Språk og kommunikasjon

Språk er en samling symboler som er spesifikk for en kultur og som kan benyttes i kommunikasjon. Språk er imidlertid ikke det samme som tale, og vi skiller derav mellom tre ulike typer av språk: verbalt, visuelt og taktilt. Verbalt språk er talespråket, visuelt språk er tegnspråk og taktilt språk er taktilt tegnspråk som dreier seg om kommunikasjon ved berøring. 

Kommunikasjon er en aktivitet hvor det ofte, men ikke alltid, benyttes språk. Dette forutsetter et sosialt samspill mellom to eller flere personer hvor hver av dem veksler mellom å uttrykke seg og å forstå. De påvirker hverandre og kan i noen grad styre den andre partens følelser, tanker og handlinger. Kommunikasjon kan også være førspråklig, altså en kommunikasjon som ikke innebærer språk. Et eksempel her kan være det tidlige samspillet mellom mor og barn. Dersom barnet gråter vil moren reagere på dette ved å for eksempel amme barnet til det slutter å gråte. Dette er en kommunikativ sekvens fordi barnet påvirker moren og moren påvirker barnet, og fordi moren ikke bare reagerer på den fysiske lyden av gråt, men på en fortolkning av gråtelyden. Gråten betyr noe for henne og har dermed en symbolverdi. 

En menneskehjerne og andre organiske og genetiske forutsetninger er nødvendig for utvikling av språk. Videre er også oppvekst i et sosial, språkbrukende miljø og deltakelse i sosiale samspill helt nødvendig for denne utviklingen. Det å høre andre snakke er altså ikke tilstrekkeluig for å kunne utvikle et talespråk. Normal kommunikasjonsutvikling forutsetter responsive partnere, altså noen som responderer på det barnet gjør. Responsene må være på barnets egne aktiviteter og av en slik natur at de uttrykker fortolkning. Det mest essensielle i denne utviklingen er altså at barnet deltar i sosiale samspill. Det vil si aktiviteter der en av partene uttrykker noe, mens den andre parten persiperer og reagerer på dette. At det tidligste samspillet som regel starter med at den voksne fortolker og reagerer på noe barnet gjør, og ikke omvendt, er en effektiv læringssituasjon for barnet. Barnet får på denne måten en type tilbakemelding som forteller hvilke av dets handlinger som er av sosial betydning og hva denne sosiale betydningen er. 

Det er altså slik at sosialt samspill med andre, mer kompetente språkbrukere er en nødvendig forutsetning for den tidligste speråkutviklingen. Det er viktig at de voksne deltar aktivt i samspillet og både fortolker og reagerer på barnets handlinger. På denne måten vil barnet lære hvordan det skal gå frem for å uttrykke seg på en meningsfull måte.