Med naturvitenskapens fremvekst på 1600-tallet ble den fysiske side av verden stadig bedre kartlagt og mer presist definert. Det utviklet seg en forståelse for verden som en mekanistisk innretning, ofte metaforisert som et urverk. Galileis og senere Newtons matematiske modeller av naturkreftene gjorde det stadig mindre nødvendig å trekke inn åndelige krefter for å forklare prosesser i naturen. I første omgang gjaldt dette den anorganiske natur. Tilhengere av den naturvitenskaplige (mekanistiske) tradisjon stilte til tross spørsmål ved om organiske prosesser kunne forklares etter de samme prinsippene. Som støtte for dette synet kunne man vise til urverk og utomater som lot seg kontruere ad mekanisk vei. Et mer relevant, men mulig mindre dramatisk argument for det mekanistiske synet var å vise hvordan ulike organer og kroppsfunksjoner kan beskrives rent fysisk.
Kepler ga på begynnelsen av 1600-tallet den aller første moderne beskrivelsen av øyet som et optisk instrument. Han hevdet at vi ikke ser med verken pupillen eller "krystall-legemet", men at denne fungerer som en linse som projiserer et omvendt bilde av synsfeltet på netthinnen. Descarte var noen år senre i stand til å demonstrere at dette virkelig stemte, i eksperimenter med et preparert øye fra en okse. Nesten enda mer epokeavgjørende var William Harveys beskrivelse av blodomløpet i avhandlingen "Om hjertet og blodets bevegelse" fra 1628. Hjertet var på denne tiden regnet som sjelens struktur, men ble hos Harvey redusert til en blodpumpe som fungerte etter mekaniske prinsipper. Descartes gikk så enda lengre og lanserte en teori om at både sansing og bevegelser hos dyr kunne gis tilsvarende forklaringer. Dette er starten på teorien om at reflekser er grunnkomponenter i atferd. Mange har betraktet Descartes som stamfaren til moderne behaviorisme, fordi han mente dette om dyrene.
Ikke alle mekanistenes argumenter var like gode. På slutten av 1600-tallet klarte oppfinneren av mikroskopet, Leeuwenhock å påvise enkle mikroorganismer i en vanndråpe. Disse små organismene var egnet til å fylle rollen som mellomledd mellom den anorganiske og den organiske natur. Mekanistene ønsket nå å påvise at slike enkle former for liv kunne oppstå fra død materie. Det ville være det endelige bevis for at livet ikke trengte noen sjel, mente de.
På 1700-tallet oppsto en motreaksjon mot den mekanistiske tolkning av livsprosessene. Dette var vitalismen. Vitalistenes program ble presentert av den tyske legen Georg Ernst Stahl. Etter den vitalistiske oppfatning er det visse fellestrekk ved organisk liv som trosser vanlige fysiske forklaringer. De viktigste;
1) Liv kan bare oppstå av liv. Enhver celle stammer fra en annen celle.
2) Organiske stoffer er kvalitativt forskjellig fra de anorganiske
3) Organiske prosesser synes å være målrettede. (Eks. vekst og utvikling).
-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar