Gestaltpsykologiens fødsel kan dateres til en høstdag i 1910, da Max Wertheimer fikk en idè om å studere prinsippene for bevegelsespersepsjon. Han gikk for å kjøpe et stroboskop (et leketøy som kan illudere levende bilder). Han fikk utføre sine eksperimenter på det nye psykologiske laboratorium i Frankfurt med Köhler som forsøksperson. Senere ble også Koffka involvert i forsøkene.
Stroboskopet fungerer etter lignende prinsipper som dem vi kjenner fra film. Apparatet viser bilder på en dreibar trommel. Når bilder skifter i rask rekkefølge, skaper endringene inntrykk av bevegelse. Wertheimer forenklet oppsettet slik at tilskueren vises to loddrette linjer med noen centimeters mellomrom. Når den ene eksponeres i god tid før den andre, oppfattes det som to adskilte linjer som kommer og går. Når tiden kuttes ned til noen brøkdeler av et sekund, ser det i stedet ut som èn linje, som hopper fra den ene posisjonen til den andre. Slik tilsynelatende bevegelse ser like reell ut som en tilsvarende faktisk bevegelse. Dette fenomenet kalte Wertheimer for en ren bevegelse uten bestemt sensorisk innhold, en ren phi.
Artikkelen om phi-fenomenet ble publisert i 1912 og innvarslet en ny tilnærming til psykologiske problemstillinger som gikk langt ut over forklaringen av enkle bevegelsesillusjoner. Forfatteren Max Wertheimer, hadde studert i Würzburg og ved laboratoriet i Berlin. I Berlin forsket Wertheimer på musikken og tallbegrepet i primitive kulturer og skrev en avhandling om assosiasjonsdiagnotistikk. Wertheimers idè var å benytte denne metoden til å avsløre forbrytere. Hans kollegaer Kurt Koffka og Wolfgang Köhler hadde også bakgrunn fra det samme laboratoriet. Sammen dannet de en svært aktiv og entusiastisk forskningsgruppe, kjent under navnet Gestaltpsykologi, også kalt Berlinskolen.
Koffka som behersket engelsk, ble invitert til å skrive om den nye retningen i det sentrale tidsskriftet Psychological Bulletin i 1922. Hans eneste problem var oversettelse av ordet gestalt. Det nærmeste man kommer på engelsk er "structure", sa han, men det kan skape forvirring fordi noen allerede hadde brukt denne benevningen i en annen kontekst. Dermed valgte han å beholde gestalt også på engelsk.
Gestaltpsykologenes viktigste bidrag finner vi innen persepsjonspsykologien, med særlig vekt på visuell persepsjon av mønstre og figurer. Det kan lages uttalige overbevisende illustrasjoner av hvordan helheten oppstår "spontant". Vi kan basert på dette konkludere at all persepsjon er persepsjon av organiserte former (selv to prikker er ikke bare to prikker, men et par). Det er ikke tilfeldig hvilke deler av stimulusfeltet som grupperer seg og danner en helhet og det er heller ikke tilfeldig hvordan en gestalt vil se ut. Prinsippet som styrer grupperingen kalles minimumsprinsippet. Vi ser verden på den enkleste måten mulig. Det er eksempelvis enklere å se X som to kryssede streker enn som to spisser >< som møtes i et punkt. Resultatet er et mønster som fremtrer som mest mulig pregnant, dvs. mest mulig knapt, stabilt og informativt. Det er en rekke prinsipper for perseptuell gruppering, også kalt gestaltlovene/gestaltprinsippene. Disse er:
1) Nærhetsfaktoren: Stimuli som befinner seg nær hverandre, grupperes sammen.Stjernebilder består av de stjernene som ligger nærmest hverandre.
2) Likhetsfaktoren: Det hjelper også at stjernene og linjene er av samme slag. Vi grupperer de loddrette linjene sammen med andre loddrette og samme med vannrette linjer.
3) God fortsettelse: Stjernene på karlsvogna hører til samme stjernebilde fordi stjernene ligger nær hverandre og fordi de danner en linje eller en kurve. Sistnevnte handler om god fortsettelse. Vi ser to kryssede linjer fremfor to vinkler.
4) Sluttethet: Vi ser firkanter og ikke parvise linjer, fordi de fire sidene antyder en sluttet figur.
5) God form og symmetri: Når noe skaper en symmetri grupperer vi det sammen.
6) Felles skjebne (felles bevegelse): Elementer som beveger seg i samme retning blir umiddelbart oppfattet som en gruppe.
Gestaltprinsippene sier ikke bare hvilke deler av stimusfeltet som grupperes sammen, men forteller også at gruppen vil se mest mulig regelmessig og sluttet ut. Vi bærer på en måte med oss visse perseptuelle idealer som vi prøver å få verden til å stemme overens med. Det gestaltpsykologiske syn på persepsjon kan beskrives som holistisk, fordi det legges vekt på helhetene (fremfor de enkelte sansninger). Det kan beskrives som fenomenologisk, fordi personens umiddelbare oppfatning av mønstre, bevegelser og helheter tillegges mer vekt enn en analyse av antatte elementer og assosiasjoner. Det beskrives også ofte som nativistisk, fordi man regner med at de viktigste prinsippene for persepsjon ikke var et resultat av erfaring, men er medfødte.
Gestaltpsykologene kunne ikke akseptere de assosiasjonistiske syn på hukommelse. De tenkte at lignende prinsipper gjelder for hukommelse som persepsjon. Altså at vi husker best materiale som har god og pregnant form. Lignende syn på hukommelse forekommer også i boken Remembering av Frederic Bartlett fra 1932. Bartlett og gestaltpsykologene utgjorde dermed et alternativ til Ebbinghaustradisjonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar