): Er tvangstanker og tvangshandlinger hvor man har manglende kontroll på tanker og motorikk. Eks; vasking telling e.l. Dette er et forvsar mot angsten som blir et problem i seg selv.


Panikklidelse: Er tilbakevendende akutte angstanfall. Disse anfallene er uforutsigbare og skaper rask økning i frykt og symptomer. Selve anfallene varer normalt i et par minutter og har fysiologiske symptomer som kortpusthet, svette, hjerteklapp, svimmelhet, kvelningsfornemmelser og brystsmerter. De som lider av panikkangst har stor frykt for nye anfall og bedriver dermed såkalt unngåelsesatferd.


Videre er fobier også en underkategori av angst. Fobier er irrasjonell frykt for spesifikke objekter eller situasjoner. Vanlige fobier er høydeskrekk, vannskrekk, tannlegeskrekk, flyskrekk og klaustrofobi (frykt for lukkede/trange rom). Videre er det også mange som har fobi for blod og sprøyter.


Agorafobi opptrer ofte sammen med panikklidelse og har stortsett en ganske plutselig debut. Dette omhandler en angst for visse situasjoner eller steder. De som lider av dette har stor grad av unngåelsesatferd. Videre er også sosial fobi relativt vanlig. Dette handler om en frykt for å bli negativt vurdert av andre i sosiale situasjoner. Man er ekstra oppmerksom på andres negative evaluering og dette er ofte kronisk uten behandling.

Metode: Kvalitativ og kvantitativ metode

Første formål i vitenskapen er å beskrive fenomenet. Beskrivende metode går ut på å beskrive et fenomen eller en variabel. Man kan ikke på dette stadiet si noe om sammenhenger eller lignende. De to mest grunnleggende måtene man benytter i beskrivende metode er kvalitativ og kvantitativ metode. 



Kvalitativ metode: Beskrivelser av livvssituasjon. Går i dybden og er en slags fortolkende analyse. Informantens perspektiv og forståelse er sentral. Man benytter i kvalitativ metode ofte intervju eller observasjon som redskaper. Kjennetegn ved kvalitativ metode er at temaet vurderes i kulturell/sosial kontekst, informantens forståelse er fokus, data samles i personens naturlige miljø, data er ofte tekst og fortellinger og resultatet bunner ut i det vi kaller historisk. 


Kvantitativ metode er å tilordne tall til fenomener. Denne tar sikte på å beskrive forekomst, omfang og sammenhenger i et fenomen. 

Metode: Statistikk

Statistikk: "en gren innen matematikken som tar for seg analyse av tallfestede dataobservasjoner med den hensikt å kunne trekke konklusjoner basert på disse dataene". 

Vi har henholdsvis to typer statistikk. I forhold til psykologisk forskning snakker vi om beskrivende- og slutningsstatistikk. 

Beskrivende statistikk har som formål å beskrive resultater (data) fra et utvalg. Sentraltendens (gjennomsnitt, median og modus) og variabilitet (variasjonsbredde, varians og standardavvik) er relevant i forhold til beskrivende statistikk.


Slutningsstatiskk brukes typisk i statistisk hypotesetesting. Det forteller oss noe om sannsynligheten for at de statistikkene vi har i utvalget vårt kan stamme fra en viss populasjon. Et sentralt spørsmål her; gjelder det vi finner i utvalget, også for populasjonen?


En forskningsprosess foregår slik --> Forskningsspørsmål, design, hypotese, innsamling av data, statistikk, tolkning av data. Det kan i denne prosessen være hensiktsmessig å ta for seg data grafisk ved hjelp av diagrammer. Dette er en form for å redusere data. Videre er man ute etter å se sammenhenger, da er det hensiktsmessig å se i et plotdiagram. I slike diagram vil man finne prikker som ikke korrelerer med de andre, disse kaller vi uteliggere, fordi de ligger utenfor massemengden. Det er viktig å skalere data riktig i slike diagram. Dersom man ikke gjør det vil forskjellene fremstå som større enn det de egentlig er. Dette skaper en løgnfaktor (størrelsen på effekt vist i grafen/størrelse på effekt i data).


For å måle sentraltendens har vi tre ulike metoder; gjennomsnitt, median og modus. Gjennomsnitt er summen av alle verdier delt på antall verdier. Dette er det mest brukte målet på sentraltendens og gir ofte en verdi som ikke er observert i data. Problemet med gjennomsnittsmåling er at det påvirkes i stor grad av såkalte uteliggere. Median er verdien som ligger i midten av datasettet, når verdiene er rangert fra lavest til høyest og modus er verdien som forekommer flest ganger i et datasett, med andre ord verdien med størst søyle i et søylediagram.


For å måle variabilitet (spredning) har vi også tre ulike metoder; range (variasjonsbredde), varians og standardavvik. Range er forskjellen mellom høyeste og laveste verdi i datasettet. Varians er summen av de kvadrerte avvikene fra gjennomsnittet/ N-1, mens standardavvik viser hvor mye en serie av verdier avviker fra seriens gjennomsnitt. Man kan også si at standardavvik er kvadratroten av varians.  

Metode: Teori, data og hypotese

En teori er et forsøk på å organisere forskningskunnskap om et tema på en meningsfull/systematisk måte. En god teori kjennetegnes ved at den er forenelig med forskningsresultater, gir forklaring på fenomenet den dreier seg om og at den er testbar. Videre er det også vesentlig at teorien genererer nye hypoteser (produktivitet), at den ikke motsier seg selv (indre konsistens) og at den er så enkel som mulig.


Det er tre kjennetegn ved en teori: 
1) Teorier formuleres på variabel- og begrepsplan, altså vi kan ikke observere noe direkte.
2) Teorier beskriver hvordan variabler samvirker i forklaring av et observert fenomen.
3) Teorier er basert på et forskningsgrunnlag.


Forholdet mellom teori og data er verdt å merke seg. Teori er på en måte motoren i forskningsprosessen, mens data kan metaforiseres som drivstoffet. Uten data som støtter teori vil den enkelt og greit, stoppe opp.


Hypoteser er gjerne antakelser om mindre komplekse spørsmål, mens teorier typisk handler om mer komplekse forhold. Hypoteser er i tillegg ofte underordet teorien.


Det er dermed viktig å huske på at teori -> hypotese -> data -> teori -> hypotese -> data  går i en sirkel og vil alltid være avhengige av hverandre.

Metode: validitet og reliabilitet

"Sannhet" i forskningssammenheng er imidlertidig et problematisk begrep. ingen har fasit på hvordan verden egentlig er eller fungerer.  Ofte omtales logiske slutninger som gyldige eller ugyldige. Det engelske ordet for gyldighet er validity. Begrepet er fornorsket til validitet. Begrepet validitet møter vi i mange varianter innen psykologien. Faktisk kan man anta at det ALLTID er relevant. Validitet har hele tiden å gjøre med holdbarhet Dersom det finnes andre forklaringer på noe, er dette noe ikke valid. .


En vitenskaplig slutning er valid når vi har formulert en slutning som har god dekning i tilgjengelig evidens og når alle alternative slutninger er utelukket. 


Validitet dreier seg altså om påstanders eller slutningers holdbarhet. Det er også ofte synonymt med gyldighet, men i psykologisk forskning dreier det seg om noe mer. Det har henholdsvis to betydninger i psykologien: 

1) Støtter undersøkelsen konklusjonene våre?
2) Måler testen det den er ment å skulle måle?


Et annet begrep sentralt i psykologisk forskning er reliabilitet. Reliabilitet betyr konsistens (i målinger). Dersom samme måling gjentas flere ganger, så er målet reliabelt dersom samme resultat oppnås hver gang (forutsatt at det som måles ikke endres). Et eksempel på dette er en klokke som viser samme tid til et gitt tidspunkt hver dag. Dette er verdt å merke seg, fordi klokken ikke nødvendigvis trenger å vise rett tid. Altså, noe kan være reliabelt uten at det nødvendigvis er valid, men inget kan være valid uten å være reliabelt.


Reliabilitet handler om at resultatet skal bli det samme ved gjentatte  målinger under like betingelser.

Grunnleggende begreper og prinsipper innen psykologisk forskning

Metode betyr "måte å gå frem på". Dette begrepet er sentralt i forhold til psykologisk forskning og må aldri settes i samme bås som begrepet design. Metode handler om den valgte måte å samle inn data på, mens design viser til den logiske strukturen for en undersøkelse, gitt et bestemt forskingsspørsmål.


Det er to sentrale spørsmål for psykologisk forsking. Disse er;
1) Hvordan kan man etablere holdbar kunnskap?
2) Hvordan kan man avsløre feilaktig kunnskap?


Videre er det også slik at vi har tre ulike former for eller typer kunnskap;
1) Empirisk (basert på ulike former for undersøkelser av verden) 
2) Teoretisk (basert på analyser av hvordan empirisk kunnskap skal forstås)
3) Praktisk (vesentlig innenfor psykologisk behandling) 


Vitenskap viser ofte til to sider av samme sak; innhold som er den forskningsmessige kunnskapen innen et nytt fagfelt og prosess som er den forskningsaktivitet som produserer og har produsert denne kunnskapen. 



Allerede i oldtiden var man opptatt av psykologiske problemstillinger. Her vokste to ulike syn frem; rasjonalismen og empirismen. Disse to har begge preget psykologien senere. Rasjonalisme innebærer at kunnskap kan oppnås gjennom tenking uavhengig av erfaring. Mens empirismen innebærer at sanseerfaring er kilden til all kunnskap. I rasjonalismen kan ny kunnskap avledes eller deduseres fra allerede eksisterende kunnskap, mens empirisme er basert på induksjon, altså slutninger fra erfaringer og sanseinntrykk. 


Deduksjon er avledning av en konklusjon fra premisser. Korrekt avledede konklusjoner er nødvendig sanne. Et eksempel på deduksjon; summen av alle vinklene i en trekant er 180 grader. Det er derfor gitt at en trekant med vinklene 90 grader og 30 grader også har en vinkel som er 60 grader. Fordi resultatet av de tre vinklene må bli 180 grader. 


Induksjon er avledning av en konklusjon fra observasjoner. Et eksempel på dette; alle egg jeg har sett har vært hvite. Dermed trekker jeg den slutningen at alle egg er hvite. 


Psykologisk vitenskap handler om å bevise og forklare. Innen psykologisk forskning har vi tre ulike tradisjoner; eksperimentell, differensiell og anvendt tradisjon. 


Eksperimentell tradisjon: Å etablere kontroll over betingelsene et psykologisk fenomen opptrer under. Wilhelm Wundt omtales som eksperimentalpsykologiens far. Han grunnla det første psykologiske laboratoriumet. Wundts metode innebar at forsøkspersoner ble satt i en standarisert situasjon og bedt om å rapportere om sin umiddelbare opplevelse av bestemt stimulering (lyd, lukt, lys osv.). Metoden hans var ikke svært fruktbar, men han visste at psykologiske fenomener kunne studeres eksperimentelt. 


Måling av egenskaper (differensiell tradisjon): Måling av egenskaper. Knyttet til utviklingen av statistikk. Francis Galton som var Darwins fetter målte absolutt alt. Han var den første som brukte uttrykkene: høytrykk, lavtrykk og front. Galton var også den første som beskrev korrelasjon. Han antok at en persons intelligens i stor grad var bestemt av personens evne til å sanse omgivelsene. Videre antok han at siden sanseevner i stor grad var medfødt ville intelligens i sin konsekvens være arvelig. Galton startet der en av de mest sentrale debattene innenfor psykologien. Nemmelig; er intelligens arvelig eller erfaringsbestemt? Handler det om arv eller miljø?


Anvendt tradisjon: Den anvendte psykologi har i stor grad vært basert på helt annen kunnskap enn den som var etablert i de to andre tradisjonene. Det mest kjente eksempelet på anvendt tradisjon er Freuds psykoanalyse. Psykoanalysen fikk stor innflytelse på psykologien, også i Norge. På mange måter ble derfor psykoanalysen psykologiens tredje fundament. 


Psykologieske fenomener kjennetegnes ved en viss grad av orden, slik at det er mulig å beskrive dem. En annen og relatert forutsetning er en antakelse om determinisme. Dvs. at psykologiske fenomener er årsaksbestemt. Disse to er forutsetninger for psykologisk forskning. 


Det er også fire sentrale siktemål innen psykologisk forskning: 
- Beskrivelse av tema (å avgrense spesifikke temaer for vitenskaplig analyse) 
- Prediksjon (å kunne forutsi psykologiske hendelser) 
- Forklaring (å kunne si hvorfor et psykologisk fenomen inntreffer) 

- Kontroll (å kunne påvirke et psykologisk fenomen)


Forskning innen psykologien må være empirisk i en vid forstand av ordet. I tillegg må den følge logiske regler. Det må også alltid være basert på et forskningsspørsmål (spørsmål som forskning til nå ikke har gitt svar på, men som man gjerne vil ha svar på). Slike spørsmål kan være genereller og omfattende eller mer avgrensede og spesifikke. Typisk vil forskningsspørsmål skille seg fra dagliglivets ofte mer trivielle problemstillinger ved at de krever spesiell ekspertise for å løses og at de anses å være viktige. Forskningsspørsmål som ikke har noen direkte praktiske anvendelser eller betydning hører til i grunnforskning. 


Det finnes tre ulike strategier/design å benytte for å besvare forskningsspørsmål: 

1) Beskrivende (vil prøve å beskrive fenomenet på best mulig måte) 
2) Relasjonell (tar utgangspunkt i beskrivelsene og spørre om fenomenet kan relateres til andre forhold)
3) Eksperimentell (basert på god kunnskap om en fenomen, vil identifisere årsaksforhold for fenomenet)

Psykologiens historie: Hermann von Helmholtz

Hermann von Helmholtz (1821-1879) er kjent fra fysikken og fysiologiens historie, men er også sentral i forhold til psykologien. Som ung formulerte han et prinsipp om energiens konstans i de levende organismene. Han hevdet at atferd og fysiologiske prosesser krever fysisk energi, som i siste instans må være innhentet fra kroppens primære inntak av oksygen og næringsstoffer. Energien kan omdannes fra en form til en annen, men kan ikke forsvinne sporløst eller oppstå fra intet. Altså; energiens sum er konstant. 


I tråd med den mekanistiske oppfatning av nervesystemet forsøkte Helmholtz å måle nerveimpulsens hastighet. Det viste seg da at når nerven til et froskeben blir stimulert, kommer reaksjonen (muskelsammentrekningen) raskere jo nærmere muskelen nerven stimuleres. Differansen tydet på en impulshastighet på 90 fot i sekundet. Differansemetoden kan også brukes på mennesker. Helmholtz instruerte forsøkspersoner om å trykke på en telegrafnøkkel som raksjon på berøring. En berøring på tåen førte til at reaksjonen kom 1 til 2 hundredels sekund senere enn en berøring på låret som ligger en meter høyrere opp. Dette kunne ikke bety annet enn at nerveimpulsen brukte 0,01-0,02 sekunder per meter. Med andre ord beveget den seg 50-100 meter i sekundet. 



Måling av reaksjonstider kan altså fortelle oss noe om prosesser i nervesystemet, prosesser som ofte er såppas raske at vi ikke tenker på at de tar tid i det hele tatt.


I 1860-årene hadde Helmholtz utviklet seg til å bli den store autoritet på de høyere sansene: syn og hørsel. Han utga en publikasjon om synet kalt Handbuch der physiologischen Optik, som blandt annet beskrev trefargeteorien og en avhandling om hørsel og musikk kalt Tonempfindungen som inneholder en teori om separate reseptorer for ulike toner. I begge disse tilfellene nevnt ovenfor er utgangspunktet loven om de spesifikke sanseenergier, en lov Helmholtz hevdet var like grunnleggende for psykologien som loven om energiens konstans er for fysikken.


Helmholtz var også videre interessert i hvordan vi persiperer våre omgivelser, inkludert oppfattelse av objekter, bedømming av avstand og perseptuelle illusjoner. Mens sansene reagerer på de proksimale (nære) stimuli er persepsjonen innrettet på å danne seg et bilde av de distale (fjerne) stimuli. For observatøren er persepsjonen viktigere enn sansingen. Faktisk er det slik at vi mange ganger ikke vet hvilke sanseinntrykk vi bygger vår oppfatning på. Persepsjonen overgår nesten alltid sansingen.


Som eksempler på dette anførte Helmholtz "overtoner" som vi ikke bevisst kan høre, men som likevel bestemmer lydens klangefarge. Videre presenterte han netthinnens blinde flekk som er umulig å oppdage dersom vi ikke legger forholdene spesielt til rette for det. Når Helmholtz prøver å forklare hvorfor persepsjonen blir ulik sansingen, antar han at vi tar erfaringen til hjelp. Vi ser ting som vi gjør, på grunn av at vi vet av erfaring hvordan det pleier å være. Denne hypotesen om erfaringens rolle gjør Helmholtz til en empirist, men i motsetning til assosiasjonistene tenkte han seg at individet gjør aktivt bruk av erfaring.