Metode: Variabler

Variabler viser til noe som kan variere, enten kvalitativt eller kvantitativt. Dette kan være intelligens, reaksjonstid, prestasjon, hjerterate, pustefrekvens, kjønn, stress ++. Variabler er kategorier av objekter, hendelser, situasjoner, atferd og andre ting som kan være interessant for forskning. Variabler har per definisjon minst to mulige verdier (dersom de kun har èn, er de ikke variabler, men konstanter). Forskere skiller ofte mellom ulike typer av variabler:


Situasjonelle variabler: Variabler som dreier seg om forhold ved situasjonen (hvor mange som er tilstede i situasjonen, type oppgave o.l.)


Subjektvariabler: Karakteristika ved personer (kjønn, alder, intelligens o.l.)


Responsvariabler: Atferd vist i en situasjon (reaksjonstid, hvor lang tid man bruker på å løse et problem o.l.)


Manipulerte variabler i eksperimenter kalles uavhengige variabler. De variabler vi måler i eksperimenter kalles avhengige variabler. En konkret egenskap ved variabler er at de kan måles. Måling innebærer så at vi angir tallverdier til ulike nivåer av variabler. Navnene "høy" og "lav" kan angi to ulike nivåer av for eksempel angst. Psykologiske variabler er begreper (konstrukter). Akkurat som konstrukter kan måles på ulike måter, kan også variabler det.


Dersom vi skal måle angst, må vi ta i betraktning at angst er en subjektiv tilstand som kommer il uttrykk på ulike måter og kan dermed ikke måles direkte. Angst må dermed måles på indirekte måter. Det kan være at man spør folk, deler spørreskjemaer eller måler fysiologiske reaksjoner som man vet henger sammen med angst. Dette prinsippet gjelder for absolutt alle psykologiske begreper, altså at de måles indirekte. Variabelbegrepet er abstrakt i den forstand at en variabel uttrykkes generelt. En forsker som skal måle angst må derfor angi hvordan aggresjon skal måles i undersøkelsen. Slike angivelser av hvordan en variabel skal måles eller manipuleres, kalles operasjonaliseringer. En operasjonalisering er en konkretisering av en variabel tilpasset formålet med målingen og den situasjonen fenomenet studeres innenfor.


Når vi måler variabler innebærer validitet at vi måler faktisk treffer det vi ønsker å måle. Reliabiliteten handler på den annen side om konsistens i målingene. Nøyaktighet foreligger når målet samsvarer med en standard. Justering av målingen slik at den stemmer overens med en standard, kalles kalibrering. Nøyaktighet kan oppgis med ulike grader av presisjon eller oppløsning. Presisjon angår den oppløsning målet har. Nøyaktighet og presisjon er ikke direkte avhengige av hverandre. For eksempel kan vi måle vekt på en badevekt som bare viser hele kilo. Dersom vekten er nøyaktig (kalibrert), vil den vise omtrent sann vekt, men på en upresis måte. Vekten kan også være veldig presis, men unøyaktig.


Måling av variabler forutsetter en målestokk. Eksempelvis: væske måles i liter, høyde i meter, temperatur i grader osv. En inndeling viser om variabelen er kvantitativ eller kvalitativ. Kvantitative variabler er variabler som kan ha flere verdier. Vi skiller her mellom kontinuerlige og direkrete variabler.Kontinuerlige variabler: Har i prinsippet et uendelig antall nyanser (desimaler).
Diskrete variabler: Lar seg derimot bare måle i hele enheter, mellomverdier gir ikke mening her.Høyde og vekt er eksempler på skalaer hvor desimaler gir mening og er dermed kontinuerlige. Hvor mange barn en familie har er gitt i hele tall og er derfor diskret. Et spesialtilfelle av diskrete variabler er variabler hvor bare to verdier er mulig. Dette kalles dikotome variabler. Andre variabler er kategoriske eller kvalitative, ved at de viser til kategorier. Slike variabler kan være kjønn, sivilstatus o.l.

Stevens (1946) skilte mellom fire målenivåer ved variabler, alt etter hvor mye informasjon målingen gir. ->

Nominalskala: Her klassifiseres hendelser ut i fra kategorisering eller navn. Kvinne og mann er to eksempler. Disse kan kategoriseres som "K" og "M" eller "1" og "2". Poenget her er at de navn som tilegges de ulike enhetene gjør det mulig å skille dem fra hverandre. Det gir ikke mening å beregne gjennomsnitt o.l. av slike tall. 


Ordinalskala: Dette målenivået innebærer mulighet for rangering. Vi kan gi fem stjerner til en god film og èn stjerne til en dårlig film. Det som uttrykkes her er innbyrdes rangering. Det finnes ulemper. Eksempelvis er det ikke gitt at forskjellen mellom to filmer belønnet med ulike stjerner tilsvarer en forskjell mellom to andre filmer belønnet med samme system. 


Intervallskala: Dette er en skala hvor forskjellene mellom to enheter er like, uansett hvor på skalaen vi befinner oss. Gradestokken er et godt eksempel. 2 grader forskjell er alltid 2 grader forskjell, uannsett hvor på skalaen det er 2 grader forskjell. 


Ratioskala: Denne skalaen har i tillegg til faste intervaller også et absolutt nullpunkt. Metermål er her et godt eksempel. 


De to første skalaene omhandler kvalitative variabler, mens intervall- og ratioskalaer omhandler kvantitative variabler. De ulike måleskalaene innebærer ulik grad av informasjon. 

Metode: Deduktiv og induktiv logikk

Deduktiv logikk anvendes når implikasjoner avledes fra en teori eller fra et godt etablert funn. Sånne typer slutninger tar ofte utgangspunkt i et premiss med formen "hvis, så". Eksempelvis: Hvis vi retter lys mot øyet, så trekker pupillen seg sammen". Slike slutninger brukes både bekreftende og avkreftende. 



I en typisk bekreftende slutning (modus ponens) foreligger det to premisser og en konklusjon -> 
Premiss 1: Hvis en person er engstelig, så har personen økt hjerterate. 
Premiss 2: Per er engstelig. 
Koklusjon/gyldig slutning: Per har økt hjerterate. 



En avkreftende slutning (modus tollens) ser derimot slik ut -> 
Premiss 1: Hvis en person er engstelig, så har personen økt hjerterate. 
Premiss 2: Per har ikke økt hjerterate. 
Konklusjon/gyldig slutning: Per er ikke engstelig. 



I induktiv logikk ser vi regelmessigheter, tendenser og sammenhenger i observasjoner, som så generaliseres til tilfeller som så langt ikke er observert. Dersom man så 20 forskere som alle brukte briller, kunne man trekke konklusjonen om at alle forskere bruker briller. Dersom vi konkluderer noe om "alle" basert på et utvalg observasjoner, vil bare èn observasjon som ikke stemmer med slutningen, falsifisere den. I noen tilfeller er det formålstjenelig å trekke slike slutninger, til tross for at de kan være feil. Eksempelvis dersom jeg plutselig blir syk etter et måltid, så kan det være den soppen jeg spiste, som var årsak. Selv om grunnlaget for slutningen er tynt, forhindrer ikke dette meg i å trekke denne slutningen og deretter handle basert på den. 

Metode: Indre validitet

I gjennomføring av eksperimenter er det et viktig poeng å kunne trekke en holdbar slutning om at manipulasjonen av den uavhengige variabelen faktisk er årsak til systematisk endring i den avhengige variabelen. I den grad vår slutning om dette er holdbar så foreligger det en indre validitet. 

Indre validitet vil si at man trekker en korrekt slutning om effekten av den manipulerte variabelen i et eksperiment. 

Se for deg at en forsker har gjennomført et eksperiment som undersøkte belønningens betydning for læring. Belønning ble så manipulert ved at en gruppe forsøkspersoner trente med høy belønning og en annen med lav belønning. De 40 forsøkspersonene ble fordelt helt tilfeldig til de to ulike gruppene. Sett nå at forskeren fant at prestasjonen var bedre i gruppen som mottok høy belønning, sammenlignet med den andre gruppen. Basert på et slikt resultat kan nå forskeren trekke den konklusjonen at høy belønning førte til bedre læring sammenlignet med lav belønning. 

En slik konklusjon er basert på en hel rekke forutsetninger. Noen av disse forutsetningene er knyttet til betingelser for statistisk holdbar slutning fra data. Dersom disse forutsetningene er tilfredsstilt og slutningen om kausal relasjon mellom manipulert og målt variabel er holdbar, har eksperimentet indre validitet. 

Indre validitet angår om vår slutning om effekten av manipulasjonen i et eksperiment er holdbar. 

Metode: Manipulasjon og kontroll

Et viktig og på mange måter grunnleggende poeng med eksperimenter er å innføre situasjonelle endringer (manipulasjoner) for å se hvilken effekt disse har. Dette må skje ved at situasjonen ellers er lik, det vil si at vi har kontroll over andre variabler. Dersom manipulasjonen av den kausale variabelen samvarierer med endring i atferd og situasjonen ellers ikke endres, er endringen i atferd med stor sannsynlighet forårsaket av manipulasjonen. 

Viktig: Den variabelen som manipuleres i et eksperiment (den variabelen vi antar har kausal effekt), kalles den uavhengige variabel, mens den variabelen som observeres, kalles den avhengige variabelen.  

Manipulasjon av en uavhengig variabel innebærer ofte at variabelen manipuleres kvantitativt, altså at variabelen inntreffer med ulike verdier eller nivåer i ulike betingelser i eksperimentet. For eksempel: den uavhengige variabelen (belønning) kan inntreffe i høy verdi (100kr) versus lav verdi (5kr). Manipulasjonen kan også skje kvalitativt, som for eksempel når man sammenligner to typer belønning som kan være belønning versus ros. Manipulasjonene trenger ikke å være begrenset til to nivåer. Mange eksperimenter manipulerer flere variabler eller/og to nivåer av samme variabel samtidig. 


For å kunne fastslå om det er manipulasjonen av den uavhengige variabelen som forårsaker endringer i den avhengige variabelen, må vi ha noe å sammenligne med. Det er mange ulike måter en slik sammenligning kan foregå på. Den enkleste og gjerne mest brukte er kanskje å sammenligne manipulasjonen av den uavhengige variabelen mellom to ellers like grupper av deltakere, en eksperimentgruppe + en kontrollgruppe. Eksperimentgruppen presenteres for den uavhengige variabelen på ett nivå, mens kontrollgruppen presenteres for variabelen på et annet nivå. Her er altså alle punkter like, sett bort i fra manipulasjonen av den uavhengige variabelen. På denne måten får vi et bedre grunnlag for å trekke en slutning om hvilken effekt manipulasjonen har. Det eneste som skille disse gruppene er den variabelen som manipuleres.


Det er et par betingelser som må oppfylles for at dette skal fungere som et eksperiment. En veldig viktig forutsetning er at de to gruppene er helt like før manipulasjonen. Dersom gruppene er forskjellig allerede før dette kan man ikke vite hvilken effekt manipulasjonen har. Dette kravet løses i praksis ved å fordele deltakere tilfeldig til betingelsene. Dette kalles randomisering. Man benytter randomisering for å få et tilfeldig og unbiased (uten noen form for skjevhet) utvalg.Randomisering er en viktig forutsetning for å kunne trekke slutninger om hvordan en variabel påvirker en annen. Randomisering sikrer at gruppene ikke er systematisk forskjellige i utgangspunktet


Videre er det viktig med kontroll over andre variabler som kan tenkes å påvirke utfallet. Det er i prinsippet lett å tenke seg hvordan situasjonen kan bringes under kontroll. Alle forsøksdeltakerne behandles mest mulig likt i eksperimentsituasjonen, untatt når det gjelder den variabelen som manipuleres. Dette kan gjelde hvordan deltakerne mottas i eksperimentsituasjonen, den instruks de får, hva de får vite om eksperimentet, hvilke uvedkommende stimuli de utsettes for og så videre. Alt skal være ens for alle, sett bort i fra den manipulerte variabelen. 

Historie: Erkjennelsens trinnstige

Evnene som gir oss kunnskap, kan rangeres på en trinnstige. Denne starter med sansene som formidler inntrykk fra verden utenfor oss, via hukommelse og forestillingsevne, til intellektuelle evner som gjør det mulig for oss å resonnere og forstå.

Sansene: Filosofer som støttet seg til Aristoteles formulerte et motto i middelalderen som uttalte: "Intet er i intellektet som ikke først var i sansene". Andre som fulgte Platons vei tenkte at sansene hemmet erkjennelsesprosessen. John Duns Scotus (1265-1308) predikerte at umiddelbar, åndelig erkjennelse måtte være mulig i det hinsidige. Da kan vi ikke kan forutsette sansing som et nødvendig stadium før erkjennelse, hevdet Scotus. For alle var det likevel enighet om at sansing utgjorde den enkleste formen for erkjennelse. Sansing beror seg på et forhold mellom tre ting; den ytre verden, sanseorganene og sanseinntrykkene. Etter den tradisjonelle inndelingen har vi fem sanser: syn, hørsel, smak, lukt og følesansen.


Fellessansen: Når vi sanser danner vi en oppfatning av ytre instanser som har flere sansbare egenskaper på samme tid. En stein har både farge, form, størrelse og tyngde. Den appelerer derfor til flere sanser, men oppfattes likevel som èn stein. I moderne psykologi kaller vi dette persepsjon. I antikken og middelalderen mente man at sanseinntrykkene ble koordinert av en enkelt indre sans, som ble kalt fellessansen eller "sensus communis". På grunn av fellessansen kan vi forklare hvorfor ulike sansninger kommer fra samme objekt. Vi kan også sammenligne inntrykk fra ulike sanser, som for eksempel når vi uttrykker at noe smaker bedre enn det lukter.


Forestillingsevne og fantasi: Vi har evnen til å forestille oss (ha indre bilder av) ting og hendelser som ikke lenger er tilstede for sansene våre. Med andre ord har vi en forestillingsevne. Dette ble tidligere oppfattet som en indre sans i nær forbindelse med fellessansen. Forestillingsevnen ble ofte delt i to: en rent gjengivende eller reproduserende forestillingsevne og en skapende forestillingsevne. Den siste er det vi kaller fantasi.


Hukommelse: Det første bidraget til teoretisk hukommelsespsykologi ble gitt av Aristoteles i avhandlingen "Om hukommelse og erindring". Her slår han fast at hukommelse er et tvetydig begrep. Først og fremst har vi evnen til å bevare inntrykk over kortere eller lengere tid. Videre er vi i stand til å fremkalle (gjenkalle) slike inntrykk. Erindringen kan defineres som aktualisering av et potensielt hukommelsesstoff og blir dermed en høyere sjelsfunksjon enn hukommelse i seg selv.


Intellektet: Det er intellektet eller forstanden som fremfor noe annet skiller oss mennesker fra dyrene. Med intellektet skjer det et sprang i erkjennelsen, fra de ytre og indre sansene til forstandens objekter. På samme måte som tingene er råmateriale for sansene er forestillingene råmateriale for intellektet. Til tross for at intellektet går ut over det sanselige, trenger det sansninger å operere på. "Nihil potest homo intelligere sine phantasmate" Intet kan mennesket forstå uten forestillingsbilder, fastslo Thomas Aquinas. Dette gjelder også for ikke-sansbare, abstrakte idèer, slik som dyder og laster, frelse og fortapelse. Før de første sanseerfaringer melder seg, kan intellektet ligne en "tabula nuda" eller en "tabula rasa" som betyr en blank og ubeskrevet tavle.  Tavlen kan skrives på, altså den har en passiv mottakende side som ofte er omtalt som det passive intellekt. Det som skrives blir omgjort fra sanselig til intellektuelt språk. Denne omgjørelsen blir gjort av det aktive intellektet.

Historie: Det mekanistiske verdensbildet og vitalismen

Med naturvitenskapens fremvekst på 1600-tallet ble den fysiske side av verden stadig bedre kartlagt og mer presist definert. Det utviklet seg en forståelse for verden som en mekanistisk innretning, ofte metaforisert som et urverk. Galileis og senere Newtons matematiske modeller av naturkreftene gjorde det stadig mindre nødvendig å trekke inn åndelige krefter for å forklare prosesser i naturen. I første omgang gjaldt dette den anorganiske natur. Tilhengere av den naturvitenskaplige (mekanistiske) tradisjon stilte til tross spørsmål ved om organiske prosesser kunne forklares etter de samme prinsippene. Som støtte for dette synet kunne man vise til urverk og utomater som lot seg kontruere ad mekanisk vei. Et mer relevant, men mulig mindre dramatisk argument for det mekanistiske synet var å vise hvordan ulike organer og kroppsfunksjoner kan beskrives rent fysisk. 



Kepler ga på begynnelsen av 1600-tallet den aller første moderne beskrivelsen av øyet som et optisk instrument. Han hevdet at vi ikke ser med verken pupillen eller "krystall-legemet", men at denne fungerer som en linse som projiserer et omvendt bilde av synsfeltet på netthinnen. Descarte var noen år senre i stand til å demonstrere at dette virkelig stemte, i eksperimenter med et preparert øye fra en okse. Nesten enda mer epokeavgjørende var William Harveys beskrivelse av blodomløpet i avhandlingen "Om hjertet og blodets bevegelse" fra 1628. Hjertet var på denne tiden regnet som sjelens struktur, men ble hos Harvey redusert til en blodpumpe som fungerte etter mekaniske prinsipper. Descartes gikk så enda lengre og lanserte en teori om at både sansing og bevegelser hos dyr kunne gis tilsvarende forklaringer. Dette er starten på teorien om at reflekser er grunnkomponenter i atferd. Mange har betraktet Descartes som stamfaren til moderne behaviorisme, fordi han mente dette om dyrene. 


Ikke alle mekanistenes argumenter var like gode. På slutten av 1600-tallet klarte oppfinneren av mikroskopet, Leeuwenhock å påvise enkle mikroorganismer i en vanndråpe. Disse små organismene var egnet til å fylle rollen som mellomledd mellom den anorganiske og den organiske natur. Mekanistene ønsket nå å påvise at slike enkle former for liv kunne oppstå fra død materie. Det ville være det endelige bevis for at livet ikke trengte noen sjel, mente de. 


På 1700-tallet oppsto en motreaksjon mot den mekanistiske tolkning av livsprosessene. Dette var vitalismen. Vitalistenes program ble presentert av den tyske legen Georg Ernst Stahl. Etter den vitalistiske oppfatning er det visse fellestrekk ved organisk liv som trosser vanlige fysiske forklaringer. De viktigste; 

1) Liv kan bare oppstå av liv. Enhver celle stammer fra en annen celle. 
2) Organiske stoffer er kvalitativt forskjellig fra de anorganiske
3) Organiske prosesser synes å være målrettede. (Eks. vekst og utvikling). 
- 

Historie: Materialismen og idealismen

Materialisme er en monistisk filosofisk retning som hevder at virkeligheten er virkelig, og at den eksisterer objektivt og uavhengig av hva menneskene subjektivt ville tro og mene om den. Materien, som menneskene erfarer gjennom sine sanser og utforsker gjennom vitenskapelige undersøkelser, er ifølge materialismen det eneste som eksisterer. 

Etter den materialistiske oppfatning er det kun den fysiske siden av tilværelsen som kan betraktes som virkelig eller reell. Materialismen har ofte tatt form av en altomfattende verdensanskuelse. I sin mest ekstreme form hevder den at fysiske/kjemiske prosesser er de eneste som eksisterer, mens i en mer moderat form er den villig til å akseptere at det finnes mentale prosesser. Til tross er dette kun som et biprodukt eller et "epi-fenomen" av hjerneaktivitet som ikke innebærer noen egne funksjoner. 



De første tegnene på den materialistiske oppfatning finner vi allerede i antikken. Demokrit (ca. 400 f.Kr.) uttalte i sin tid: "Ifølge sedvane fins det farge, søthet, bitterhet, men i virkeligheten finnes bare atomer og tomrom". I nyere tid er det Thomas Hobbes (1588-1679) som betegnes som den første konsekvente materialisten. Han forsøkte å bringe alt fra sjeleliv til samfunnsforhold i overensstemmelse med den galileiske bevegelseslæren. 


På 1700-tallet ble det innført en materialistisk skoleretning i samhold de franske opplysningsfilosofene LaMettrie, Holbach oh Helvetius. Alle dissse tre fikk brent sine bøker offentlig. På denne tiden, i denne kretsen trodde man ikke på verken sjel eller kogedømmet av guds nåde. Hjernen tok over sjelens plass. 


Pierre Cabanis (1757-1808) mente at tenkning ikke var noe annet enn hjerneaktivitet. Han predikerte at hjernen fordøyer inntrykk på samme måte som magen fordøyer maten. Videre uttalte han at bevissthet forutsetter en intakt hjerne. Tyske fysiologer på 1800-tallet, som for eksempel Fechner protesterte i mot dette og kom med en rekke provoserende uttalelser i motgangsangrep. Jacob Moleschott, som hadde funnet fosfor i nervesystemet, formulerte slagordet; "Uten fosfor, ingen tanke". Og Karl Vogt uttalte; "Tanker står i samme forhold til hjernen som galle til leveren og urin til nyrene". Problemet med disse uttalelsene er at de gjør et formodet avhengighetsforhold om til et identitetsforhold. De fysiske betingelsene for tankevirksomhet blir forvekslet med vesensforklaring. Forklaringer av denne typen, hvor fenomener på et "høyere nivå" (tanker, ord) blir begrunnet ved å føres tilbake til betingelser på et enklere eller "lavere nivå" (fosfor) kalles gjerne reduksjonistiske. 


Tilhengere av den idealistiske oppfatning trakk helt motsatt konklusjon av materialistene. Etter deres oppfatning var det slik at både det sjelelige og det fysiske ved tilværelsen først og fremst bunnet i det åndelige eller en egen psykisk realitet. George Berkley (1685-1753) påpekte at selv vår fysiske omverden (res exstensa) bare er tilgjengelig gjennom våre sanser. Dersom noe eksisterer, må det bety at vi kan persipere det: "esse est percipi". 



Idealistiske synspunkter finner vi også hos en rekke filosofer. Blandt andre Kant, Hegel, Fichte og Schopenhauer. Disse poengterte alle på ulike måter at den fysiske verden ikke nødvendigvis må være det den gir seg ut for å være. Dersom det skal finnes en grunnleggende virkelighet handler den rett og slett om ånd.