Autisme er en utviklingsforstyrrelse karakterisert av tre komponeneter; sosial abnormalitet, språk abnormalitet og stereotypiske og repeterende mønster av atferd. Alle momentene i forhold til autisme kan følge den som er rammet til voksen alder.
Sosial abnormalitet handler om personens manglende evne til å bidra i sosiale settinger, til å utvikle gode forhold til andre mennesker og til å være spontant sosial med andre. En vesentlig karakteristikk hos autistiske barn og voksne er at de mangler evne til å se eller forstå emosjoner hos andre. Språkutviklingen i autisme skjer saktere enn normalt og sånn ca. halvparten av pasientene utvikler ikke et brukbart språk. I tillegg til dette er det også lagt frem bevis for at autistiske personer lager nye ord og er lite engasjert i sosiale samtaler. Stereotypiske og repeterende atferd inkluderer at de stoler for mye på rutiner og ritualer og har en abnormal tilknytning til objekter.
Autisme utvikles i de første to årene og er fire ganger mer vanlig blandt gutter enn det er blandt jenter. Tidlige tegn på autisme er manglende øyekontakt og manglende evne til å søke til sine omsorgsgivere.
torsdag 31. mai 2012
mandag 28. mai 2012
Abnormalpsykologi -> Schizofreni
Schizofreni er alvorlige forstyrrelser av tanker, følelser og persepsjon. Positive symptomer er tankeforstyrrelser, vrangforestillinger og hallusinasjoner, mens negative symptomer er apati og nedsatt interesse, avbrutt tale, lavt aktivitetsnivå og sosial tilbaketrekning.
Vi skiller mellom fire ulike typer av schizofreni. Katadon (psykomotoriske forstyrrelser, anstrengte holdninger og positurer), Paranoid (vrangforestillinger om forfølgelse, hallusinasjoner og selvhenføring), Disorganisert (tankeforstyrrelser og vrangforestillinger) og Udifferensiert som er når en ikke oppfyller noen av de andre typene.
Den vanligste måten å behandle schizofreni på er bruk av antipsykotiske medikamenter. Disse hjelper med å redusere symptomene av schizofreni ved å blokke dopaminreseptorene i hjernen. Man antar at dopaminsynapser er ansvarlig for de positive symptomene av schizofreni og dette er da årsaken til at slike medikamenter er svært effektive i forhold til de positive symptomene, men ikke de negative.
Etter at man har tatt antipsykotiske medikamenter over flere år vil noen utvikle en anderledes, mer alvorlig bevegelsesforstyrrelse kalt tardive dyskinesia. Denne er i stor grad ikke mulig å verken fjerne eller behandle og kjennetegnes ved grimaser og sleving. Mange har også problemer med å snakke og i noen tilfeller vil de ufrivillige bevegelsene gjøre det vanskelig å puste. Risikoen for å utvikle denne sykdommen øker med alder, dose og hyppighet av dosering.
torsdag 24. mai 2012
Intelligens -> Faktoranalyse
Faktoranalyse er en statistisk prosedyre utviklet av Spearman of Pearson som gjør til at forskere kan identifisere faktorer i grupper av tester. Det er en type datareduksjon som fører til at en stor mengde data kan reduseres til å bli forklart av bare to eller tre faktorer. I for eksempel intelligenstester vil disse vanlige faktorene være spesifike evner som har betydning for deres kompetanse på flere ulike områder. Dersom en gruppe mennesker tar flere ulike tester som handler om intellektuelle evner og hver persons score på disse testene korrelerer med hverandre er det en mulighet for at testene måler samme evne. En faktoranalyse bestemmer hvilke sett av tester som utgjør grupper.
Birren og Morrison (1961) utførte Wechsler Adult Intelligence Scale (WAIS) på 933 personer. Denne testen består av 11 undertester. Birren og Morrison fant ut hvordan svarene korrelerte mellom testene og utformet en faktoranalyse.
Selv om faktoranalyse kan gi oss hint om hva intelligens beror på, kan den ikke gi vitenskaplige svar. Det er en stor fare for reifikasjon (å anta at noe eksisterer på en konkret måte fordi vi har gitt det et navn). Videre kan faktoranalysen heller aldri anses som en bedre predikator enn det de individuelle subtestene er. WAIS har for eksempel ingen faktor som viser til musikalske evner og dersom den hadde det er det helt åpenbart at faktoranalysen ville krevd enda en faktor. Nå er det ikke slik at musikalske evner nødvendigvis har noe med intelligens å gjøre, men dette er et eksempel som bør tas i betraktning i vurdereingen faktoranalyse.
Cattell fant sammen Horn (1966) to faktorer av intelligens. Disse ble kalt flytende- og krystallisert intelligens. Flytende referer til vår evne til å se forholdet mellom ting som for eksempel tall- og bokstavserier. Videre innebærer det også vår evne til å resonnere. Krystallisert handler på den andre siden om den faktabasen vi allerede sitter inne med i tillegg til langtidsminnet og det vi kan gjenkalle der fra.
Birren og Morrison (1961) utførte Wechsler Adult Intelligence Scale (WAIS) på 933 personer. Denne testen består av 11 undertester. Birren og Morrison fant ut hvordan svarene korrelerte mellom testene og utformet en faktoranalyse.
Selv om faktoranalyse kan gi oss hint om hva intelligens beror på, kan den ikke gi vitenskaplige svar. Det er en stor fare for reifikasjon (å anta at noe eksisterer på en konkret måte fordi vi har gitt det et navn). Videre kan faktoranalysen heller aldri anses som en bedre predikator enn det de individuelle subtestene er. WAIS har for eksempel ingen faktor som viser til musikalske evner og dersom den hadde det er det helt åpenbart at faktoranalysen ville krevd enda en faktor. Nå er det ikke slik at musikalske evner nødvendigvis har noe med intelligens å gjøre, men dette er et eksempel som bør tas i betraktning i vurdereingen faktoranalyse.
Cattell fant sammen Horn (1966) to faktorer av intelligens. Disse ble kalt flytende- og krystallisert intelligens. Flytende referer til vår evne til å se forholdet mellom ting som for eksempel tall- og bokstavserier. Videre innebærer det også vår evne til å resonnere. Krystallisert handler på den andre siden om den faktabasen vi allerede sitter inne med i tillegg til langtidsminnet og det vi kan gjenkalle der fra.
onsdag 23. mai 2012
Generelt om språk
Språk er et system av visuelle og auditoriske symboler som gir mening for både brukeren og mottakeren.
Vi bruker symboler til å representere våre tanker, følelser og kunnskaper, men også til å kommunisere med andre. Symboler er viktige for utvidelse av kognitiv og kommunikativ kraft, for læring og for utvikling. Språk handler ikke bastant om tale, men det er ofte en del av det. Områder som er viktig for taleproduksjon er strupehodet, stemmebånd, gangseglet, kjeven, leppene og tunga.
Språkutvikling starter før fødsel. Selv om lydene som rekker et foster ikke er klare, kan de uannsett bli hørt. Dette gjør til at man lærer noe allerede på et prenatalt stadie. Stemmen fosteret hører best og oftest er morens og mange spedbarn foretrekker derfor morens stemme forann andres de første månedene.
Et spedbarns hørsel er godt utviklet. Wertheimer (1961) fant at nyfødte som fortsatt er på fødeklinikken kan reagere på lyd med å snu hodet mot lyden. Spedbarn er mellom to og tre uker kan til og med skille mellom lyder fra stemmer og andre lyder. Når barnet er to måneder kan det skille mellom aggressive og rolige stemmer (en aggressiv stemme fører til gråt, mens en rolig stemme kan forårsake smiling og gurgling.
Rundt 18-20 måneder begynner barna å lære å sette to ord sammen og deres lingvistiske utviklingen går raskere fremover. Barns brukt av to-ord uttalelser er veldig lik i alle kulturer. Til og med døve barn utøver dette på sin egen måte. Ordlæring blir utviklet gjennom semantisk utvikling som er læresystemer for å uttrykke meningen i et språk. Ordlæring utvikles vesentlig tidligere enn ordproduksjon. Et barn kan forstå 150-200 ord, men bare uttale ca. 10 de første årene.
Når foreldre snakker til barna sine bruker de korte, enkle og velformulerte setninger og fraser. Dette kalles child-directed speech. Denne talen er karakterisert av blandt annet klar uttale, få abrstrakte ord og funksjonsord. Videre er det slik at måten man snakker til et barn på endrer seg ved økende alder. En mor snakker anderledes til barnet sitt når det er to år i forhold til når det er ti år.
Pragmatikk refererer til hvordan vi bruker språket, mens syntaks er et sett av regler for hvordan ord av ulike kategorier som for eksempel verb og substantiv kan kombineres. Videre er fonemer den minste lyden i et ord, dersom denne endres vil det endre ordets mening (eks. venn/penn), mens morfemer er den minste meningsbærende lyden i et ord. Disse består av to eller flere fonemer og kan også uttrykke et ord alene.
tirsdag 22. mai 2012
Persepsjon -> Tre ulike forstyrrelser av visuell persepsjon
Når hjernen blir skadet og visuell persepsjon blir forstyrret kaller vi det en perseptuell lidelse. Det er mange ulike perseptuelle lidelser og hver av dem er forårsaket av skade på ulike deler av det visuelle systemet. Et viktig faktum er at disse lidelsene kun handler om evne til persepsjon og er ikke et tilfelle av underliggende skader i sansing. De viktigste perseptuelle lidelsene er blindsight, agnosi og spatial neglekt.
Visuell agnosi er alvorlige forstyrrelser av evnen til å oppfatte sensorisk informasjon. Pasienter som lider av visuell agnosi har normale sanseinntrykk, men kan ikke sette dem sammen og gjenkjenne hva de ser. Dette innebærer ofte skader i spesielle deler av visuell cortex. Vi har tre ulike typer visuell agnosi. Skader i temporale deler av cortex kan føre til simultagnosi. Dette innebærer problemer med å være oppmerksom på mer enn ett objekt av gangen. Skader i parietale deler av cortex kan føre til spatial agnosi som handler om problemer med å navigere i dagligmiljøet. Til slutt vil skader i høyre temporallapp kunne føre til prosopagnosi som fører til at man får problemer med å gjenkjenne mennesklige ansikter.
Blindsight er skader på visuell cortex som fører til kortikal blindhet, dvs. at man er blind på deler av synsfeltet. Blindsight dreier seg ofte om mennesker som er blind på kun èn side av synsfeltet, altså enten høyre eller venstre. Det er to ulike typer av denne lidelsen. I type 1 har pasientene ingen form for bevissthet av stimuli, men dersom de blir tvunget til å gjette klarer de å persipere noen aspekter av stimuli som for eksempel sted og type bevegelse. I type 2 har pasientene en form for bevissthet av for eksempel bevegelse i det blinde området, men de har ingen form for persepsjon.
Spatial neglekt forekommer oftest av skader i høyre cerebrale hemisfære. Dette forårsaker at man ikke har evne til å reagere automatisk på stimuli som oppstår til venstre. Pasienter med spatial neglekt oppfører seg som om den ene halvparten av verden ikke eksisterer. De kan glemme å kle på venstre side, spise mat på venstre side av fatet og lese venstre side av en avis.
Visuell agnosi er alvorlige forstyrrelser av evnen til å oppfatte sensorisk informasjon. Pasienter som lider av visuell agnosi har normale sanseinntrykk, men kan ikke sette dem sammen og gjenkjenne hva de ser. Dette innebærer ofte skader i spesielle deler av visuell cortex. Vi har tre ulike typer visuell agnosi. Skader i temporale deler av cortex kan føre til simultagnosi. Dette innebærer problemer med å være oppmerksom på mer enn ett objekt av gangen. Skader i parietale deler av cortex kan føre til spatial agnosi som handler om problemer med å navigere i dagligmiljøet. Til slutt vil skader i høyre temporallapp kunne føre til prosopagnosi som fører til at man får problemer med å gjenkjenne mennesklige ansikter.
Blindsight er skader på visuell cortex som fører til kortikal blindhet, dvs. at man er blind på deler av synsfeltet. Blindsight dreier seg ofte om mennesker som er blind på kun èn side av synsfeltet, altså enten høyre eller venstre. Det er to ulike typer av denne lidelsen. I type 1 har pasientene ingen form for bevissthet av stimuli, men dersom de blir tvunget til å gjette klarer de å persipere noen aspekter av stimuli som for eksempel sted og type bevegelse. I type 2 har pasientene en form for bevissthet av for eksempel bevegelse i det blinde området, men de har ingen form for persepsjon.
Spatial neglekt forekommer oftest av skader i høyre cerebrale hemisfære. Dette forårsaker at man ikke har evne til å reagere automatisk på stimuli som oppstår til venstre. Pasienter med spatial neglekt oppfører seg som om den ene halvparten av verden ikke eksisterer. De kan glemme å kle på venstre side, spise mat på venstre side av fatet og lese venstre side av en avis.
Etiske prinsipper i psykologisk forskning
I Europa, Nord-Amerika og en rekke andre plasser er det slik at forskning som foregår ved sykehus eller universitet skal følge regler som er utstedt av en etisk komitè. Denne komitèen avgjør om forskningen møter de etiske kravene som omhandler mennesker- og dyrs rettigheter. Generelt sett skal en psykolog behandle deltakere med respekt. Videre er det også veldig viktig at ingen blir skadet under eksperimentet og at trusler som omhandler helse, verdier og livskvalitet blir utelukket.
Et viktig poeng i forskning er at et hvert eksperiment som er designet for god behandling av deltakere inneholder informert samtykke. Dette handler om at forskeren, når det er mulig, alltid skal informere de som deltar om eksperimentets formål og mening. Når deltakere har fått informasjon om dette er det helt vesentlig at de sier seg villige til å delta. Dersom deltakere er barn kan man anskaffe informert samtykke fra foreldre eller andre foresatte.
Et annet viktig moment i forhold til psykologisk forskning er deception som handler om at psykologer ikke skal holde tilbake informasjon eller villede deltakere på noen som helst måte. I noen tilfeller kan det derimot være hensiktsmessig for eksperimentet å holde tilbake informasjon.I slike tilfeller må man ha samtykke fra den etiske komitèen. Videre er det også noe som kalles debriefing som sier at eksperimentator må forklare deltakerene hva ekperimentet egentlig handler om og svare på spørsmål som angår det de har deltatt eller skal delta på.Withdrawal er også viktig og handler om at deltakere skal ha mulighet til å trekke seg fra eksperimentet når som helst, uannsett årak. Dette skal gjøres klart før eksperimentet starter. De skal også kunne kreve at informasjon om deres deltakelse og data som er samlet inn blir fjernet. Et annet viktig poeng er confidentiality som sier at all informasjon som blir tatt opp under et eksperiment er konfidensiell. Dersom data blir publisert skal man ikke kunne identifisere deltakerene ut i fra dette. Til slutt er det også vesentlig å nevne protection of participants som predikerer at psykologer har et ansvar for å forhindre at deltakere blir skadet (fysisk eller psykisk) under eksperimentet.
Et viktig poeng i forskning er at et hvert eksperiment som er designet for god behandling av deltakere inneholder informert samtykke. Dette handler om at forskeren, når det er mulig, alltid skal informere de som deltar om eksperimentets formål og mening. Når deltakere har fått informasjon om dette er det helt vesentlig at de sier seg villige til å delta. Dersom deltakere er barn kan man anskaffe informert samtykke fra foreldre eller andre foresatte.
Et annet viktig moment i forhold til psykologisk forskning er deception som handler om at psykologer ikke skal holde tilbake informasjon eller villede deltakere på noen som helst måte. I noen tilfeller kan det derimot være hensiktsmessig for eksperimentet å holde tilbake informasjon.I slike tilfeller må man ha samtykke fra den etiske komitèen. Videre er det også noe som kalles debriefing som sier at eksperimentator må forklare deltakerene hva ekperimentet egentlig handler om og svare på spørsmål som angår det de har deltatt eller skal delta på.Withdrawal er også viktig og handler om at deltakere skal ha mulighet til å trekke seg fra eksperimentet når som helst, uannsett årak. Dette skal gjøres klart før eksperimentet starter. De skal også kunne kreve at informasjon om deres deltakelse og data som er samlet inn blir fjernet. Et annet viktig poeng er confidentiality som sier at all informasjon som blir tatt opp under et eksperiment er konfidensiell. Dersom data blir publisert skal man ikke kunne identifisere deltakerene ut i fra dette. Til slutt er det også vesentlig å nevne protection of participants som predikerer at psykologer har et ansvar for å forhindre at deltakere blir skadet (fysisk eller psykisk) under eksperimentet.
torsdag 3. mai 2012
Historie: Behaviorismen
Rundt 1910 var det mange funksjonalister som påpekte at psykologien burde konsentrere seg om atferd og ikke bevissthet. Dette gjaldt spesielt dyrepsykologien. Samtidig var bevissthetspsykologene uenige om hva bevisst egentlig var for noe. Psykologien hadde lenge hatt som mål å være en objektiv og anvendelig vitenskap, men hadde ikke nå mye konkret å tilby.
På bakgrunn av dette lanserte John B. Watson det han kalte behaviorisme. Dette betydde skifting av tema. Psykologien skulle ikke lenger handle om bevissthet eller mentale prosesser, men om atferd. Delvis fordi atferd er noe vi kan observere og videre fordi atferden er mer praktisk viktig og muligens lettere å forme enn hva indre prosesser er. Atferd er forsåvidt et tvetydig begrep, det kan handle om alt fra enkle bevegelser til komplekse handlinger. Metoden blir naturligvis her atferdsobservasjon under så kontrollerte former som overhodet mulig. Watson aksepterte standariserte tester og "verbal rapport", ettersom oppgaveløsning og svar på spørsmål kan betraktes som atferd. Formålet med behavioristisk psykologi var å forutsi og kontrollere atferd. Det praktisk formål er her minst like viktig som det teoretiske.
Et sentralt punkt i behaviorismen var å unngå "mentalistiske" begreper (bevissthet, tanker og følelser). I stedet for dette skulle det handle om stimuli, responser, vaner, diskriminasjon og lignende begreper som ikke forutsetter noen form for bevissthet. Atferd ble beskrevet som S-R forbindelser (stimuli-respons). Responsene kunne være ytre og indre (skjulte), men også muskulære, viscerale (emosjoner) og verbale (språk og tenkning). De fleste S-R koblinger antas å være et resultat av læring. Miljøet bestemmer altså hvordan vi vil utvikle oss. Watson la lite vekt på individuelle forskjeller og såkalte biologiske forklaringer av atferd.
Neobehaviorisme erstattet i 1930-årene Watsons "naive" behaviorisme. Denne bestod i ulike mer komplekse teorier, formulert blandt andre av Tolman, Hull og Skinner. Noen av disse anså atferd som spesifikke responser på spesifikke stimuli, mens andre fokuserte på målrettede handlinger. De fleste av teoriene (ikke Skinner) handler om mellomliggende variabler (mellom S og R). Disse beskrives som læringsteorier og har ulike svar på spørsmålene om hva som læres: om det finnes èn, to eller flere former for læring. Videre om betydningen av forsterkning som omfatter om læring er en jevn eller ujevn prosess osv. Slike teoretiske spørsmål ble testet ved laboratorieforsøk med dyr, vanligvis rotter i labyrinter. Mange skilte på denne tiden mellom klassisk betinging (Pavlov) og instrumentell/operant betinging (Thorndike).
Rundt 1960 kom behaviorismen under kritikk for å ha vært snever og lite anvendelig. Videre ble den også ansett som lite mennesklig og kvasivitenskaplig. Det fulgte så på med en periode av mer fleksible teorier. Med unntak av Skinner, som dannet sin egen retning på denne tiden, gikk den nevnte behaviorismen gradvis i oppløsning rundt 1960. Den ble her erstattet av mer kognitive teorier.
Det viktige her er at behaviorismen var en psykologisk tilnærming med en grunnleggende forestilling om at atferd kan undersøkes vitenskaplig uten henvisning til indre fysiologiske prosesser. Behaviorismen avviste fri vilje og mente at all atferd er selektert på tre nivåer:
1) Genetisk
2) Kulturelt
3) Individuelt atferdsnivå ved enten klassisk eller operant betinging
På bakgrunn av dette lanserte John B. Watson det han kalte behaviorisme. Dette betydde skifting av tema. Psykologien skulle ikke lenger handle om bevissthet eller mentale prosesser, men om atferd. Delvis fordi atferd er noe vi kan observere og videre fordi atferden er mer praktisk viktig og muligens lettere å forme enn hva indre prosesser er. Atferd er forsåvidt et tvetydig begrep, det kan handle om alt fra enkle bevegelser til komplekse handlinger. Metoden blir naturligvis her atferdsobservasjon under så kontrollerte former som overhodet mulig. Watson aksepterte standariserte tester og "verbal rapport", ettersom oppgaveløsning og svar på spørsmål kan betraktes som atferd. Formålet med behavioristisk psykologi var å forutsi og kontrollere atferd. Det praktisk formål er her minst like viktig som det teoretiske.
Et sentralt punkt i behaviorismen var å unngå "mentalistiske" begreper (bevissthet, tanker og følelser). I stedet for dette skulle det handle om stimuli, responser, vaner, diskriminasjon og lignende begreper som ikke forutsetter noen form for bevissthet. Atferd ble beskrevet som S-R forbindelser (stimuli-respons). Responsene kunne være ytre og indre (skjulte), men også muskulære, viscerale (emosjoner) og verbale (språk og tenkning). De fleste S-R koblinger antas å være et resultat av læring. Miljøet bestemmer altså hvordan vi vil utvikle oss. Watson la lite vekt på individuelle forskjeller og såkalte biologiske forklaringer av atferd.
Neobehaviorisme erstattet i 1930-årene Watsons "naive" behaviorisme. Denne bestod i ulike mer komplekse teorier, formulert blandt andre av Tolman, Hull og Skinner. Noen av disse anså atferd som spesifikke responser på spesifikke stimuli, mens andre fokuserte på målrettede handlinger. De fleste av teoriene (ikke Skinner) handler om mellomliggende variabler (mellom S og R). Disse beskrives som læringsteorier og har ulike svar på spørsmålene om hva som læres: om det finnes èn, to eller flere former for læring. Videre om betydningen av forsterkning som omfatter om læring er en jevn eller ujevn prosess osv. Slike teoretiske spørsmål ble testet ved laboratorieforsøk med dyr, vanligvis rotter i labyrinter. Mange skilte på denne tiden mellom klassisk betinging (Pavlov) og instrumentell/operant betinging (Thorndike).
Rundt 1960 kom behaviorismen under kritikk for å ha vært snever og lite anvendelig. Videre ble den også ansett som lite mennesklig og kvasivitenskaplig. Det fulgte så på med en periode av mer fleksible teorier. Med unntak av Skinner, som dannet sin egen retning på denne tiden, gikk den nevnte behaviorismen gradvis i oppløsning rundt 1960. Den ble her erstattet av mer kognitive teorier.
Det viktige her er at behaviorismen var en psykologisk tilnærming med en grunnleggende forestilling om at atferd kan undersøkes vitenskaplig uten henvisning til indre fysiologiske prosesser. Behaviorismen avviste fri vilje og mente at all atferd er selektert på tre nivåer:
1) Genetisk
2) Kulturelt
3) Individuelt atferdsnivå ved enten klassisk eller operant betinging
Historie: Gestaltpsykologien
Gestaltpsykologiens fødsel kan dateres til en høstdag i 1910, da Max Wertheimer fikk en idè om å studere prinsippene for bevegelsespersepsjon. Han gikk for å kjøpe et stroboskop (et leketøy som kan illudere levende bilder). Han fikk utføre sine eksperimenter på det nye psykologiske laboratorium i Frankfurt med Köhler som forsøksperson. Senere ble også Koffka involvert i forsøkene.
Stroboskopet fungerer etter lignende prinsipper som dem vi kjenner fra film. Apparatet viser bilder på en dreibar trommel. Når bilder skifter i rask rekkefølge, skaper endringene inntrykk av bevegelse. Wertheimer forenklet oppsettet slik at tilskueren vises to loddrette linjer med noen centimeters mellomrom. Når den ene eksponeres i god tid før den andre, oppfattes det som to adskilte linjer som kommer og går. Når tiden kuttes ned til noen brøkdeler av et sekund, ser det i stedet ut som èn linje, som hopper fra den ene posisjonen til den andre. Slik tilsynelatende bevegelse ser like reell ut som en tilsvarende faktisk bevegelse. Dette fenomenet kalte Wertheimer for en ren bevegelse uten bestemt sensorisk innhold, en ren phi.
Artikkelen om phi-fenomenet ble publisert i 1912 og innvarslet en ny tilnærming til psykologiske problemstillinger som gikk langt ut over forklaringen av enkle bevegelsesillusjoner. Forfatteren Max Wertheimer, hadde studert i Würzburg og ved laboratoriet i Berlin. I Berlin forsket Wertheimer på musikken og tallbegrepet i primitive kulturer og skrev en avhandling om assosiasjonsdiagnotistikk. Wertheimers idè var å benytte denne metoden til å avsløre forbrytere. Hans kollegaer Kurt Koffka og Wolfgang Köhler hadde også bakgrunn fra det samme laboratoriet. Sammen dannet de en svært aktiv og entusiastisk forskningsgruppe, kjent under navnet Gestaltpsykologi, også kalt Berlinskolen.
Koffka som behersket engelsk, ble invitert til å skrive om den nye retningen i det sentrale tidsskriftet Psychological Bulletin i 1922. Hans eneste problem var oversettelse av ordet gestalt. Det nærmeste man kommer på engelsk er "structure", sa han, men det kan skape forvirring fordi noen allerede hadde brukt denne benevningen i en annen kontekst. Dermed valgte han å beholde gestalt også på engelsk.
Gestaltpsykologenes viktigste bidrag finner vi innen persepsjonspsykologien, med særlig vekt på visuell persepsjon av mønstre og figurer. Det kan lages uttalige overbevisende illustrasjoner av hvordan helheten oppstår "spontant". Vi kan basert på dette konkludere at all persepsjon er persepsjon av organiserte former (selv to prikker er ikke bare to prikker, men et par). Det er ikke tilfeldig hvilke deler av stimulusfeltet som grupperer seg og danner en helhet og det er heller ikke tilfeldig hvordan en gestalt vil se ut. Prinsippet som styrer grupperingen kalles minimumsprinsippet. Vi ser verden på den enkleste måten mulig. Det er eksempelvis enklere å se X som to kryssede streker enn som to spisser >< som møtes i et punkt. Resultatet er et mønster som fremtrer som mest mulig pregnant, dvs. mest mulig knapt, stabilt og informativt. Det er en rekke prinsipper for perseptuell gruppering, også kalt gestaltlovene/gestaltprinsippene. Disse er:
1) Nærhetsfaktoren: Stimuli som befinner seg nær hverandre, grupperes sammen.Stjernebilder består av de stjernene som ligger nærmest hverandre.
2) Likhetsfaktoren: Det hjelper også at stjernene og linjene er av samme slag. Vi grupperer de loddrette linjene sammen med andre loddrette og samme med vannrette linjer.
3) God fortsettelse: Stjernene på karlsvogna hører til samme stjernebilde fordi stjernene ligger nær hverandre og fordi de danner en linje eller en kurve. Sistnevnte handler om god fortsettelse. Vi ser to kryssede linjer fremfor to vinkler.
4) Sluttethet: Vi ser firkanter og ikke parvise linjer, fordi de fire sidene antyder en sluttet figur.
5) God form og symmetri: Når noe skaper en symmetri grupperer vi det sammen.
6) Felles skjebne (felles bevegelse): Elementer som beveger seg i samme retning blir umiddelbart oppfattet som en gruppe.
Gestaltprinsippene sier ikke bare hvilke deler av stimusfeltet som grupperes sammen, men forteller også at gruppen vil se mest mulig regelmessig og sluttet ut. Vi bærer på en måte med oss visse perseptuelle idealer som vi prøver å få verden til å stemme overens med. Det gestaltpsykologiske syn på persepsjon kan beskrives som holistisk, fordi det legges vekt på helhetene (fremfor de enkelte sansninger). Det kan beskrives som fenomenologisk, fordi personens umiddelbare oppfatning av mønstre, bevegelser og helheter tillegges mer vekt enn en analyse av antatte elementer og assosiasjoner. Det beskrives også ofte som nativistisk, fordi man regner med at de viktigste prinsippene for persepsjon ikke var et resultat av erfaring, men er medfødte.
Gestaltpsykologene kunne ikke akseptere de assosiasjonistiske syn på hukommelse. De tenkte at lignende prinsipper gjelder for hukommelse som persepsjon. Altså at vi husker best materiale som har god og pregnant form. Lignende syn på hukommelse forekommer også i boken Remembering av Frederic Bartlett fra 1932. Bartlett og gestaltpsykologene utgjorde dermed et alternativ til Ebbinghaustradisjonen.
Stroboskopet fungerer etter lignende prinsipper som dem vi kjenner fra film. Apparatet viser bilder på en dreibar trommel. Når bilder skifter i rask rekkefølge, skaper endringene inntrykk av bevegelse. Wertheimer forenklet oppsettet slik at tilskueren vises to loddrette linjer med noen centimeters mellomrom. Når den ene eksponeres i god tid før den andre, oppfattes det som to adskilte linjer som kommer og går. Når tiden kuttes ned til noen brøkdeler av et sekund, ser det i stedet ut som èn linje, som hopper fra den ene posisjonen til den andre. Slik tilsynelatende bevegelse ser like reell ut som en tilsvarende faktisk bevegelse. Dette fenomenet kalte Wertheimer for en ren bevegelse uten bestemt sensorisk innhold, en ren phi.
Artikkelen om phi-fenomenet ble publisert i 1912 og innvarslet en ny tilnærming til psykologiske problemstillinger som gikk langt ut over forklaringen av enkle bevegelsesillusjoner. Forfatteren Max Wertheimer, hadde studert i Würzburg og ved laboratoriet i Berlin. I Berlin forsket Wertheimer på musikken og tallbegrepet i primitive kulturer og skrev en avhandling om assosiasjonsdiagnotistikk. Wertheimers idè var å benytte denne metoden til å avsløre forbrytere. Hans kollegaer Kurt Koffka og Wolfgang Köhler hadde også bakgrunn fra det samme laboratoriet. Sammen dannet de en svært aktiv og entusiastisk forskningsgruppe, kjent under navnet Gestaltpsykologi, også kalt Berlinskolen.
Koffka som behersket engelsk, ble invitert til å skrive om den nye retningen i det sentrale tidsskriftet Psychological Bulletin i 1922. Hans eneste problem var oversettelse av ordet gestalt. Det nærmeste man kommer på engelsk er "structure", sa han, men det kan skape forvirring fordi noen allerede hadde brukt denne benevningen i en annen kontekst. Dermed valgte han å beholde gestalt også på engelsk.
Gestaltpsykologenes viktigste bidrag finner vi innen persepsjonspsykologien, med særlig vekt på visuell persepsjon av mønstre og figurer. Det kan lages uttalige overbevisende illustrasjoner av hvordan helheten oppstår "spontant". Vi kan basert på dette konkludere at all persepsjon er persepsjon av organiserte former (selv to prikker er ikke bare to prikker, men et par). Det er ikke tilfeldig hvilke deler av stimulusfeltet som grupperer seg og danner en helhet og det er heller ikke tilfeldig hvordan en gestalt vil se ut. Prinsippet som styrer grupperingen kalles minimumsprinsippet. Vi ser verden på den enkleste måten mulig. Det er eksempelvis enklere å se X som to kryssede streker enn som to spisser >< som møtes i et punkt. Resultatet er et mønster som fremtrer som mest mulig pregnant, dvs. mest mulig knapt, stabilt og informativt. Det er en rekke prinsipper for perseptuell gruppering, også kalt gestaltlovene/gestaltprinsippene. Disse er:
1) Nærhetsfaktoren: Stimuli som befinner seg nær hverandre, grupperes sammen.Stjernebilder består av de stjernene som ligger nærmest hverandre.
2) Likhetsfaktoren: Det hjelper også at stjernene og linjene er av samme slag. Vi grupperer de loddrette linjene sammen med andre loddrette og samme med vannrette linjer.
3) God fortsettelse: Stjernene på karlsvogna hører til samme stjernebilde fordi stjernene ligger nær hverandre og fordi de danner en linje eller en kurve. Sistnevnte handler om god fortsettelse. Vi ser to kryssede linjer fremfor to vinkler.
4) Sluttethet: Vi ser firkanter og ikke parvise linjer, fordi de fire sidene antyder en sluttet figur.
5) God form og symmetri: Når noe skaper en symmetri grupperer vi det sammen.
6) Felles skjebne (felles bevegelse): Elementer som beveger seg i samme retning blir umiddelbart oppfattet som en gruppe.
Gestaltprinsippene sier ikke bare hvilke deler av stimusfeltet som grupperes sammen, men forteller også at gruppen vil se mest mulig regelmessig og sluttet ut. Vi bærer på en måte med oss visse perseptuelle idealer som vi prøver å få verden til å stemme overens med. Det gestaltpsykologiske syn på persepsjon kan beskrives som holistisk, fordi det legges vekt på helhetene (fremfor de enkelte sansninger). Det kan beskrives som fenomenologisk, fordi personens umiddelbare oppfatning av mønstre, bevegelser og helheter tillegges mer vekt enn en analyse av antatte elementer og assosiasjoner. Det beskrives også ofte som nativistisk, fordi man regner med at de viktigste prinsippene for persepsjon ikke var et resultat av erfaring, men er medfødte.
Gestaltpsykologene kunne ikke akseptere de assosiasjonistiske syn på hukommelse. De tenkte at lignende prinsipper gjelder for hukommelse som persepsjon. Altså at vi husker best materiale som har god og pregnant form. Lignende syn på hukommelse forekommer også i boken Remembering av Frederic Bartlett fra 1932. Bartlett og gestaltpsykologene utgjorde dermed et alternativ til Ebbinghaustradisjonen.
Metode: Komplekse design
Design som manipulerer en uavhengig variabel
I både randomisert posttest-design og pretest-posttest-design fordeles deltakerene tilfeldig i grupper og den uavhengige variabelen manipuleres i to nivåer. De ulike gruppene får dermed forskjellig behandling (treatment). Før manipulasjonen skal det egentlig ikke være noen forskjell mellom gruppene. Forskjellene som forekommer når det gjelder den avhengige variabelen etter manipulasjonen kan i slike tilfeller ofte skyldes manipulasjonen. Design som manipulerer en uavhengig variabel kalles mellomgruppe-design, fordi manipulasjonen innføres for forskjellige grupper.I posttest-design fordeles forsøksdeltakerene tilfeldig i grupper, og den uavhengige variabelen manipuleres. Pretest-posttest-design er forskjellig ved at vi sjekker om gruppene faktisk er like, før vi manipulerer den uavhengige variabelen. Disse to fremgangsmåtene er laget for å teste effekten av manipulasjon av èn uavhengig variabel om gangen.
Design med repeterte målinger
Repeterte målinger henviser til at hver deltaker måles mer enn en gang på den avhengige variabelen. Dette kan gjennomføres både i design hvor bare en uavhengig variabel manipuleres, men også i design der flere uavhengige variabler blir manipulert. Design med repeterte målinger omtales ofte som innengruppe-design, fordi manipulasjonen innføres for en og samme gruppe. Eksperimentelle design med repeterte målinger er interessant i flere sammenhenger. Et eksempel der repeterte målingen benyttes er eksperimenter der en uavhengig variabel skal manipuleres flere ganger. Det er fire klare fordeler med et slikt design: man trenger færre deltakere, det er mer økonomisk vinnende, innengruppe-design er mer sensitive og randomisering er ikke relevant.
Et design med repeterte målinger medfører spesielle problemstillinger som forskeren må være oppmerksom på. Først og fremst angående den praktiske gjennomføringen av eksperimentet. Ettersom at innengruppe-designet krever at samme person deltar i alle eksperimentets betingelser, er belastningen større enn i et tilsvarende mellomgruppe-design. Dette kan føre til problemer med rekruttering og frafall. Den andre problemstillingen som reises handler om effektene av gjentakelse av betingelsene i eksperimentet. Slike effekter omtales som carryover effects som betyr at det som skjer i en betingelse påvirker senere i eksperimentet. Disse effektene har typisk tre hovedkilder: 1) personens atferd, 2) manipulasjonen og 3) måleprosedyren. Deman characteristics kan også være et problem i denne typen design. Dette er fordi forsøkspersonen i slike eksperimenter eksponeres for de relevante variablene flere ganger og kan dermed forstå noe av hensikten med eksperimentet. Forskeren har flere metoder for å håndtere carryover effects: motbalansering, minimere carryover effektene og inkludere carryover effektene som variabler i eksperimentet, slik at effekten av dem kommer under eksperimentell kontroll.
Et design med repeterte målinger medfører spesielle problemstillinger som forskeren må være oppmerksom på. Først og fremst angående den praktiske gjennomføringen av eksperimentet. Ettersom at innengruppe-designet krever at samme person deltar i alle eksperimentets betingelser, er belastningen større enn i et tilsvarende mellomgruppe-design. Dette kan føre til problemer med rekruttering og frafall. Den andre problemstillingen som reises handler om effektene av gjentakelse av betingelsene i eksperimentet. Slike effekter omtales som carryover effects som betyr at det som skjer i en betingelse påvirker senere i eksperimentet. Disse effektene har typisk tre hovedkilder: 1) personens atferd, 2) manipulasjonen og 3) måleprosedyren. Deman characteristics kan også være et problem i denne typen design. Dette er fordi forsøkspersonen i slike eksperimenter eksponeres for de relevante variablene flere ganger og kan dermed forstå noe av hensikten med eksperimentet. Forskeren har flere metoder for å håndtere carryover effects: motbalansering, minimere carryover effektene og inkludere carryover effektene som variabler i eksperimentet, slik at effekten av dem kommer under eksperimentell kontroll.
Design med flere nivåer av den uavhengige variabel
Ofte hender det at forskeren ønsker å få mer kunnskap om hva som skjer når en gitt variabel manipuleres i flere nivåer. I stedet for å undersøke hva som skjer når en handling belønnes eller ikke belønnes, kan man undersøke hva som skjer når det er snakk om ulik grad av belønning. For å besvare et slikt spørsmål må man måle variabelen i flere nivåer.
Design med flere typer betingelser
Mange eksperimenter manipulerer den uavhengige variabelen kvalitativt. Eksempelvis undersøkelser av ulike behandlingsformer for depresjon. Her vil behandlingsform være den manipulerte variabelen. I tillegg vil designet ofte inneholde en kontrollgruppe. Et design som dette er vanlig i klinisk forskning og benevnes randomized controlled trial (RCT). Her er randomisering viktig (slik er det i alle gruppedesign). For å unngå problemer i slike typer design er det vanlig å benytte en strategi kalt blindstudier (deltakerene vet ikke hvem som får hva). Det finnes også fobbelt blindt design hvor verken deltaker eller forsøksleder vet hvem som får hva.
Faktorielle design
Noen ganger er det ønskelig med mer omfattende informasjon. Man ønsker gjerne å besvare spørsmål som ikke kan besvares ved hjelp av eksperimentelle design som er nevnt ovenfor. I slike tilfeller kan man manipulere flere uavhengige variabler i ett og samme eksperiment. Design av denne typen er spesielt interessant fordi de kan gi nyansert informasjon om hvordan årsaker kan samvirke. Dette er et eksperimentelt design som manipulerer to eller flere uavhengige variabler (faktorer). Konkret vil forskeren i et slikt design arrangere de eksperimentelle betingelsene slik at alle nivåene på den ene uavhengige variabelen kombineres med alle nivåene på den andre. Interaksjonseffekter er sentralt i faktorielle design. Interaksjonseffekter er det som foreligger dersom effekten av en variabel avhenger av nivået på en annen variabel. Et faktorielt design gir altså to typer info. Ved å manipulere to variabler i samme eksperiment oppnås informasjon om hvilken effekt hver av disse variablene har hver for seg og hvilken effekt de har sammen (interaksjonseffekt). Et faktorielt design kan forekomme i mange ulike former. Eksempelvis flere faktorer, flere nivåer på hver faktor, manipulerte og ikke-manipulerte faktorer, repeterte målinger vs. unike grupper, mixed design eller mixed design med forskjellig tidspunkt for tiltak.
N=1-design
N=1-design er eksperimentelle situasjoner hvor data fra bare èn deltaker undersøkes om gangen. N=1.design baseres på at eksperimentelle betingelser kan strekkes ut i tid og at personens data på ulike tidspunkter og under ulike betingelser (manipulasjoner) kan gi informasjon om eksperimentelle effekter. N=1-design brukes i dag spesielt innen atferdsanalytisk orientert psykologi. Fordi N=1-design konsentrerer seg om ett individ over tid, vil variasjoner i atferd lettere kunne relateres til kausale variabler enn tilfellet er for gruppedesign. Et av de vanligste N=1-designene er ABAB-designet. Dette går ut på at forskeren observerer en målatferd vekselsvis uten a) og med b) manipulasjon. Det finnes også ulemper med N=1-design. Dette kan være carryover effects, individuelle forskjeller kan ikke kontrolleres eksperimentelt, høy indre validitet, men begrenset generaliserbarhet og til slutt kan det by på etiske problemer.
Kvasi-eksperimentelle design
Kvasi-eksperimentelle design er design som tilstreber de kravene eksperimentelle design setter, men som ikke fullt ut tilfredsstiller disse. Ettersom at krav til eksperimentelle dreier seg om randomisering og manipulasjon av uavhengig variabel kan vi klassifisere kvasi-eksperimentelle design ut i fra det.
Metode: Kausalitet
I eksperimentell forskning definerer vi kausalitet slik: "Dersom eksperimentet viser at en variabel har påvirket en annen, er en kausal forbindelse påvist".
I mange eksperimentelle sammenhenger er styrken på den kausale relasjonen av stor interesse. Kausale relasjoner kan være både sterke og svake, men selv svake relasjoner kan også være kausale. Eksempelvis vet vi at aspirin kan forebygge hjerteinfarkt, men effekten av dette er såppas svak at det er helt uten praktisk betydning. Effektstørrelsen av en kausal relasjon er derfor svært viktig i vurderingen av eksperimentelle utfall. Effektstørrelse er forskjellen mellom gruppegjennomsnittet dividert med standardavviket. Kausale relasjoner kan være svært komplekse og i de fleste tilfeller har ikke et psykologisk fenomen kun èn enkelt årsak. Det er åpenbart at eksperimentell forskning må forholde seg til det faktum at atferd er kontrollert av sammensatte årskaer. Slike sammensatte årsaker kan være av mange ulike typer, eksempelvis:
- En årsak kan forsterke en annen (stress øker sannsynlighet for forkjølelse).
- En årsak kan svekke en annen (undervisning kan svekkes av bråk).
- En årsak kan virke avhengig av en annen (stress i seg selv gir ikke sykdom, men gjør det kombinert med allerede virus).
- En årsak kan virke komplekst på sammen med en annen (trening fungerer bra når man er opplagt, men mot sin hensikt hvis du er sliten).
I mange eksperimentelle sammenhenger er styrken på den kausale relasjonen av stor interesse. Kausale relasjoner kan være både sterke og svake, men selv svake relasjoner kan også være kausale. Eksempelvis vet vi at aspirin kan forebygge hjerteinfarkt, men effekten av dette er såppas svak at det er helt uten praktisk betydning. Effektstørrelsen av en kausal relasjon er derfor svært viktig i vurderingen av eksperimentelle utfall. Effektstørrelse er forskjellen mellom gruppegjennomsnittet dividert med standardavviket. Kausale relasjoner kan være svært komplekse og i de fleste tilfeller har ikke et psykologisk fenomen kun èn enkelt årsak. Det er åpenbart at eksperimentell forskning må forholde seg til det faktum at atferd er kontrollert av sammensatte årskaer. Slike sammensatte årsaker kan være av mange ulike typer, eksempelvis:
- En årsak kan forsterke en annen (stress øker sannsynlighet for forkjølelse).
- En årsak kan svekke en annen (undervisning kan svekkes av bråk).
- En årsak kan virke avhengig av en annen (stress i seg selv gir ikke sykdom, men gjør det kombinert med allerede virus).
- En årsak kan virke komplekst på sammen med en annen (trening fungerer bra når man er opplagt, men mot sin hensikt hvis du er sliten).
Metode: Psykologiske tester
En psykologisk test er en samling spørsmål eller oppgaver som gis under standariserte betingelser. Testspørsmålene tar sikte på et å måle en psykologisk egenskap, som for eksempel intelligens. I den grad testspørsmålet faktisk gjør dette, er testen valid (se tidligere innlegg om validitet).
Hensikten med en test er å få et bilde av personens prestasjon, typisk gjennom en skår som beregnes ut i fra svarene som er gitt. Den skåren kan vurderes på to måter:
a) Kriteriebasert: Hvordan skårer personen i forhold til hva som er mulig å oppnå? og b) Normbasert: Hvordan skårer personen i forhold til andre personer som tar testen? En test innebærer altså at man bruker et utvalg av enkeltspørsmål som grunnlag for å si noe om egenskaper hos et individ mer generelt. Slike målinger omtales generelt som psykometri (måling av noe psykisk).
Tester må tilfredsstille ulike psykometriske krav for at de skal kunne aksepteres:
Standardisering: Betingelsene for å gjennomføre testen er de samme for alle som tar den.
Normering: Den skåren personen oppnår på testen skal kunne sammenlignes med andres skår.
Validitet: Testen må måle det den er tiltenkt å måle.
Reliabilitet: Testen må måle det den måler på en konsistent måte.
En test er basert på en rekke enkeltspørsmål, oppgaver eller påstander. Disse er kalt items eller testledd.
Hensikten med en test er å få et bilde av personens prestasjon, typisk gjennom en skår som beregnes ut i fra svarene som er gitt. Den skåren kan vurderes på to måter:
a) Kriteriebasert: Hvordan skårer personen i forhold til hva som er mulig å oppnå? og b) Normbasert: Hvordan skårer personen i forhold til andre personer som tar testen? En test innebærer altså at man bruker et utvalg av enkeltspørsmål som grunnlag for å si noe om egenskaper hos et individ mer generelt. Slike målinger omtales generelt som psykometri (måling av noe psykisk).
Tester må tilfredsstille ulike psykometriske krav for at de skal kunne aksepteres:
Standardisering: Betingelsene for å gjennomføre testen er de samme for alle som tar den.
Normering: Den skåren personen oppnår på testen skal kunne sammenlignes med andres skår.
Validitet: Testen må måle det den er tiltenkt å måle.
Reliabilitet: Testen må måle det den måler på en konsistent måte.
En test er basert på en rekke enkeltspørsmål, oppgaver eller påstander. Disse er kalt items eller testledd.
Metode: Variabler
Variabler viser til noe som kan variere, enten kvalitativt eller kvantitativt. Dette kan være intelligens, reaksjonstid, prestasjon, hjerterate, pustefrekvens, kjønn, stress ++. Variabler er kategorier av objekter, hendelser, situasjoner, atferd og andre ting som kan være interessant for forskning. Variabler har per definisjon minst to mulige verdier (dersom de kun har èn, er de ikke variabler, men konstanter). Forskere skiller ofte mellom ulike typer av variabler:
Situasjonelle variabler: Variabler som dreier seg om forhold ved situasjonen (hvor mange som er tilstede i situasjonen, type oppgave o.l.)
Subjektvariabler: Karakteristika ved personer (kjønn, alder, intelligens o.l.)
Responsvariabler: Atferd vist i en situasjon (reaksjonstid, hvor lang tid man bruker på å løse et problem o.l.)
Manipulerte variabler i eksperimenter kalles uavhengige variabler. De variabler vi måler i eksperimenter kalles avhengige variabler. En konkret egenskap ved variabler er at de kan måles. Måling innebærer så at vi angir tallverdier til ulike nivåer av variabler. Navnene "høy" og "lav" kan angi to ulike nivåer av for eksempel angst. Psykologiske variabler er begreper (konstrukter). Akkurat som konstrukter kan måles på ulike måter, kan også variabler det.
Dersom vi skal måle angst, må vi ta i betraktning at angst er en subjektiv tilstand som kommer il uttrykk på ulike måter og kan dermed ikke måles direkte. Angst må dermed måles på indirekte måter. Det kan være at man spør folk, deler spørreskjemaer eller måler fysiologiske reaksjoner som man vet henger sammen med angst. Dette prinsippet gjelder for absolutt alle psykologiske begreper, altså at de måles indirekte. Variabelbegrepet er abstrakt i den forstand at en variabel uttrykkes generelt. En forsker som skal måle angst må derfor angi hvordan aggresjon skal måles i undersøkelsen. Slike angivelser av hvordan en variabel skal måles eller manipuleres, kalles operasjonaliseringer. En operasjonalisering er en konkretisering av en variabel tilpasset formålet med målingen og den situasjonen fenomenet studeres innenfor.
Når vi måler variabler innebærer validitet at vi måler faktisk treffer det vi ønsker å måle. Reliabiliteten handler på den annen side om konsistens i målingene. Nøyaktighet foreligger når målet samsvarer med en standard. Justering av målingen slik at den stemmer overens med en standard, kalles kalibrering. Nøyaktighet kan oppgis med ulike grader av presisjon eller oppløsning. Presisjon angår den oppløsning målet har. Nøyaktighet og presisjon er ikke direkte avhengige av hverandre. For eksempel kan vi måle vekt på en badevekt som bare viser hele kilo. Dersom vekten er nøyaktig (kalibrert), vil den vise omtrent sann vekt, men på en upresis måte. Vekten kan også være veldig presis, men unøyaktig.
Måling av variabler forutsetter en målestokk. Eksempelvis: væske måles i liter, høyde i meter, temperatur i grader osv. En inndeling viser om variabelen er kvantitativ eller kvalitativ. Kvantitative variabler er variabler som kan ha flere verdier. Vi skiller her mellom kontinuerlige og direkrete variabler.Kontinuerlige variabler: Har i prinsippet et uendelig antall nyanser (desimaler).
Diskrete variabler: Lar seg derimot bare måle i hele enheter, mellomverdier gir ikke mening her.Høyde og vekt er eksempler på skalaer hvor desimaler gir mening og er dermed kontinuerlige. Hvor mange barn en familie har er gitt i hele tall og er derfor diskret. Et spesialtilfelle av diskrete variabler er variabler hvor bare to verdier er mulig. Dette kalles dikotome variabler. Andre variabler er kategoriske eller kvalitative, ved at de viser til kategorier. Slike variabler kan være kjønn, sivilstatus o.l.
Nominalskala: Her klassifiseres hendelser ut i fra kategorisering eller navn. Kvinne og mann er to eksempler. Disse kan kategoriseres som "K" og "M" eller "1" og "2". Poenget her er at de navn som tilegges de ulike enhetene gjør det mulig å skille dem fra hverandre. Det gir ikke mening å beregne gjennomsnitt o.l. av slike tall.
Ordinalskala: Dette målenivået innebærer mulighet for rangering. Vi kan gi fem stjerner til en god film og èn stjerne til en dårlig film. Det som uttrykkes her er innbyrdes rangering. Det finnes ulemper. Eksempelvis er det ikke gitt at forskjellen mellom to filmer belønnet med ulike stjerner tilsvarer en forskjell mellom to andre filmer belønnet med samme system.
Intervallskala: Dette er en skala hvor forskjellene mellom to enheter er like, uansett hvor på skalaen vi befinner oss. Gradestokken er et godt eksempel. 2 grader forskjell er alltid 2 grader forskjell, uannsett hvor på skalaen det er 2 grader forskjell.
Ratioskala: Denne skalaen har i tillegg til faste intervaller også et absolutt nullpunkt. Metermål er her et godt eksempel.
De to første skalaene omhandler kvalitative variabler, mens intervall- og ratioskalaer omhandler kvantitative variabler. De ulike måleskalaene innebærer ulik grad av informasjon.
Situasjonelle variabler: Variabler som dreier seg om forhold ved situasjonen (hvor mange som er tilstede i situasjonen, type oppgave o.l.)
Subjektvariabler: Karakteristika ved personer (kjønn, alder, intelligens o.l.)
Responsvariabler: Atferd vist i en situasjon (reaksjonstid, hvor lang tid man bruker på å løse et problem o.l.)
Manipulerte variabler i eksperimenter kalles uavhengige variabler. De variabler vi måler i eksperimenter kalles avhengige variabler. En konkret egenskap ved variabler er at de kan måles. Måling innebærer så at vi angir tallverdier til ulike nivåer av variabler. Navnene "høy" og "lav" kan angi to ulike nivåer av for eksempel angst. Psykologiske variabler er begreper (konstrukter). Akkurat som konstrukter kan måles på ulike måter, kan også variabler det.
Dersom vi skal måle angst, må vi ta i betraktning at angst er en subjektiv tilstand som kommer il uttrykk på ulike måter og kan dermed ikke måles direkte. Angst må dermed måles på indirekte måter. Det kan være at man spør folk, deler spørreskjemaer eller måler fysiologiske reaksjoner som man vet henger sammen med angst. Dette prinsippet gjelder for absolutt alle psykologiske begreper, altså at de måles indirekte. Variabelbegrepet er abstrakt i den forstand at en variabel uttrykkes generelt. En forsker som skal måle angst må derfor angi hvordan aggresjon skal måles i undersøkelsen. Slike angivelser av hvordan en variabel skal måles eller manipuleres, kalles operasjonaliseringer. En operasjonalisering er en konkretisering av en variabel tilpasset formålet med målingen og den situasjonen fenomenet studeres innenfor.
Når vi måler variabler innebærer validitet at vi måler faktisk treffer det vi ønsker å måle. Reliabiliteten handler på den annen side om konsistens i målingene. Nøyaktighet foreligger når målet samsvarer med en standard. Justering av målingen slik at den stemmer overens med en standard, kalles kalibrering. Nøyaktighet kan oppgis med ulike grader av presisjon eller oppløsning. Presisjon angår den oppløsning målet har. Nøyaktighet og presisjon er ikke direkte avhengige av hverandre. For eksempel kan vi måle vekt på en badevekt som bare viser hele kilo. Dersom vekten er nøyaktig (kalibrert), vil den vise omtrent sann vekt, men på en upresis måte. Vekten kan også være veldig presis, men unøyaktig.
Måling av variabler forutsetter en målestokk. Eksempelvis: væske måles i liter, høyde i meter, temperatur i grader osv. En inndeling viser om variabelen er kvantitativ eller kvalitativ. Kvantitative variabler er variabler som kan ha flere verdier. Vi skiller her mellom kontinuerlige og direkrete variabler.Kontinuerlige variabler: Har i prinsippet et uendelig antall nyanser (desimaler).
Diskrete variabler: Lar seg derimot bare måle i hele enheter, mellomverdier gir ikke mening her.Høyde og vekt er eksempler på skalaer hvor desimaler gir mening og er dermed kontinuerlige. Hvor mange barn en familie har er gitt i hele tall og er derfor diskret. Et spesialtilfelle av diskrete variabler er variabler hvor bare to verdier er mulig. Dette kalles dikotome variabler. Andre variabler er kategoriske eller kvalitative, ved at de viser til kategorier. Slike variabler kan være kjønn, sivilstatus o.l.
Stevens (1946) skilte mellom fire målenivåer ved variabler, alt etter hvor mye informasjon målingen gir. ->
Ordinalskala: Dette målenivået innebærer mulighet for rangering. Vi kan gi fem stjerner til en god film og èn stjerne til en dårlig film. Det som uttrykkes her er innbyrdes rangering. Det finnes ulemper. Eksempelvis er det ikke gitt at forskjellen mellom to filmer belønnet med ulike stjerner tilsvarer en forskjell mellom to andre filmer belønnet med samme system.
Intervallskala: Dette er en skala hvor forskjellene mellom to enheter er like, uansett hvor på skalaen vi befinner oss. Gradestokken er et godt eksempel. 2 grader forskjell er alltid 2 grader forskjell, uannsett hvor på skalaen det er 2 grader forskjell.
Ratioskala: Denne skalaen har i tillegg til faste intervaller også et absolutt nullpunkt. Metermål er her et godt eksempel.
De to første skalaene omhandler kvalitative variabler, mens intervall- og ratioskalaer omhandler kvantitative variabler. De ulike måleskalaene innebærer ulik grad av informasjon.
Metode: Deduktiv og induktiv logikk
Deduktiv logikk anvendes når implikasjoner avledes fra en teori eller fra et godt etablert funn. Sånne typer slutninger tar ofte utgangspunkt i et premiss med formen "hvis, så". Eksempelvis: Hvis vi retter lys mot øyet, så trekker pupillen seg sammen". Slike slutninger brukes både bekreftende og avkreftende.
I en typisk bekreftende slutning (modus ponens) foreligger det to premisser og en konklusjon ->
Premiss 1: Hvis en person er engstelig, så har personen økt hjerterate.
Premiss 2: Per er engstelig.
Koklusjon/gyldig slutning: Per har økt hjerterate.
En avkreftende slutning (modus tollens) ser derimot slik ut ->
Premiss 1: Hvis en person er engstelig, så har personen økt hjerterate.
Premiss 2: Per har ikke økt hjerterate.
Konklusjon/gyldig slutning: Per er ikke engstelig.
I induktiv logikk ser vi regelmessigheter, tendenser og sammenhenger i observasjoner, som så generaliseres til tilfeller som så langt ikke er observert. Dersom man så 20 forskere som alle brukte briller, kunne man trekke konklusjonen om at alle forskere bruker briller. Dersom vi konkluderer noe om "alle" basert på et utvalg observasjoner, vil bare èn observasjon som ikke stemmer med slutningen, falsifisere den. I noen tilfeller er det formålstjenelig å trekke slike slutninger, til tross for at de kan være feil. Eksempelvis dersom jeg plutselig blir syk etter et måltid, så kan det være den soppen jeg spiste, som var årsak. Selv om grunnlaget for slutningen er tynt, forhindrer ikke dette meg i å trekke denne slutningen og deretter handle basert på den.
I en typisk bekreftende slutning (modus ponens) foreligger det to premisser og en konklusjon ->
Premiss 1: Hvis en person er engstelig, så har personen økt hjerterate.
Premiss 2: Per er engstelig.
Koklusjon/gyldig slutning: Per har økt hjerterate.
En avkreftende slutning (modus tollens) ser derimot slik ut ->
Premiss 1: Hvis en person er engstelig, så har personen økt hjerterate.
Premiss 2: Per har ikke økt hjerterate.
Konklusjon/gyldig slutning: Per er ikke engstelig.
I induktiv logikk ser vi regelmessigheter, tendenser og sammenhenger i observasjoner, som så generaliseres til tilfeller som så langt ikke er observert. Dersom man så 20 forskere som alle brukte briller, kunne man trekke konklusjonen om at alle forskere bruker briller. Dersom vi konkluderer noe om "alle" basert på et utvalg observasjoner, vil bare èn observasjon som ikke stemmer med slutningen, falsifisere den. I noen tilfeller er det formålstjenelig å trekke slike slutninger, til tross for at de kan være feil. Eksempelvis dersom jeg plutselig blir syk etter et måltid, så kan det være den soppen jeg spiste, som var årsak. Selv om grunnlaget for slutningen er tynt, forhindrer ikke dette meg i å trekke denne slutningen og deretter handle basert på den.
onsdag 2. mai 2012
Metode: Indre validitet
I gjennomføring av eksperimenter er det et viktig poeng å kunne trekke en holdbar slutning om at manipulasjonen av den uavhengige variabelen faktisk er årsak til systematisk endring i den avhengige variabelen. I den grad vår slutning om dette er holdbar så foreligger det en indre validitet.
Indre validitet vil si at man trekker en korrekt slutning om effekten av den manipulerte variabelen i et eksperiment.
Se for deg at en forsker har gjennomført et eksperiment som undersøkte belønningens betydning for læring. Belønning ble så manipulert ved at en gruppe forsøkspersoner trente med høy belønning og en annen med lav belønning. De 40 forsøkspersonene ble fordelt helt tilfeldig til de to ulike gruppene. Sett nå at forskeren fant at prestasjonen var bedre i gruppen som mottok høy belønning, sammenlignet med den andre gruppen. Basert på et slikt resultat kan nå forskeren trekke den konklusjonen at høy belønning førte til bedre læring sammenlignet med lav belønning.
En slik konklusjon er basert på en hel rekke forutsetninger. Noen av disse forutsetningene er knyttet til betingelser for statistisk holdbar slutning fra data. Dersom disse forutsetningene er tilfredsstilt og slutningen om kausal relasjon mellom manipulert og målt variabel er holdbar, har eksperimentet indre validitet.
Indre validitet angår om vår slutning om effekten av manipulasjonen i et eksperiment er holdbar.
Metode: Manipulasjon og kontroll
Et viktig og på mange måter grunnleggende poeng med eksperimenter er å innføre situasjonelle endringer (manipulasjoner) for å se hvilken effekt disse har. Dette må skje ved at situasjonen ellers er lik, det vil si at vi har kontroll over andre variabler. Dersom manipulasjonen av den kausale variabelen samvarierer med endring i atferd og situasjonen ellers ikke endres, er endringen i atferd med stor sannsynlighet forårsaket av manipulasjonen.
Manipulasjon av en uavhengig variabel innebærer ofte at variabelen manipuleres kvantitativt, altså at variabelen inntreffer med ulike verdier eller nivåer i ulike betingelser i eksperimentet. For eksempel: den uavhengige variabelen (belønning) kan inntreffe i høy verdi (100kr) versus lav verdi (5kr). Manipulasjonen kan også skje kvalitativt, som for eksempel når man sammenligner to typer belønning som kan være belønning versus ros. Manipulasjonene trenger ikke å være begrenset til to nivåer. Mange eksperimenter manipulerer flere variabler eller/og to nivåer av samme variabel samtidig.
For å kunne fastslå om det er manipulasjonen av den uavhengige variabelen som forårsaker endringer i den avhengige variabelen, må vi ha noe å sammenligne med. Det er mange ulike måter en slik sammenligning kan foregå på. Den enkleste og gjerne mest brukte er kanskje å sammenligne manipulasjonen av den uavhengige variabelen mellom to ellers like grupper av deltakere, en eksperimentgruppe + en kontrollgruppe. Eksperimentgruppen presenteres for den uavhengige variabelen på ett nivå, mens kontrollgruppen presenteres for variabelen på et annet nivå. Her er altså alle punkter like, sett bort i fra manipulasjonen av den uavhengige variabelen. På denne måten får vi et bedre grunnlag for å trekke en slutning om hvilken effekt manipulasjonen har. Det eneste som skille disse gruppene er den variabelen som manipuleres.
Det er et par betingelser som må oppfylles for at dette skal fungere som et eksperiment. En veldig viktig forutsetning er at de to gruppene er helt like før manipulasjonen. Dersom gruppene er forskjellig allerede før dette kan man ikke vite hvilken effekt manipulasjonen har. Dette kravet løses i praksis ved å fordele deltakere tilfeldig til betingelsene. Dette kalles randomisering. Man benytter randomisering for å få et tilfeldig og unbiased (uten noen form for skjevhet) utvalg.Randomisering er en viktig forutsetning for å kunne trekke slutninger om hvordan en variabel påvirker en annen. Randomisering sikrer at gruppene ikke er systematisk forskjellige i utgangspunktet
Videre er det viktig med kontroll over andre variabler som kan tenkes å påvirke utfallet. Det er i prinsippet lett å tenke seg hvordan situasjonen kan bringes under kontroll. Alle forsøksdeltakerne behandles mest mulig likt i eksperimentsituasjonen, untatt når det gjelder den variabelen som manipuleres. Dette kan gjelde hvordan deltakerne mottas i eksperimentsituasjonen, den instruks de får, hva de får vite om eksperimentet, hvilke uvedkommende stimuli de utsettes for og så videre. Alt skal være ens for alle, sett bort i fra den manipulerte variabelen.
Viktig: Den variabelen som manipuleres i et eksperiment (den variabelen vi antar har kausal effekt), kalles den uavhengige variabel, mens den variabelen som observeres, kalles den avhengige variabelen.
Manipulasjon av en uavhengig variabel innebærer ofte at variabelen manipuleres kvantitativt, altså at variabelen inntreffer med ulike verdier eller nivåer i ulike betingelser i eksperimentet. For eksempel: den uavhengige variabelen (belønning) kan inntreffe i høy verdi (100kr) versus lav verdi (5kr). Manipulasjonen kan også skje kvalitativt, som for eksempel når man sammenligner to typer belønning som kan være belønning versus ros. Manipulasjonene trenger ikke å være begrenset til to nivåer. Mange eksperimenter manipulerer flere variabler eller/og to nivåer av samme variabel samtidig.
For å kunne fastslå om det er manipulasjonen av den uavhengige variabelen som forårsaker endringer i den avhengige variabelen, må vi ha noe å sammenligne med. Det er mange ulike måter en slik sammenligning kan foregå på. Den enkleste og gjerne mest brukte er kanskje å sammenligne manipulasjonen av den uavhengige variabelen mellom to ellers like grupper av deltakere, en eksperimentgruppe + en kontrollgruppe. Eksperimentgruppen presenteres for den uavhengige variabelen på ett nivå, mens kontrollgruppen presenteres for variabelen på et annet nivå. Her er altså alle punkter like, sett bort i fra manipulasjonen av den uavhengige variabelen. På denne måten får vi et bedre grunnlag for å trekke en slutning om hvilken effekt manipulasjonen har. Det eneste som skille disse gruppene er den variabelen som manipuleres.
Det er et par betingelser som må oppfylles for at dette skal fungere som et eksperiment. En veldig viktig forutsetning er at de to gruppene er helt like før manipulasjonen. Dersom gruppene er forskjellig allerede før dette kan man ikke vite hvilken effekt manipulasjonen har. Dette kravet løses i praksis ved å fordele deltakere tilfeldig til betingelsene. Dette kalles randomisering. Man benytter randomisering for å få et tilfeldig og unbiased (uten noen form for skjevhet) utvalg.Randomisering er en viktig forutsetning for å kunne trekke slutninger om hvordan en variabel påvirker en annen. Randomisering sikrer at gruppene ikke er systematisk forskjellige i utgangspunktet
Videre er det viktig med kontroll over andre variabler som kan tenkes å påvirke utfallet. Det er i prinsippet lett å tenke seg hvordan situasjonen kan bringes under kontroll. Alle forsøksdeltakerne behandles mest mulig likt i eksperimentsituasjonen, untatt når det gjelder den variabelen som manipuleres. Dette kan gjelde hvordan deltakerne mottas i eksperimentsituasjonen, den instruks de får, hva de får vite om eksperimentet, hvilke uvedkommende stimuli de utsettes for og så videre. Alt skal være ens for alle, sett bort i fra den manipulerte variabelen.
Historie: Erkjennelsens trinnstige
Evnene som gir oss kunnskap, kan rangeres på en trinnstige. Denne starter med sansene som formidler inntrykk fra verden utenfor oss, via hukommelse og forestillingsevne, til intellektuelle evner som gjør det mulig for oss å resonnere og forstå.
Sansene: Filosofer som støttet seg til Aristoteles formulerte et motto i middelalderen som uttalte: "Intet er i intellektet som ikke først var i sansene". Andre som fulgte Platons vei tenkte at sansene hemmet erkjennelsesprosessen. John Duns Scotus (1265-1308) predikerte at umiddelbar, åndelig erkjennelse måtte være mulig i det hinsidige. Da kan vi ikke kan forutsette sansing som et nødvendig stadium før erkjennelse, hevdet Scotus. For alle var det likevel enighet om at sansing utgjorde den enkleste formen for erkjennelse. Sansing beror seg på et forhold mellom tre ting; den ytre verden, sanseorganene og sanseinntrykkene. Etter den tradisjonelle inndelingen har vi fem sanser: syn, hørsel, smak, lukt og følesansen.
Fellessansen: Når vi sanser danner vi en oppfatning av ytre instanser som har flere sansbare egenskaper på samme tid. En stein har både farge, form, størrelse og tyngde. Den appelerer derfor til flere sanser, men oppfattes likevel som èn stein. I moderne psykologi kaller vi dette persepsjon. I antikken og middelalderen mente man at sanseinntrykkene ble koordinert av en enkelt indre sans, som ble kalt fellessansen eller "sensus communis". På grunn av fellessansen kan vi forklare hvorfor ulike sansninger kommer fra samme objekt. Vi kan også sammenligne inntrykk fra ulike sanser, som for eksempel når vi uttrykker at noe smaker bedre enn det lukter.
Forestillingsevne og fantasi: Vi har evnen til å forestille oss (ha indre bilder av) ting og hendelser som ikke lenger er tilstede for sansene våre. Med andre ord har vi en forestillingsevne. Dette ble tidligere oppfattet som en indre sans i nær forbindelse med fellessansen. Forestillingsevnen ble ofte delt i to: en rent gjengivende eller reproduserende forestillingsevne og en skapende forestillingsevne. Den siste er det vi kaller fantasi.
Hukommelse: Det første bidraget til teoretisk hukommelsespsykologi ble gitt av Aristoteles i avhandlingen "Om hukommelse og erindring". Her slår han fast at hukommelse er et tvetydig begrep. Først og fremst har vi evnen til å bevare inntrykk over kortere eller lengere tid. Videre er vi i stand til å fremkalle (gjenkalle) slike inntrykk. Erindringen kan defineres som aktualisering av et potensielt hukommelsesstoff og blir dermed en høyere sjelsfunksjon enn hukommelse i seg selv.
Intellektet: Det er intellektet eller forstanden som fremfor noe annet skiller oss mennesker fra dyrene. Med intellektet skjer det et sprang i erkjennelsen, fra de ytre og indre sansene til forstandens objekter. På samme måte som tingene er råmateriale for sansene er forestillingene råmateriale for intellektet. Til tross for at intellektet går ut over det sanselige, trenger det sansninger å operere på. "Nihil potest homo intelligere sine phantasmate" Intet kan mennesket forstå uten forestillingsbilder, fastslo Thomas Aquinas. Dette gjelder også for ikke-sansbare, abstrakte idèer, slik som dyder og laster, frelse og fortapelse. Før de første sanseerfaringer melder seg, kan intellektet ligne en "tabula nuda" eller en "tabula rasa" som betyr en blank og ubeskrevet tavle. Tavlen kan skrives på, altså den har en passiv mottakende side som ofte er omtalt som det passive intellekt. Det som skrives blir omgjort fra sanselig til intellektuelt språk. Denne omgjørelsen blir gjort av det aktive intellektet.
Historie: Det mekanistiske verdensbildet og vitalismen
Med naturvitenskapens fremvekst på 1600-tallet ble den fysiske side av verden stadig bedre kartlagt og mer presist definert. Det utviklet seg en forståelse for verden som en mekanistisk innretning, ofte metaforisert som et urverk. Galileis og senere Newtons matematiske modeller av naturkreftene gjorde det stadig mindre nødvendig å trekke inn åndelige krefter for å forklare prosesser i naturen. I første omgang gjaldt dette den anorganiske natur. Tilhengere av den naturvitenskaplige (mekanistiske) tradisjon stilte til tross spørsmål ved om organiske prosesser kunne forklares etter de samme prinsippene. Som støtte for dette synet kunne man vise til urverk og utomater som lot seg kontruere ad mekanisk vei. Et mer relevant, men mulig mindre dramatisk argument for det mekanistiske synet var å vise hvordan ulike organer og kroppsfunksjoner kan beskrives rent fysisk.
Kepler ga på begynnelsen av 1600-tallet den aller første moderne beskrivelsen av øyet som et optisk instrument. Han hevdet at vi ikke ser med verken pupillen eller "krystall-legemet", men at denne fungerer som en linse som projiserer et omvendt bilde av synsfeltet på netthinnen. Descarte var noen år senre i stand til å demonstrere at dette virkelig stemte, i eksperimenter med et preparert øye fra en okse. Nesten enda mer epokeavgjørende var William Harveys beskrivelse av blodomløpet i avhandlingen "Om hjertet og blodets bevegelse" fra 1628. Hjertet var på denne tiden regnet som sjelens struktur, men ble hos Harvey redusert til en blodpumpe som fungerte etter mekaniske prinsipper. Descartes gikk så enda lengre og lanserte en teori om at både sansing og bevegelser hos dyr kunne gis tilsvarende forklaringer. Dette er starten på teorien om at reflekser er grunnkomponenter i atferd. Mange har betraktet Descartes som stamfaren til moderne behaviorisme, fordi han mente dette om dyrene.
Ikke alle mekanistenes argumenter var like gode. På slutten av 1600-tallet klarte oppfinneren av mikroskopet, Leeuwenhock å påvise enkle mikroorganismer i en vanndråpe. Disse små organismene var egnet til å fylle rollen som mellomledd mellom den anorganiske og den organiske natur. Mekanistene ønsket nå å påvise at slike enkle former for liv kunne oppstå fra død materie. Det ville være det endelige bevis for at livet ikke trengte noen sjel, mente de.
På 1700-tallet oppsto en motreaksjon mot den mekanistiske tolkning av livsprosessene. Dette var vitalismen. Vitalistenes program ble presentert av den tyske legen Georg Ernst Stahl. Etter den vitalistiske oppfatning er det visse fellestrekk ved organisk liv som trosser vanlige fysiske forklaringer. De viktigste;
1) Liv kan bare oppstå av liv. Enhver celle stammer fra en annen celle.
2) Organiske stoffer er kvalitativt forskjellig fra de anorganiske
3) Organiske prosesser synes å være målrettede. (Eks. vekst og utvikling).
-
Kepler ga på begynnelsen av 1600-tallet den aller første moderne beskrivelsen av øyet som et optisk instrument. Han hevdet at vi ikke ser med verken pupillen eller "krystall-legemet", men at denne fungerer som en linse som projiserer et omvendt bilde av synsfeltet på netthinnen. Descarte var noen år senre i stand til å demonstrere at dette virkelig stemte, i eksperimenter med et preparert øye fra en okse. Nesten enda mer epokeavgjørende var William Harveys beskrivelse av blodomløpet i avhandlingen "Om hjertet og blodets bevegelse" fra 1628. Hjertet var på denne tiden regnet som sjelens struktur, men ble hos Harvey redusert til en blodpumpe som fungerte etter mekaniske prinsipper. Descartes gikk så enda lengre og lanserte en teori om at både sansing og bevegelser hos dyr kunne gis tilsvarende forklaringer. Dette er starten på teorien om at reflekser er grunnkomponenter i atferd. Mange har betraktet Descartes som stamfaren til moderne behaviorisme, fordi han mente dette om dyrene.
Ikke alle mekanistenes argumenter var like gode. På slutten av 1600-tallet klarte oppfinneren av mikroskopet, Leeuwenhock å påvise enkle mikroorganismer i en vanndråpe. Disse små organismene var egnet til å fylle rollen som mellomledd mellom den anorganiske og den organiske natur. Mekanistene ønsket nå å påvise at slike enkle former for liv kunne oppstå fra død materie. Det ville være det endelige bevis for at livet ikke trengte noen sjel, mente de.
På 1700-tallet oppsto en motreaksjon mot den mekanistiske tolkning av livsprosessene. Dette var vitalismen. Vitalistenes program ble presentert av den tyske legen Georg Ernst Stahl. Etter den vitalistiske oppfatning er det visse fellestrekk ved organisk liv som trosser vanlige fysiske forklaringer. De viktigste;
1) Liv kan bare oppstå av liv. Enhver celle stammer fra en annen celle.
2) Organiske stoffer er kvalitativt forskjellig fra de anorganiske
3) Organiske prosesser synes å være målrettede. (Eks. vekst og utvikling).
-
Historie: Materialismen og idealismen
Materialisme er en monistisk filosofisk retning som hevder at virkeligheten er virkelig, og at den eksisterer objektivt og uavhengig av hva menneskene subjektivt ville tro og mene om den. Materien, som menneskene erfarer gjennom sine sanser og utforsker gjennom vitenskapelige undersøkelser, er ifølge materialismen det eneste som eksisterer.
Etter den materialistiske oppfatning er det kun den fysiske siden av tilværelsen som kan betraktes som virkelig eller reell. Materialismen har ofte tatt form av en altomfattende verdensanskuelse. I sin mest ekstreme form hevder den at fysiske/kjemiske prosesser er de eneste som eksisterer, mens i en mer moderat form er den villig til å akseptere at det finnes mentale prosesser. Til tross er dette kun som et biprodukt eller et "epi-fenomen" av hjerneaktivitet som ikke innebærer noen egne funksjoner.
De første tegnene på den materialistiske oppfatning finner vi allerede i antikken. Demokrit (ca. 400 f.Kr.) uttalte i sin tid: "Ifølge sedvane fins det farge, søthet, bitterhet, men i virkeligheten finnes bare atomer og tomrom". I nyere tid er det Thomas Hobbes (1588-1679) som betegnes som den første konsekvente materialisten. Han forsøkte å bringe alt fra sjeleliv til samfunnsforhold i overensstemmelse med den galileiske bevegelseslæren.
På 1700-tallet ble det innført en materialistisk skoleretning i samhold de franske opplysningsfilosofene LaMettrie, Holbach oh Helvetius. Alle dissse tre fikk brent sine bøker offentlig. På denne tiden, i denne kretsen trodde man ikke på verken sjel eller kogedømmet av guds nåde. Hjernen tok over sjelens plass.
Pierre Cabanis (1757-1808) mente at tenkning ikke var noe annet enn hjerneaktivitet. Han predikerte at hjernen fordøyer inntrykk på samme måte som magen fordøyer maten. Videre uttalte han at bevissthet forutsetter en intakt hjerne. Tyske fysiologer på 1800-tallet, som for eksempel Fechner protesterte i mot dette og kom med en rekke provoserende uttalelser i motgangsangrep. Jacob Moleschott, som hadde funnet fosfor i nervesystemet, formulerte slagordet; "Uten fosfor, ingen tanke". Og Karl Vogt uttalte; "Tanker står i samme forhold til hjernen som galle til leveren og urin til nyrene". Problemet med disse uttalelsene er at de gjør et formodet avhengighetsforhold om til et identitetsforhold. De fysiske betingelsene for tankevirksomhet blir forvekslet med vesensforklaring. Forklaringer av denne typen, hvor fenomener på et "høyere nivå" (tanker, ord) blir begrunnet ved å føres tilbake til betingelser på et enklere eller "lavere nivå" (fosfor) kalles gjerne reduksjonistiske.
Tilhengere av den idealistiske oppfatning trakk helt motsatt konklusjon av materialistene. Etter deres oppfatning var det slik at både det sjelelige og det fysiske ved tilværelsen først og fremst bunnet i det åndelige eller en egen psykisk realitet. George Berkley (1685-1753) påpekte at selv vår fysiske omverden (res exstensa) bare er tilgjengelig gjennom våre sanser. Dersom noe eksisterer, må det bety at vi kan persipere det: "esse est percipi".
Idealistiske synspunkter finner vi også hos en rekke filosofer. Blandt andre Kant, Hegel, Fichte og Schopenhauer. Disse poengterte alle på ulike måter at den fysiske verden ikke nødvendigvis må være det den gir seg ut for å være. Dersom det skal finnes en grunnleggende virkelighet handler den rett og slett om ånd.
Abonner på:
Innlegg (Atom)