Faktoranalyse er en statistisk prosedyre utviklet av Spearman of Pearson som gjør til at forskere kan identifisere faktorer i grupper av tester. Det er en type datareduksjon som fører til at en stor mengde data kan reduseres til å bli forklart av bare to eller tre faktorer. I for eksempel intelligenstester vil disse vanlige faktorene være spesifike evner som har betydning for deres kompetanse på flere ulike områder. Dersom en gruppe mennesker tar flere ulike tester som handler om intellektuelle evner og hver persons score på disse testene korrelerer med hverandre er det en mulighet for at testene måler samme evne. En faktoranalyse bestemmer hvilke sett av tester som utgjør grupper.
Birren og Morrison (1961) utførte Wechsler Adult Intelligence Scale (WAIS) på 933 personer. Denne testen består av 11 undertester. Birren og Morrison fant ut hvordan svarene korrelerte mellom testene og utformet en faktoranalyse.
Selv om faktoranalyse kan gi oss hint om hva intelligens beror på, kan den ikke gi vitenskaplige svar. Det er en stor fare for reifikasjon (å anta at noe eksisterer på en konkret måte fordi vi har gitt det et navn). Videre kan faktoranalysen heller aldri anses som en bedre predikator enn det de individuelle subtestene er. WAIS har for eksempel ingen faktor som viser til musikalske evner og dersom den hadde det er det helt åpenbart at faktoranalysen ville krevd enda en faktor. Nå er det ikke slik at musikalske evner nødvendigvis har noe med intelligens å gjøre, men dette er et eksempel som bør tas i betraktning i vurdereingen faktoranalyse.
Cattell fant sammen Horn (1966) to faktorer av intelligens. Disse ble kalt flytende- og krystallisert intelligens. Flytende referer til vår evne til å se forholdet mellom ting som for eksempel tall- og bokstavserier. Videre innebærer det også vår evne til å resonnere. Krystallisert handler på den andre siden om den faktabasen vi allerede sitter inne med i tillegg til langtidsminnet og det vi kan gjenkalle der fra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar