Historie: Erkjennelsens trinnstige

Evnene som gir oss kunnskap, kan rangeres på en trinnstige. Denne starter med sansene som formidler inntrykk fra verden utenfor oss, via hukommelse og forestillingsevne, til intellektuelle evner som gjør det mulig for oss å resonnere og forstå.

Sansene: Filosofer som støttet seg til Aristoteles formulerte et motto i middelalderen som uttalte: "Intet er i intellektet som ikke først var i sansene". Andre som fulgte Platons vei tenkte at sansene hemmet erkjennelsesprosessen. John Duns Scotus (1265-1308) predikerte at umiddelbar, åndelig erkjennelse måtte være mulig i det hinsidige. Da kan vi ikke kan forutsette sansing som et nødvendig stadium før erkjennelse, hevdet Scotus. For alle var det likevel enighet om at sansing utgjorde den enkleste formen for erkjennelse. Sansing beror seg på et forhold mellom tre ting; den ytre verden, sanseorganene og sanseinntrykkene. Etter den tradisjonelle inndelingen har vi fem sanser: syn, hørsel, smak, lukt og følesansen.


Fellessansen: Når vi sanser danner vi en oppfatning av ytre instanser som har flere sansbare egenskaper på samme tid. En stein har både farge, form, størrelse og tyngde. Den appelerer derfor til flere sanser, men oppfattes likevel som èn stein. I moderne psykologi kaller vi dette persepsjon. I antikken og middelalderen mente man at sanseinntrykkene ble koordinert av en enkelt indre sans, som ble kalt fellessansen eller "sensus communis". På grunn av fellessansen kan vi forklare hvorfor ulike sansninger kommer fra samme objekt. Vi kan også sammenligne inntrykk fra ulike sanser, som for eksempel når vi uttrykker at noe smaker bedre enn det lukter.


Forestillingsevne og fantasi: Vi har evnen til å forestille oss (ha indre bilder av) ting og hendelser som ikke lenger er tilstede for sansene våre. Med andre ord har vi en forestillingsevne. Dette ble tidligere oppfattet som en indre sans i nær forbindelse med fellessansen. Forestillingsevnen ble ofte delt i to: en rent gjengivende eller reproduserende forestillingsevne og en skapende forestillingsevne. Den siste er det vi kaller fantasi.


Hukommelse: Det første bidraget til teoretisk hukommelsespsykologi ble gitt av Aristoteles i avhandlingen "Om hukommelse og erindring". Her slår han fast at hukommelse er et tvetydig begrep. Først og fremst har vi evnen til å bevare inntrykk over kortere eller lengere tid. Videre er vi i stand til å fremkalle (gjenkalle) slike inntrykk. Erindringen kan defineres som aktualisering av et potensielt hukommelsesstoff og blir dermed en høyere sjelsfunksjon enn hukommelse i seg selv.


Intellektet: Det er intellektet eller forstanden som fremfor noe annet skiller oss mennesker fra dyrene. Med intellektet skjer det et sprang i erkjennelsen, fra de ytre og indre sansene til forstandens objekter. På samme måte som tingene er råmateriale for sansene er forestillingene råmateriale for intellektet. Til tross for at intellektet går ut over det sanselige, trenger det sansninger å operere på. "Nihil potest homo intelligere sine phantasmate" Intet kan mennesket forstå uten forestillingsbilder, fastslo Thomas Aquinas. Dette gjelder også for ikke-sansbare, abstrakte idèer, slik som dyder og laster, frelse og fortapelse. Før de første sanseerfaringer melder seg, kan intellektet ligne en "tabula nuda" eller en "tabula rasa" som betyr en blank og ubeskrevet tavle.  Tavlen kan skrives på, altså den har en passiv mottakende side som ofte er omtalt som det passive intellekt. Det som skrives blir omgjort fra sanselig til intellektuelt språk. Denne omgjørelsen blir gjort av det aktive intellektet.