Psykiske lidelser er kontinuerlige av natur og det er vi som lager mer eller mindre skarpe avgrensninger mellom "syk" og "frisk", enten ut i fra diagnostiske merkelapper eller ut i fra mer usagte og kulturbestemte forestillinger om grensen mellom normalitet og avvik. Det er altså glidende overganger mellom "syk" og "frisk", men vi graderer gjerne mellom normalreaksjoner, mer globale psykiske plager og mer spesifikke psykiske lidelser, der tanker, følelser og atferd oppfyller spesifikke diagnosekriterium. Alvorlighetsgrad blir gjerne målestokken her. Hvordan vi graderer bygger på anvendelsen av normalitetsbegrepet i kliniske vurderinger av enkeltpasienter, men også på hvordan ulike normalitetsforståelser kommer til uttrykk som følge av mer overordnede og kulturbestemte betingelser.
En statistisk definisjon av normalitet antar at det som er vanlig er normalt og at det som er uvanlig er avvikende. Psykisk lidelse blir dermed ekstremvarianter innen en normal variasjon slik den beskrives i en normalfordeling. Dette er problematisk i forhold til at de fleste psykiske lidelser slett ikke er normalfordelt. Et statistisk normalitetsbegrep vil dermed være problematisk.
Når vi sier at noe er sunt eller ønskelig introduserer vi en norm. Slike normative kriterier kan defineres ut i fra faglige og samfunnsmessige kriterier eller ut i fra subjektive og personlige kriterier. Normative kriterier for å skille mellom normalitet og avvik er mye brukt, men kan by på utfordringer. Et normativt normalitetsbegrep forutsetter at vi trekker et skille mellom det som er sunt og det som er avvikende, og et slikt skille kan virke absolutt. I utgangspunktet er diagnoser faglig begrunnede beskrivelser av symptomer på ulike psykiske avvik og disse beskrivelsene følger fastlagte kriterier. Man skulle da tro at det var lite rom for at "uvedkommede" forhold skulle spille noen rolle i valg av diagnoser og hvor hyppig de brukes, men i realiteten stiller nok saken seg litt anderledes. Materielle forhold, faglige interesser og den sosiale og kulturelle konteksten gjør slike grenser relative. For ikke så mange tiår siden var for eksempel homofili definert som en psykisk lidelse. Hva som navngis og defineres som psykisk lidelse varierer altså over tid.
Å diskutere normalitetsbegrepet griper inn i spørsmålet om hvor hensiktsmessig det er å sette diagnoser på tilstander som folk har levd med i århundrer (vinterdepresjon), på atferd hos ungdom som tester foreldrenes toleransegrenser (utagerende atferd) eller på mennesker med spesielle matvaner (ortoreksi og nattspising). Spørsmålet er om variasjonen i hva som aksepteres som lidelse blir så vid at det skaper urealistiske forestillinger om hva psykisk helse er og hva helsevesenet skal kunne hjelpe med og bruke ressurser på. Når normalitetsdefinisjonen dermed blir for smal og for mye av de individuelle variasjonene betegnes som sykdom som "gir rett" til behandling kan vi snakke om en sykeliggjøring eller medikalisering. Det er altså viktig å huske på at ikke alt dreier seg om sykdom samtidig som vi er beredt til å hjelpe i tilfeller der det faktisk er slik at det trengs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar