Når hjernen blir skadet og visuell persepsjon blir forstyrret kaller vi det en perseptuell lidelse. Det er mange ulike perseptuelle lidelser og hver av dem er forårsaket av skade på ulike deler av det visuelle systemet. Et viktig faktum er at disse lidelsene kun handler om evne til persepsjon og er ikke et tilfelle av underliggende skader i sansing. De viktigste perseptuelle lidelsene er blindsight, agnosi og spatial neglekt.
Visuell agnosi er alvorlige forstyrrelser av evnen til å oppfatte sensorisk informasjon. Pasienter som lider av visuell agnosi har normale sanseinntrykk, men kan ikke sette dem sammen og gjenkjenne hva de ser. Dette innebærer ofte skader i spesielle deler av visuell cortex. Vi har tre ulike typer visuell agnosi. Skader i temporale deler av cortex kan føre til simultagnosi. Dette innebærer problemer med å være oppmerksom på mer enn ett objekt av gangen. Skader i parietale deler av cortex kan føre til spatial agnosi som handler om problemer med å navigere i dagligmiljøet. Til slutt vil skader i høyre temporallapp kunne føre til prosopagnosi som fører til at man får problemer med å gjenkjenne mennesklige ansikter.
Blindsight er skader på visuell cortex som fører til kortikal blindhet, dvs. at man er blind på deler av synsfeltet. Blindsight dreier seg ofte om mennesker som er blind på kun èn side av synsfeltet, altså enten høyre eller venstre. Det er to ulike typer av denne lidelsen. I type 1 har pasientene ingen form for bevissthet av stimuli, men dersom de blir tvunget til å gjette klarer de å persipere noen aspekter av stimuli som for eksempel sted og type bevegelse. I type 2 har pasientene en form for bevissthet av for eksempel bevegelse i det blinde området, men de har ingen form for persepsjon.
Spatial neglekt forekommer oftest av skader i høyre cerebrale hemisfære. Dette forårsaker at man ikke har evne til å reagere automatisk på stimuli som oppstår til venstre. Pasienter med spatial neglekt oppfører seg som om den ene halvparten av verden ikke eksisterer. De kan glemme å kle på venstre side, spise mat på venstre side av fatet og lese venstre side av en avis.
tirsdag 22. mai 2012
Etiske prinsipper i psykologisk forskning
I Europa, Nord-Amerika og en rekke andre plasser er det slik at forskning som foregår ved sykehus eller universitet skal følge regler som er utstedt av en etisk komitè. Denne komitèen avgjør om forskningen møter de etiske kravene som omhandler mennesker- og dyrs rettigheter. Generelt sett skal en psykolog behandle deltakere med respekt. Videre er det også veldig viktig at ingen blir skadet under eksperimentet og at trusler som omhandler helse, verdier og livskvalitet blir utelukket.
Et viktig poeng i forskning er at et hvert eksperiment som er designet for god behandling av deltakere inneholder informert samtykke. Dette handler om at forskeren, når det er mulig, alltid skal informere de som deltar om eksperimentets formål og mening. Når deltakere har fått informasjon om dette er det helt vesentlig at de sier seg villige til å delta. Dersom deltakere er barn kan man anskaffe informert samtykke fra foreldre eller andre foresatte.
Et annet viktig moment i forhold til psykologisk forskning er deception som handler om at psykologer ikke skal holde tilbake informasjon eller villede deltakere på noen som helst måte. I noen tilfeller kan det derimot være hensiktsmessig for eksperimentet å holde tilbake informasjon.I slike tilfeller må man ha samtykke fra den etiske komitèen. Videre er det også noe som kalles debriefing som sier at eksperimentator må forklare deltakerene hva ekperimentet egentlig handler om og svare på spørsmål som angår det de har deltatt eller skal delta på.Withdrawal er også viktig og handler om at deltakere skal ha mulighet til å trekke seg fra eksperimentet når som helst, uannsett årak. Dette skal gjøres klart før eksperimentet starter. De skal også kunne kreve at informasjon om deres deltakelse og data som er samlet inn blir fjernet. Et annet viktig poeng er confidentiality som sier at all informasjon som blir tatt opp under et eksperiment er konfidensiell. Dersom data blir publisert skal man ikke kunne identifisere deltakerene ut i fra dette. Til slutt er det også vesentlig å nevne protection of participants som predikerer at psykologer har et ansvar for å forhindre at deltakere blir skadet (fysisk eller psykisk) under eksperimentet.
Et viktig poeng i forskning er at et hvert eksperiment som er designet for god behandling av deltakere inneholder informert samtykke. Dette handler om at forskeren, når det er mulig, alltid skal informere de som deltar om eksperimentets formål og mening. Når deltakere har fått informasjon om dette er det helt vesentlig at de sier seg villige til å delta. Dersom deltakere er barn kan man anskaffe informert samtykke fra foreldre eller andre foresatte.
Et annet viktig moment i forhold til psykologisk forskning er deception som handler om at psykologer ikke skal holde tilbake informasjon eller villede deltakere på noen som helst måte. I noen tilfeller kan det derimot være hensiktsmessig for eksperimentet å holde tilbake informasjon.I slike tilfeller må man ha samtykke fra den etiske komitèen. Videre er det også noe som kalles debriefing som sier at eksperimentator må forklare deltakerene hva ekperimentet egentlig handler om og svare på spørsmål som angår det de har deltatt eller skal delta på.Withdrawal er også viktig og handler om at deltakere skal ha mulighet til å trekke seg fra eksperimentet når som helst, uannsett årak. Dette skal gjøres klart før eksperimentet starter. De skal også kunne kreve at informasjon om deres deltakelse og data som er samlet inn blir fjernet. Et annet viktig poeng er confidentiality som sier at all informasjon som blir tatt opp under et eksperiment er konfidensiell. Dersom data blir publisert skal man ikke kunne identifisere deltakerene ut i fra dette. Til slutt er det også vesentlig å nevne protection of participants som predikerer at psykologer har et ansvar for å forhindre at deltakere blir skadet (fysisk eller psykisk) under eksperimentet.
torsdag 3. mai 2012
Historie: Behaviorismen
Rundt 1910 var det mange funksjonalister som påpekte at psykologien burde konsentrere seg om atferd og ikke bevissthet. Dette gjaldt spesielt dyrepsykologien. Samtidig var bevissthetspsykologene uenige om hva bevisst egentlig var for noe. Psykologien hadde lenge hatt som mål å være en objektiv og anvendelig vitenskap, men hadde ikke nå mye konkret å tilby.
På bakgrunn av dette lanserte John B. Watson det han kalte behaviorisme. Dette betydde skifting av tema. Psykologien skulle ikke lenger handle om bevissthet eller mentale prosesser, men om atferd. Delvis fordi atferd er noe vi kan observere og videre fordi atferden er mer praktisk viktig og muligens lettere å forme enn hva indre prosesser er. Atferd er forsåvidt et tvetydig begrep, det kan handle om alt fra enkle bevegelser til komplekse handlinger. Metoden blir naturligvis her atferdsobservasjon under så kontrollerte former som overhodet mulig. Watson aksepterte standariserte tester og "verbal rapport", ettersom oppgaveløsning og svar på spørsmål kan betraktes som atferd. Formålet med behavioristisk psykologi var å forutsi og kontrollere atferd. Det praktisk formål er her minst like viktig som det teoretiske.
Et sentralt punkt i behaviorismen var å unngå "mentalistiske" begreper (bevissthet, tanker og følelser). I stedet for dette skulle det handle om stimuli, responser, vaner, diskriminasjon og lignende begreper som ikke forutsetter noen form for bevissthet. Atferd ble beskrevet som S-R forbindelser (stimuli-respons). Responsene kunne være ytre og indre (skjulte), men også muskulære, viscerale (emosjoner) og verbale (språk og tenkning). De fleste S-R koblinger antas å være et resultat av læring. Miljøet bestemmer altså hvordan vi vil utvikle oss. Watson la lite vekt på individuelle forskjeller og såkalte biologiske forklaringer av atferd.
Neobehaviorisme erstattet i 1930-årene Watsons "naive" behaviorisme. Denne bestod i ulike mer komplekse teorier, formulert blandt andre av Tolman, Hull og Skinner. Noen av disse anså atferd som spesifikke responser på spesifikke stimuli, mens andre fokuserte på målrettede handlinger. De fleste av teoriene (ikke Skinner) handler om mellomliggende variabler (mellom S og R). Disse beskrives som læringsteorier og har ulike svar på spørsmålene om hva som læres: om det finnes èn, to eller flere former for læring. Videre om betydningen av forsterkning som omfatter om læring er en jevn eller ujevn prosess osv. Slike teoretiske spørsmål ble testet ved laboratorieforsøk med dyr, vanligvis rotter i labyrinter. Mange skilte på denne tiden mellom klassisk betinging (Pavlov) og instrumentell/operant betinging (Thorndike).
Rundt 1960 kom behaviorismen under kritikk for å ha vært snever og lite anvendelig. Videre ble den også ansett som lite mennesklig og kvasivitenskaplig. Det fulgte så på med en periode av mer fleksible teorier. Med unntak av Skinner, som dannet sin egen retning på denne tiden, gikk den nevnte behaviorismen gradvis i oppløsning rundt 1960. Den ble her erstattet av mer kognitive teorier.
Det viktige her er at behaviorismen var en psykologisk tilnærming med en grunnleggende forestilling om at atferd kan undersøkes vitenskaplig uten henvisning til indre fysiologiske prosesser. Behaviorismen avviste fri vilje og mente at all atferd er selektert på tre nivåer:
1) Genetisk
2) Kulturelt
3) Individuelt atferdsnivå ved enten klassisk eller operant betinging
På bakgrunn av dette lanserte John B. Watson det han kalte behaviorisme. Dette betydde skifting av tema. Psykologien skulle ikke lenger handle om bevissthet eller mentale prosesser, men om atferd. Delvis fordi atferd er noe vi kan observere og videre fordi atferden er mer praktisk viktig og muligens lettere å forme enn hva indre prosesser er. Atferd er forsåvidt et tvetydig begrep, det kan handle om alt fra enkle bevegelser til komplekse handlinger. Metoden blir naturligvis her atferdsobservasjon under så kontrollerte former som overhodet mulig. Watson aksepterte standariserte tester og "verbal rapport", ettersom oppgaveløsning og svar på spørsmål kan betraktes som atferd. Formålet med behavioristisk psykologi var å forutsi og kontrollere atferd. Det praktisk formål er her minst like viktig som det teoretiske.
Et sentralt punkt i behaviorismen var å unngå "mentalistiske" begreper (bevissthet, tanker og følelser). I stedet for dette skulle det handle om stimuli, responser, vaner, diskriminasjon og lignende begreper som ikke forutsetter noen form for bevissthet. Atferd ble beskrevet som S-R forbindelser (stimuli-respons). Responsene kunne være ytre og indre (skjulte), men også muskulære, viscerale (emosjoner) og verbale (språk og tenkning). De fleste S-R koblinger antas å være et resultat av læring. Miljøet bestemmer altså hvordan vi vil utvikle oss. Watson la lite vekt på individuelle forskjeller og såkalte biologiske forklaringer av atferd.
Neobehaviorisme erstattet i 1930-årene Watsons "naive" behaviorisme. Denne bestod i ulike mer komplekse teorier, formulert blandt andre av Tolman, Hull og Skinner. Noen av disse anså atferd som spesifikke responser på spesifikke stimuli, mens andre fokuserte på målrettede handlinger. De fleste av teoriene (ikke Skinner) handler om mellomliggende variabler (mellom S og R). Disse beskrives som læringsteorier og har ulike svar på spørsmålene om hva som læres: om det finnes èn, to eller flere former for læring. Videre om betydningen av forsterkning som omfatter om læring er en jevn eller ujevn prosess osv. Slike teoretiske spørsmål ble testet ved laboratorieforsøk med dyr, vanligvis rotter i labyrinter. Mange skilte på denne tiden mellom klassisk betinging (Pavlov) og instrumentell/operant betinging (Thorndike).
Rundt 1960 kom behaviorismen under kritikk for å ha vært snever og lite anvendelig. Videre ble den også ansett som lite mennesklig og kvasivitenskaplig. Det fulgte så på med en periode av mer fleksible teorier. Med unntak av Skinner, som dannet sin egen retning på denne tiden, gikk den nevnte behaviorismen gradvis i oppløsning rundt 1960. Den ble her erstattet av mer kognitive teorier.
Det viktige her er at behaviorismen var en psykologisk tilnærming med en grunnleggende forestilling om at atferd kan undersøkes vitenskaplig uten henvisning til indre fysiologiske prosesser. Behaviorismen avviste fri vilje og mente at all atferd er selektert på tre nivåer:
1) Genetisk
2) Kulturelt
3) Individuelt atferdsnivå ved enten klassisk eller operant betinging
Historie: Gestaltpsykologien
Gestaltpsykologiens fødsel kan dateres til en høstdag i 1910, da Max Wertheimer fikk en idè om å studere prinsippene for bevegelsespersepsjon. Han gikk for å kjøpe et stroboskop (et leketøy som kan illudere levende bilder). Han fikk utføre sine eksperimenter på det nye psykologiske laboratorium i Frankfurt med Köhler som forsøksperson. Senere ble også Koffka involvert i forsøkene.
Stroboskopet fungerer etter lignende prinsipper som dem vi kjenner fra film. Apparatet viser bilder på en dreibar trommel. Når bilder skifter i rask rekkefølge, skaper endringene inntrykk av bevegelse. Wertheimer forenklet oppsettet slik at tilskueren vises to loddrette linjer med noen centimeters mellomrom. Når den ene eksponeres i god tid før den andre, oppfattes det som to adskilte linjer som kommer og går. Når tiden kuttes ned til noen brøkdeler av et sekund, ser det i stedet ut som èn linje, som hopper fra den ene posisjonen til den andre. Slik tilsynelatende bevegelse ser like reell ut som en tilsvarende faktisk bevegelse. Dette fenomenet kalte Wertheimer for en ren bevegelse uten bestemt sensorisk innhold, en ren phi.
Artikkelen om phi-fenomenet ble publisert i 1912 og innvarslet en ny tilnærming til psykologiske problemstillinger som gikk langt ut over forklaringen av enkle bevegelsesillusjoner. Forfatteren Max Wertheimer, hadde studert i Würzburg og ved laboratoriet i Berlin. I Berlin forsket Wertheimer på musikken og tallbegrepet i primitive kulturer og skrev en avhandling om assosiasjonsdiagnotistikk. Wertheimers idè var å benytte denne metoden til å avsløre forbrytere. Hans kollegaer Kurt Koffka og Wolfgang Köhler hadde også bakgrunn fra det samme laboratoriet. Sammen dannet de en svært aktiv og entusiastisk forskningsgruppe, kjent under navnet Gestaltpsykologi, også kalt Berlinskolen.
Koffka som behersket engelsk, ble invitert til å skrive om den nye retningen i det sentrale tidsskriftet Psychological Bulletin i 1922. Hans eneste problem var oversettelse av ordet gestalt. Det nærmeste man kommer på engelsk er "structure", sa han, men det kan skape forvirring fordi noen allerede hadde brukt denne benevningen i en annen kontekst. Dermed valgte han å beholde gestalt også på engelsk.
Gestaltpsykologenes viktigste bidrag finner vi innen persepsjonspsykologien, med særlig vekt på visuell persepsjon av mønstre og figurer. Det kan lages uttalige overbevisende illustrasjoner av hvordan helheten oppstår "spontant". Vi kan basert på dette konkludere at all persepsjon er persepsjon av organiserte former (selv to prikker er ikke bare to prikker, men et par). Det er ikke tilfeldig hvilke deler av stimulusfeltet som grupperer seg og danner en helhet og det er heller ikke tilfeldig hvordan en gestalt vil se ut. Prinsippet som styrer grupperingen kalles minimumsprinsippet. Vi ser verden på den enkleste måten mulig. Det er eksempelvis enklere å se X som to kryssede streker enn som to spisser >< som møtes i et punkt. Resultatet er et mønster som fremtrer som mest mulig pregnant, dvs. mest mulig knapt, stabilt og informativt. Det er en rekke prinsipper for perseptuell gruppering, også kalt gestaltlovene/gestaltprinsippene. Disse er:
1) Nærhetsfaktoren: Stimuli som befinner seg nær hverandre, grupperes sammen.Stjernebilder består av de stjernene som ligger nærmest hverandre.
2) Likhetsfaktoren: Det hjelper også at stjernene og linjene er av samme slag. Vi grupperer de loddrette linjene sammen med andre loddrette og samme med vannrette linjer.
3) God fortsettelse: Stjernene på karlsvogna hører til samme stjernebilde fordi stjernene ligger nær hverandre og fordi de danner en linje eller en kurve. Sistnevnte handler om god fortsettelse. Vi ser to kryssede linjer fremfor to vinkler.
4) Sluttethet: Vi ser firkanter og ikke parvise linjer, fordi de fire sidene antyder en sluttet figur.
5) God form og symmetri: Når noe skaper en symmetri grupperer vi det sammen.
6) Felles skjebne (felles bevegelse): Elementer som beveger seg i samme retning blir umiddelbart oppfattet som en gruppe.
Gestaltprinsippene sier ikke bare hvilke deler av stimusfeltet som grupperes sammen, men forteller også at gruppen vil se mest mulig regelmessig og sluttet ut. Vi bærer på en måte med oss visse perseptuelle idealer som vi prøver å få verden til å stemme overens med. Det gestaltpsykologiske syn på persepsjon kan beskrives som holistisk, fordi det legges vekt på helhetene (fremfor de enkelte sansninger). Det kan beskrives som fenomenologisk, fordi personens umiddelbare oppfatning av mønstre, bevegelser og helheter tillegges mer vekt enn en analyse av antatte elementer og assosiasjoner. Det beskrives også ofte som nativistisk, fordi man regner med at de viktigste prinsippene for persepsjon ikke var et resultat av erfaring, men er medfødte.
Gestaltpsykologene kunne ikke akseptere de assosiasjonistiske syn på hukommelse. De tenkte at lignende prinsipper gjelder for hukommelse som persepsjon. Altså at vi husker best materiale som har god og pregnant form. Lignende syn på hukommelse forekommer også i boken Remembering av Frederic Bartlett fra 1932. Bartlett og gestaltpsykologene utgjorde dermed et alternativ til Ebbinghaustradisjonen.
Stroboskopet fungerer etter lignende prinsipper som dem vi kjenner fra film. Apparatet viser bilder på en dreibar trommel. Når bilder skifter i rask rekkefølge, skaper endringene inntrykk av bevegelse. Wertheimer forenklet oppsettet slik at tilskueren vises to loddrette linjer med noen centimeters mellomrom. Når den ene eksponeres i god tid før den andre, oppfattes det som to adskilte linjer som kommer og går. Når tiden kuttes ned til noen brøkdeler av et sekund, ser det i stedet ut som èn linje, som hopper fra den ene posisjonen til den andre. Slik tilsynelatende bevegelse ser like reell ut som en tilsvarende faktisk bevegelse. Dette fenomenet kalte Wertheimer for en ren bevegelse uten bestemt sensorisk innhold, en ren phi.
Artikkelen om phi-fenomenet ble publisert i 1912 og innvarslet en ny tilnærming til psykologiske problemstillinger som gikk langt ut over forklaringen av enkle bevegelsesillusjoner. Forfatteren Max Wertheimer, hadde studert i Würzburg og ved laboratoriet i Berlin. I Berlin forsket Wertheimer på musikken og tallbegrepet i primitive kulturer og skrev en avhandling om assosiasjonsdiagnotistikk. Wertheimers idè var å benytte denne metoden til å avsløre forbrytere. Hans kollegaer Kurt Koffka og Wolfgang Köhler hadde også bakgrunn fra det samme laboratoriet. Sammen dannet de en svært aktiv og entusiastisk forskningsgruppe, kjent under navnet Gestaltpsykologi, også kalt Berlinskolen.
Koffka som behersket engelsk, ble invitert til å skrive om den nye retningen i det sentrale tidsskriftet Psychological Bulletin i 1922. Hans eneste problem var oversettelse av ordet gestalt. Det nærmeste man kommer på engelsk er "structure", sa han, men det kan skape forvirring fordi noen allerede hadde brukt denne benevningen i en annen kontekst. Dermed valgte han å beholde gestalt også på engelsk.
Gestaltpsykologenes viktigste bidrag finner vi innen persepsjonspsykologien, med særlig vekt på visuell persepsjon av mønstre og figurer. Det kan lages uttalige overbevisende illustrasjoner av hvordan helheten oppstår "spontant". Vi kan basert på dette konkludere at all persepsjon er persepsjon av organiserte former (selv to prikker er ikke bare to prikker, men et par). Det er ikke tilfeldig hvilke deler av stimulusfeltet som grupperer seg og danner en helhet og det er heller ikke tilfeldig hvordan en gestalt vil se ut. Prinsippet som styrer grupperingen kalles minimumsprinsippet. Vi ser verden på den enkleste måten mulig. Det er eksempelvis enklere å se X som to kryssede streker enn som to spisser >< som møtes i et punkt. Resultatet er et mønster som fremtrer som mest mulig pregnant, dvs. mest mulig knapt, stabilt og informativt. Det er en rekke prinsipper for perseptuell gruppering, også kalt gestaltlovene/gestaltprinsippene. Disse er:
1) Nærhetsfaktoren: Stimuli som befinner seg nær hverandre, grupperes sammen.Stjernebilder består av de stjernene som ligger nærmest hverandre.
2) Likhetsfaktoren: Det hjelper også at stjernene og linjene er av samme slag. Vi grupperer de loddrette linjene sammen med andre loddrette og samme med vannrette linjer.
3) God fortsettelse: Stjernene på karlsvogna hører til samme stjernebilde fordi stjernene ligger nær hverandre og fordi de danner en linje eller en kurve. Sistnevnte handler om god fortsettelse. Vi ser to kryssede linjer fremfor to vinkler.
4) Sluttethet: Vi ser firkanter og ikke parvise linjer, fordi de fire sidene antyder en sluttet figur.
5) God form og symmetri: Når noe skaper en symmetri grupperer vi det sammen.
6) Felles skjebne (felles bevegelse): Elementer som beveger seg i samme retning blir umiddelbart oppfattet som en gruppe.
Gestaltprinsippene sier ikke bare hvilke deler av stimusfeltet som grupperes sammen, men forteller også at gruppen vil se mest mulig regelmessig og sluttet ut. Vi bærer på en måte med oss visse perseptuelle idealer som vi prøver å få verden til å stemme overens med. Det gestaltpsykologiske syn på persepsjon kan beskrives som holistisk, fordi det legges vekt på helhetene (fremfor de enkelte sansninger). Det kan beskrives som fenomenologisk, fordi personens umiddelbare oppfatning av mønstre, bevegelser og helheter tillegges mer vekt enn en analyse av antatte elementer og assosiasjoner. Det beskrives også ofte som nativistisk, fordi man regner med at de viktigste prinsippene for persepsjon ikke var et resultat av erfaring, men er medfødte.
Gestaltpsykologene kunne ikke akseptere de assosiasjonistiske syn på hukommelse. De tenkte at lignende prinsipper gjelder for hukommelse som persepsjon. Altså at vi husker best materiale som har god og pregnant form. Lignende syn på hukommelse forekommer også i boken Remembering av Frederic Bartlett fra 1932. Bartlett og gestaltpsykologene utgjorde dermed et alternativ til Ebbinghaustradisjonen.
Metode: Komplekse design
Design som manipulerer en uavhengig variabel
I både randomisert posttest-design og pretest-posttest-design fordeles deltakerene tilfeldig i grupper og den uavhengige variabelen manipuleres i to nivåer. De ulike gruppene får dermed forskjellig behandling (treatment). Før manipulasjonen skal det egentlig ikke være noen forskjell mellom gruppene. Forskjellene som forekommer når det gjelder den avhengige variabelen etter manipulasjonen kan i slike tilfeller ofte skyldes manipulasjonen. Design som manipulerer en uavhengig variabel kalles mellomgruppe-design, fordi manipulasjonen innføres for forskjellige grupper.I posttest-design fordeles forsøksdeltakerene tilfeldig i grupper, og den uavhengige variabelen manipuleres. Pretest-posttest-design er forskjellig ved at vi sjekker om gruppene faktisk er like, før vi manipulerer den uavhengige variabelen. Disse to fremgangsmåtene er laget for å teste effekten av manipulasjon av èn uavhengig variabel om gangen.
Design med repeterte målinger
Repeterte målinger henviser til at hver deltaker måles mer enn en gang på den avhengige variabelen. Dette kan gjennomføres både i design hvor bare en uavhengig variabel manipuleres, men også i design der flere uavhengige variabler blir manipulert. Design med repeterte målinger omtales ofte som innengruppe-design, fordi manipulasjonen innføres for en og samme gruppe. Eksperimentelle design med repeterte målinger er interessant i flere sammenhenger. Et eksempel der repeterte målingen benyttes er eksperimenter der en uavhengig variabel skal manipuleres flere ganger. Det er fire klare fordeler med et slikt design: man trenger færre deltakere, det er mer økonomisk vinnende, innengruppe-design er mer sensitive og randomisering er ikke relevant.
Et design med repeterte målinger medfører spesielle problemstillinger som forskeren må være oppmerksom på. Først og fremst angående den praktiske gjennomføringen av eksperimentet. Ettersom at innengruppe-designet krever at samme person deltar i alle eksperimentets betingelser, er belastningen større enn i et tilsvarende mellomgruppe-design. Dette kan føre til problemer med rekruttering og frafall. Den andre problemstillingen som reises handler om effektene av gjentakelse av betingelsene i eksperimentet. Slike effekter omtales som carryover effects som betyr at det som skjer i en betingelse påvirker senere i eksperimentet. Disse effektene har typisk tre hovedkilder: 1) personens atferd, 2) manipulasjonen og 3) måleprosedyren. Deman characteristics kan også være et problem i denne typen design. Dette er fordi forsøkspersonen i slike eksperimenter eksponeres for de relevante variablene flere ganger og kan dermed forstå noe av hensikten med eksperimentet. Forskeren har flere metoder for å håndtere carryover effects: motbalansering, minimere carryover effektene og inkludere carryover effektene som variabler i eksperimentet, slik at effekten av dem kommer under eksperimentell kontroll.
Et design med repeterte målinger medfører spesielle problemstillinger som forskeren må være oppmerksom på. Først og fremst angående den praktiske gjennomføringen av eksperimentet. Ettersom at innengruppe-designet krever at samme person deltar i alle eksperimentets betingelser, er belastningen større enn i et tilsvarende mellomgruppe-design. Dette kan føre til problemer med rekruttering og frafall. Den andre problemstillingen som reises handler om effektene av gjentakelse av betingelsene i eksperimentet. Slike effekter omtales som carryover effects som betyr at det som skjer i en betingelse påvirker senere i eksperimentet. Disse effektene har typisk tre hovedkilder: 1) personens atferd, 2) manipulasjonen og 3) måleprosedyren. Deman characteristics kan også være et problem i denne typen design. Dette er fordi forsøkspersonen i slike eksperimenter eksponeres for de relevante variablene flere ganger og kan dermed forstå noe av hensikten med eksperimentet. Forskeren har flere metoder for å håndtere carryover effects: motbalansering, minimere carryover effektene og inkludere carryover effektene som variabler i eksperimentet, slik at effekten av dem kommer under eksperimentell kontroll.
Design med flere nivåer av den uavhengige variabel
Ofte hender det at forskeren ønsker å få mer kunnskap om hva som skjer når en gitt variabel manipuleres i flere nivåer. I stedet for å undersøke hva som skjer når en handling belønnes eller ikke belønnes, kan man undersøke hva som skjer når det er snakk om ulik grad av belønning. For å besvare et slikt spørsmål må man måle variabelen i flere nivåer.
Design med flere typer betingelser
Mange eksperimenter manipulerer den uavhengige variabelen kvalitativt. Eksempelvis undersøkelser av ulike behandlingsformer for depresjon. Her vil behandlingsform være den manipulerte variabelen. I tillegg vil designet ofte inneholde en kontrollgruppe. Et design som dette er vanlig i klinisk forskning og benevnes randomized controlled trial (RCT). Her er randomisering viktig (slik er det i alle gruppedesign). For å unngå problemer i slike typer design er det vanlig å benytte en strategi kalt blindstudier (deltakerene vet ikke hvem som får hva). Det finnes også fobbelt blindt design hvor verken deltaker eller forsøksleder vet hvem som får hva.
Faktorielle design
Noen ganger er det ønskelig med mer omfattende informasjon. Man ønsker gjerne å besvare spørsmål som ikke kan besvares ved hjelp av eksperimentelle design som er nevnt ovenfor. I slike tilfeller kan man manipulere flere uavhengige variabler i ett og samme eksperiment. Design av denne typen er spesielt interessant fordi de kan gi nyansert informasjon om hvordan årsaker kan samvirke. Dette er et eksperimentelt design som manipulerer to eller flere uavhengige variabler (faktorer). Konkret vil forskeren i et slikt design arrangere de eksperimentelle betingelsene slik at alle nivåene på den ene uavhengige variabelen kombineres med alle nivåene på den andre. Interaksjonseffekter er sentralt i faktorielle design. Interaksjonseffekter er det som foreligger dersom effekten av en variabel avhenger av nivået på en annen variabel. Et faktorielt design gir altså to typer info. Ved å manipulere to variabler i samme eksperiment oppnås informasjon om hvilken effekt hver av disse variablene har hver for seg og hvilken effekt de har sammen (interaksjonseffekt). Et faktorielt design kan forekomme i mange ulike former. Eksempelvis flere faktorer, flere nivåer på hver faktor, manipulerte og ikke-manipulerte faktorer, repeterte målinger vs. unike grupper, mixed design eller mixed design med forskjellig tidspunkt for tiltak.
N=1-design
N=1-design er eksperimentelle situasjoner hvor data fra bare èn deltaker undersøkes om gangen. N=1.design baseres på at eksperimentelle betingelser kan strekkes ut i tid og at personens data på ulike tidspunkter og under ulike betingelser (manipulasjoner) kan gi informasjon om eksperimentelle effekter. N=1-design brukes i dag spesielt innen atferdsanalytisk orientert psykologi. Fordi N=1-design konsentrerer seg om ett individ over tid, vil variasjoner i atferd lettere kunne relateres til kausale variabler enn tilfellet er for gruppedesign. Et av de vanligste N=1-designene er ABAB-designet. Dette går ut på at forskeren observerer en målatferd vekselsvis uten a) og med b) manipulasjon. Det finnes også ulemper med N=1-design. Dette kan være carryover effects, individuelle forskjeller kan ikke kontrolleres eksperimentelt, høy indre validitet, men begrenset generaliserbarhet og til slutt kan det by på etiske problemer.
Kvasi-eksperimentelle design
Kvasi-eksperimentelle design er design som tilstreber de kravene eksperimentelle design setter, men som ikke fullt ut tilfredsstiller disse. Ettersom at krav til eksperimentelle dreier seg om randomisering og manipulasjon av uavhengig variabel kan vi klassifisere kvasi-eksperimentelle design ut i fra det.
Metode: Kausalitet
I eksperimentell forskning definerer vi kausalitet slik: "Dersom eksperimentet viser at en variabel har påvirket en annen, er en kausal forbindelse påvist".
I mange eksperimentelle sammenhenger er styrken på den kausale relasjonen av stor interesse. Kausale relasjoner kan være både sterke og svake, men selv svake relasjoner kan også være kausale. Eksempelvis vet vi at aspirin kan forebygge hjerteinfarkt, men effekten av dette er såppas svak at det er helt uten praktisk betydning. Effektstørrelsen av en kausal relasjon er derfor svært viktig i vurderingen av eksperimentelle utfall. Effektstørrelse er forskjellen mellom gruppegjennomsnittet dividert med standardavviket. Kausale relasjoner kan være svært komplekse og i de fleste tilfeller har ikke et psykologisk fenomen kun èn enkelt årsak. Det er åpenbart at eksperimentell forskning må forholde seg til det faktum at atferd er kontrollert av sammensatte årskaer. Slike sammensatte årsaker kan være av mange ulike typer, eksempelvis:
- En årsak kan forsterke en annen (stress øker sannsynlighet for forkjølelse).
- En årsak kan svekke en annen (undervisning kan svekkes av bråk).
- En årsak kan virke avhengig av en annen (stress i seg selv gir ikke sykdom, men gjør det kombinert med allerede virus).
- En årsak kan virke komplekst på sammen med en annen (trening fungerer bra når man er opplagt, men mot sin hensikt hvis du er sliten).
I mange eksperimentelle sammenhenger er styrken på den kausale relasjonen av stor interesse. Kausale relasjoner kan være både sterke og svake, men selv svake relasjoner kan også være kausale. Eksempelvis vet vi at aspirin kan forebygge hjerteinfarkt, men effekten av dette er såppas svak at det er helt uten praktisk betydning. Effektstørrelsen av en kausal relasjon er derfor svært viktig i vurderingen av eksperimentelle utfall. Effektstørrelse er forskjellen mellom gruppegjennomsnittet dividert med standardavviket. Kausale relasjoner kan være svært komplekse og i de fleste tilfeller har ikke et psykologisk fenomen kun èn enkelt årsak. Det er åpenbart at eksperimentell forskning må forholde seg til det faktum at atferd er kontrollert av sammensatte årskaer. Slike sammensatte årsaker kan være av mange ulike typer, eksempelvis:
- En årsak kan forsterke en annen (stress øker sannsynlighet for forkjølelse).
- En årsak kan svekke en annen (undervisning kan svekkes av bråk).
- En årsak kan virke avhengig av en annen (stress i seg selv gir ikke sykdom, men gjør det kombinert med allerede virus).
- En årsak kan virke komplekst på sammen med en annen (trening fungerer bra når man er opplagt, men mot sin hensikt hvis du er sliten).
Metode: Psykologiske tester
En psykologisk test er en samling spørsmål eller oppgaver som gis under standariserte betingelser. Testspørsmålene tar sikte på et å måle en psykologisk egenskap, som for eksempel intelligens. I den grad testspørsmålet faktisk gjør dette, er testen valid (se tidligere innlegg om validitet).
Hensikten med en test er å få et bilde av personens prestasjon, typisk gjennom en skår som beregnes ut i fra svarene som er gitt. Den skåren kan vurderes på to måter:
a) Kriteriebasert: Hvordan skårer personen i forhold til hva som er mulig å oppnå? og b) Normbasert: Hvordan skårer personen i forhold til andre personer som tar testen? En test innebærer altså at man bruker et utvalg av enkeltspørsmål som grunnlag for å si noe om egenskaper hos et individ mer generelt. Slike målinger omtales generelt som psykometri (måling av noe psykisk).
Tester må tilfredsstille ulike psykometriske krav for at de skal kunne aksepteres:
Standardisering: Betingelsene for å gjennomføre testen er de samme for alle som tar den.
Normering: Den skåren personen oppnår på testen skal kunne sammenlignes med andres skår.
Validitet: Testen må måle det den er tiltenkt å måle.
Reliabilitet: Testen må måle det den måler på en konsistent måte.
En test er basert på en rekke enkeltspørsmål, oppgaver eller påstander. Disse er kalt items eller testledd.
Hensikten med en test er å få et bilde av personens prestasjon, typisk gjennom en skår som beregnes ut i fra svarene som er gitt. Den skåren kan vurderes på to måter:
a) Kriteriebasert: Hvordan skårer personen i forhold til hva som er mulig å oppnå? og b) Normbasert: Hvordan skårer personen i forhold til andre personer som tar testen? En test innebærer altså at man bruker et utvalg av enkeltspørsmål som grunnlag for å si noe om egenskaper hos et individ mer generelt. Slike målinger omtales generelt som psykometri (måling av noe psykisk).
Tester må tilfredsstille ulike psykometriske krav for at de skal kunne aksepteres:
Standardisering: Betingelsene for å gjennomføre testen er de samme for alle som tar den.
Normering: Den skåren personen oppnår på testen skal kunne sammenlignes med andres skår.
Validitet: Testen må måle det den er tiltenkt å måle.
Reliabilitet: Testen må måle det den måler på en konsistent måte.
En test er basert på en rekke enkeltspørsmål, oppgaver eller påstander. Disse er kalt items eller testledd.
Abonner på:
Innlegg (Atom)