mandag 26. november 2012

Tilknytning

Tilknytning er en målrettet emosjon som vi slutter oss til finnes hos barnet, ut i fra observasjoner av tilknytningstaferd, reaksjoner på separasjon og lignende. Tilknytningens funksjon er beskyttelse. Altså det at barnet beveger seg bort fra fare og til beskyttelse hos omsorgsgiver. 

Tilknytningsatferd er en observerbar atferd hos barnet som fører til at avstanden til omsorgsgiver blir mindre. Vi skiller mellom to typer tilknytningsatferd: bevegelse og signalatferd. Bevegelse dreier seg om at barnet selv reduserer avstanden til omsorgsgiver. Et eksempel på dette kan være at krabbing resulterer i at barnet kommer nærmere mor eller far. Signalatferd dreier seg om at barnet gjør noe (for eksempel gråter) som fører til at omsorgsgiver beveger seg mot barnet. 

Som nevnt tidligere er tilknytning en emosjon hos barnet og betegner ikke et likeverdig forhold mellom barn og omsorgsgiver. Tilknytningsbåndet er ikke en kvalitet ved voksen-barn forholdet, men en individegenskap. Barn har vanligvis en tilknytning til foreldre, mens foreldre har et hengivenhetsbånd til barnet. Felles for tilknytning og hengivenhet er at de begge er vedvarende, eksklusivt i forhold til bare noen få personer, emosjonelt betydningsfullt, ønske om kontakt og emosjonell uro dersom kontakt er umulig. Eksklusivt i forhold til bare tilknytning er at individet søker trøst og trygghet i relasjonen til den andre personen. 

Tilknytning utvikles gradvis fra 6-8 måneders alder og svekkes gradvis fra ca. 3 års alder. Tilknytning er ikke til stede i de første levemånedene fordi barnet ikke har utviklet fremmedfrykt eller separasjonsangst, i tillegg til at omsorgsgiver ikke enda nødvendigvis har blitt en trygg base. Videre er det slik at den blir svekket etter 3 års alder fordi barnet har lært å tilpasse reaksjon etter situasjon og resonnering og er villig til å godta midlertidig separasjon. 

Det er ulike kjennetegn på tilknytning. Først og fremst er det selektivt til noen få personer eller omsorgsgivere (ikke nødvendigvis i slekt). Videre må det være bevis for fremmedfrykst, separasjonsangst og en søken til omsorgsgiver ved fare. Det må også være "blind tillit" som vil si at barnet ikke kan overtales til å godta separasjon. Helt essensielt er det også at omsorgsgiver oppfattes som en trygg base. 

Vi har flere ulike typer tilknytning. Vi snakker her om trygg tilknytning (trygg B) og tre ulike typer uttrygg tilknytning: ambivalent (C), unnvikende (A) og desorientert/desorganisert (D). Ambivalent (C) dreier seg om at en er passiv og veksler mellom klynging og avvisning etter separasjon, mens unnvikende (A) handler om lite trygg base atferd og liten reaksjon på atskillelse. Til slutt har vi desorientert/desorganisert (D) som handler om fravær av tydelig og konsekvent mønster i tilknytningen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar