Rundt 1910 var det mange funksjonalister som påpekte at psykologien burde konsentrere seg om atferd og ikke bevissthet. Dette gjaldt spesielt dyrepsykologien. Samtidig var bevissthetspsykologene uenige om hva bevisst egentlig var for noe. Psykologien hadde lenge hatt som mål å være en objektiv og anvendelig vitenskap, men hadde ikke nå mye konkret å tilby.
På bakgrunn av dette lanserte John B. Watson det han kalte behaviorisme. Dette betydde skifting av tema. Psykologien skulle ikke lenger handle om bevissthet eller mentale prosesser, men om atferd. Delvis fordi atferd er noe vi kan observere og videre fordi atferden er mer praktisk viktig og muligens lettere å forme enn hva indre prosesser er. Atferd er forsåvidt et tvetydig begrep, det kan handle om alt fra enkle bevegelser til komplekse handlinger. Metoden blir naturligvis her atferdsobservasjon under så kontrollerte former som overhodet mulig. Watson aksepterte standariserte tester og "verbal rapport", ettersom oppgaveløsning og svar på spørsmål kan betraktes som atferd. Formålet med behavioristisk psykologi var å forutsi og kontrollere atferd. Det praktisk formål er her minst like viktig som det teoretiske.
Et sentralt punkt i behaviorismen var å unngå "mentalistiske" begreper (bevissthet, tanker og følelser). I stedet for dette skulle det handle om stimuli, responser, vaner, diskriminasjon og lignende begreper som ikke forutsetter noen form for bevissthet. Atferd ble beskrevet som S-R forbindelser (stimuli-respons). Responsene kunne være ytre og indre (skjulte), men også muskulære, viscerale (emosjoner) og verbale (språk og tenkning). De fleste S-R koblinger antas å være et resultat av læring. Miljøet bestemmer altså hvordan vi vil utvikle oss. Watson la lite vekt på individuelle forskjeller og såkalte biologiske forklaringer av atferd.
Neobehaviorisme erstattet i 1930-årene Watsons "naive" behaviorisme. Denne bestod i ulike mer komplekse teorier, formulert blandt andre av Tolman, Hull og Skinner. Noen av disse anså atferd som spesifikke responser på spesifikke stimuli, mens andre fokuserte på målrettede handlinger. De fleste av teoriene (ikke Skinner) handler om mellomliggende variabler (mellom S og R). Disse beskrives som læringsteorier og har ulike svar på spørsmålene om hva som læres: om det finnes èn, to eller flere former for læring. Videre om betydningen av forsterkning som omfatter om læring er en jevn eller ujevn prosess osv. Slike teoretiske spørsmål ble testet ved laboratorieforsøk med dyr, vanligvis rotter i labyrinter. Mange skilte på denne tiden mellom klassisk betinging (Pavlov) og instrumentell/operant betinging (Thorndike).
Rundt 1960 kom behaviorismen under kritikk for å ha vært snever og lite anvendelig. Videre ble den også ansett som lite mennesklig og kvasivitenskaplig. Det fulgte så på med en periode av mer fleksible teorier. Med unntak av Skinner, som dannet sin egen retning på denne tiden, gikk den nevnte behaviorismen gradvis i oppløsning rundt 1960. Den ble her erstattet av mer kognitive teorier.
Det viktige her er at behaviorismen var en psykologisk tilnærming med en grunnleggende forestilling om at atferd kan undersøkes vitenskaplig uten henvisning til indre fysiologiske prosesser. Behaviorismen avviste fri vilje og mente at all atferd er selektert på tre nivåer:
1) Genetisk
2) Kulturelt
3) Individuelt atferdsnivå ved enten klassisk eller operant betinging
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar