Materialisme er en monistisk filosofisk retning som hevder at virkeligheten er virkelig, og at den eksisterer objektivt og uavhengig av hva menneskene subjektivt ville tro og mene om den. Materien, som menneskene erfarer gjennom sine sanser og utforsker gjennom vitenskapelige undersøkelser, er ifølge materialismen det eneste som eksisterer.
Etter den materialistiske oppfatning er det kun den fysiske siden av tilværelsen som kan betraktes som virkelig eller reell. Materialismen har ofte tatt form av en altomfattende verdensanskuelse. I sin mest ekstreme form hevder den at fysiske/kjemiske prosesser er de eneste som eksisterer, mens i en mer moderat form er den villig til å akseptere at det finnes mentale prosesser. Til tross er dette kun som et biprodukt eller et "epi-fenomen" av hjerneaktivitet som ikke innebærer noen egne funksjoner.
De første tegnene på den materialistiske oppfatning finner vi allerede i antikken. Demokrit (ca. 400 f.Kr.) uttalte i sin tid: "Ifølge sedvane fins det farge, søthet, bitterhet, men i virkeligheten finnes bare atomer og tomrom". I nyere tid er det Thomas Hobbes (1588-1679) som betegnes som den første konsekvente materialisten. Han forsøkte å bringe alt fra sjeleliv til samfunnsforhold i overensstemmelse med den galileiske bevegelseslæren.
På 1700-tallet ble det innført en materialistisk skoleretning i samhold de franske opplysningsfilosofene LaMettrie, Holbach oh Helvetius. Alle dissse tre fikk brent sine bøker offentlig. På denne tiden, i denne kretsen trodde man ikke på verken sjel eller kogedømmet av guds nåde. Hjernen tok over sjelens plass.
Pierre Cabanis (1757-1808) mente at tenkning ikke var noe annet enn hjerneaktivitet. Han predikerte at hjernen fordøyer inntrykk på samme måte som magen fordøyer maten. Videre uttalte han at bevissthet forutsetter en intakt hjerne. Tyske fysiologer på 1800-tallet, som for eksempel Fechner protesterte i mot dette og kom med en rekke provoserende uttalelser i motgangsangrep. Jacob Moleschott, som hadde funnet fosfor i nervesystemet, formulerte slagordet; "Uten fosfor, ingen tanke". Og Karl Vogt uttalte; "Tanker står i samme forhold til hjernen som galle til leveren og urin til nyrene". Problemet med disse uttalelsene er at de gjør et formodet avhengighetsforhold om til et identitetsforhold. De fysiske betingelsene for tankevirksomhet blir forvekslet med vesensforklaring. Forklaringer av denne typen, hvor fenomener på et "høyere nivå" (tanker, ord) blir begrunnet ved å føres tilbake til betingelser på et enklere eller "lavere nivå" (fosfor) kalles gjerne reduksjonistiske.
Tilhengere av den idealistiske oppfatning trakk helt motsatt konklusjon av materialistene. Etter deres oppfatning var det slik at både det sjelelige og det fysiske ved tilværelsen først og fremst bunnet i det åndelige eller en egen psykisk realitet. George Berkley (1685-1753) påpekte at selv vår fysiske omverden (res exstensa) bare er tilgjengelig gjennom våre sanser. Dersom noe eksisterer, må det bety at vi kan persipere det: "esse est percipi".
Idealistiske synspunkter finner vi også hos en rekke filosofer. Blandt andre Kant, Hegel, Fichte og Schopenhauer. Disse poengterte alle på ulike måter at den fysiske verden ikke nødvendigvis må være det den gir seg ut for å være. Dersom det skal finnes en grunnleggende virkelighet handler den rett og slett om ånd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar