Helsepsykologi-> Modeller for helseatferd

Helseatferd er enhver aktivitet hos en person som oppfatter seg selv som frisk, og hvor målet er å forebygge eller oppdage sykdom før den bryter ut, mens risikoatferd er forbundet med atferd som skaper økt sannsynlighet for sykdom og skade. 

Når det gjelder helseatferd er målet at man skal fortsette å være som før (frisk), men i tillegg er det også viktig å tilføye at det også innebærer det man foretar seg for å styrke helsa.Vi har i grove trekk tre modeller for helseatferd som er viktige og kan romme alle former; 1) Gentiske modeller 2) Individualpsykologiske modeller og 3) Sosiale og samfunsmessige modeller. 

Det finnes en del dokumentasjon som viser til at noen av forskjellene mellom mennesker når det gjelder levesett, kan skyldes genetiske årsaker. Betydningen av genetikk for å bli avhengig av røyking ble eksempelvis funnet å være så høy som 84 % i en studie gjort av Pomerleau med flere i 1993. Mange typer risikoatferd har til felles at de stimulerer de såkalte forsterkningssenterene i hjernen. Den viktigste virkningsmekanismen er at hjernen skiller ut nevrotransmitteren dopamin. Denne skilles ut dersom man spiser søt eller fet mat, drikker alkohol, røyker, bruker narkotika, har sex, trener o.l. Dopamin er derfor ofte referert til som "lykkemolekylet". 

  

Dopaminmengden øker også når man blir omfavnet, får et kyss eller mottar rosende ord. Dette gir en klarere betydning av begrepet "lykkemolekyl". Det viktige poenget her i forhold til genetikk og helse er at mennesker er født med ulikt utgangspunkt for hvor mye dopamin de kan skille ut. Det er altså ikke alltid slik at de som for eksempel er fete, har skyld i dette selv.

Videre har vi de individualpsykologiske modellene som tar utgangspunkt i kognitive mekanismer hos enkeltindividet. En av de mest kjente her er KAP-modellen (Knowledge, Attitudes, Practice). Denne modellen antar at for å forandre atferd må man først ha kunnskap. Ny kunnskap vil kunne forandre holdningene, som der igjen til slutt vil forandre atferden. Et eksempel på dette kan være at man må ha kunnskap om faren ved røyking for å kunne slutte. I noen tilfeller har denne modellen vært effektiv, men den er også helt klart utilstrekkelig. Alan Wicker fant ut at den gjennomsnittlige korrelasjonen mellom holdninger og atferd kun var 0,15. Dette betyr da at våre holdninger kun forklarer 2 prosent av atferden vår. Et annet problem med denne modellen er at den antar at årsakssammengenger kun går èn vei, nemlig at holdninger påvirker atferd og ikke motsatt. Videre har vi forventningsverdimodellene som har som utgangspunkt at sannsynligheten for at atferd skal endres er avhengig av to faktorer: 1) opplevd sannsynlighet for at atferden vil føre til et spesielt resultat og 2) den verdien resultatet har for individet. Andre viktige momenter her er Teorien om overveide handlinger (Fishbein og Ajzen,1975), helseoppfatningsmodellen og Banduras sosial-kognitive teori. 

Sosiale og samfunnsmessige modeller er kjennetegnet ved at de ser ut over enkeltindividet og at de er viktige i tilgrensede fagfelt som samfunnspsykologi og sosiologi. Fire eksempler på dette er sosial bytteteori, alturisme, Edward O. Wilsons evolusjonære forklaring i sosialbiologien og Latanès sosiale påvirkningsteori. Sosial bytteteori forklarer at for å kunne være i arbeid må en ha god helse, for kun dersom man er i stand til å utføre et arbeid kan man bytte sin arbeidskraft inn i penger. Alturisme handler om at mennesker har et iboende ønske om å gjøre andre godt. Særlig gjelder dette familiære forhold. Et eksempel på dette kan være at en mor må ha god helse for å ivareta sine barn. Dette vil da kunne styre hennes helseatferd. Edward O. Wilsons evolusjonære forklaring i sosialbiologien sier at det i bunn og grunn er menneskets behov for å formere seg som er den største årsaken til våre handlinger. Til slutt predikerer Latanè at all sosial atferd, også helseatferd, akn forstås ved at vi tenker på individet som utsatt for et felt av sosiale krefter.

Generelt om helsepsykologi

Helsepsykologi dreier seg om hvordan følelser, psykiske tilstander eller ulik atferd vil påvirke og har påvirket vår helsetilstand.

Matarazzo definerte helsepsykologi slik: "Helsepsykologi kan sies å være det samlede bidrag psykologien gir for å forstå helse og velvære" (Matarazzo,1980). Helsepsykologi er en ung vitenskap og et nytt praksisfelt. Dette til tross for at den har mange og lange røtter. 

Helsepsykologien inkluderer psykologies bidrag til en rekke momenter. Blandt annet bedring av helse, helseforebygging, behandling og identifisering av helsemessige risikofaktorer. Videre også utvikling og forbedring av primærhelsetjenesten og helsetjenesten forøvrig. I tillegg er det viktig å nevne at den også ønsker å påvirke befolkningsgruppers allmenne oppfatning av og holdninger til helseproblematikk. Helsepsykologiens rolle innebærer også å fungere som en aktiv informasjonskilde og bidragsyter i forhold til politiske avgjørelser som har med helse å gjøre. Et eksempel her kan være at de ønsker å heve aldersgrensen for kosmetisk kirurgi. 

Begrepene helse og helsetilstand ble tidligere definert av medisinere som arbeidet innen den bimedisinske sykdomsmodellen. Helse var den gang definert som fravær av sykdom. I dag er det langt mer omfattende enn den ene dimensjonen: syk-ikke syk. Noen definerer helse som en idèell tilstand, mens andre definerer helse som en bevegelse i en positiv retning. Den eldste definisjonen fra World Health Organisation (WHO) ble formulert i 1946: "Helse er en tilstand av komplett fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte". Denne definisjonen ble mer utfyllende og innbar flere elementer enn de som ble formulert tidligere. 

Innen helsepsykologi er både helsefremmende arbeid og helsefremmende tiltak viktige momenter. Det er et poeng at en skal fremme god helse. Helsefremmende arbeid innebærer å kartlegge forutsetninger for god helse, arbeide for økt engasjament, tilrettelegge miljøet og bedre formidling av hva som er viktige faktorer i forhold til helse. Helsefremmende tiltak innebærer å bygge opp en sunn helsepolitikk, skape et støttende miljø, styrke lokalmiljøets muligheter for behandling, utvikle personlige faktorer knyttet til å bedre helsen og å tilpasse helsetjensten. 

Faktorer som virker inn på helsa kan være alder, kjønn og arvelige faktorer. Videre også vår individuelle livsstil og sosial påvirkning fra nærmiljøet. I tillegg til levekår og arbeidsforhold. Også generelle sosioøkonomiske, kulturelle eller miljømessige forhodl kan virke inn på helsen vår. 

Helsepsykologi handler altså grovt sett om å forstå hvordan biologi, atferd og sosiale kontekster kan påvirke ens helse. Helsepsykologisk forskning undersøker sammenhengene mellom psykologiske og miljømessige faktorer i forhold til somatisk helse og utvikler heretter metoder for å forebygge og behandle sykdom, i tillegg til metoder for helsefremmende arbeid.

Biologisk psykologi -> Mål og metoder

Målet med biologisk psykologi er å finne det biologiske grunnlaget for atferd. Pickett definerte det i 2000 slik: "Biologisk psykologi er en gren av psykologien som studerer de biologiske fundamentene av atferd, emosjoner og mentale prosesser".

Det er mange ulike forskningsmetoder i biologisk psykologi. En av dem er histologi. Histologi refererer til studiet av mikroskopiske strukturer og vev. Her studerer/observerer man altså strukturer, organisering og sammenhenger i individuelle celler. I denne konteksten kan det også være verdt å nevne at Anton Von Leeuwenhoek var den første som studerte nerveceller under et mikroskop. Videre har vi lesjon. Et eksempel på lesjoner er da en forsker fjernet amygdala fra katter og da fant ut at de ikke viste noen fryktresponser. Et slikt studie ville aldri ha blitt benyttet i dag. Lesjoner er kort sagt patologisk eller traumatisk skade på bestemte områder i hjernen, men de vil også skade nervefiber som passerer dette området.

I dag er det imagingteknikker som har vært det største fremskrittet i psykologisk og biologisk forskning. Vi har flere ulike typer, blandt annet Computerized Tomography (CT), Magnetic Resonance Imaging (MRI), Functional Magnetic Resonance Imaging (fMRI) og Positron Emission Tomography (PET). 

CT var den første maskinen som ga oss et omfattende bilde av menneskehjernen og i dagens CT kan man også få frem tredimensjonale bilder. Denne teknikken ble oppfunnet av Godfrey Housfield og Allan Cormark i 1972 og den er vesentlig i medisinske tilfeller, men har visse ulemper i forhold til forskning. Til tross for at den gir oss god strukturell informasjon, kan den ikke skille mellom en levende og en død hjerne. Med andre ord gir den ingen informasjon om aktivitetsnivå i hjernen. Dette fører til at CT ikke kan gi svar på atferdsrelaterte spørsmål. 

PET er en teknikk som viser oss lokalisasjon av hjerneaktivitet. Dette er en nukleærmedisinsk undersøkelsesmetode for kvalitativ og kvantitativ påvisning av vevsopptak av proteinutskillende radioaktive preparat. Denne teknikken benyttes for å granske en rekke sykdommer. Ulempen med PET er at den bærer ved seg en viss risiko på grunn av radioaktiviteten. 

MRI er en maskin som gir svært høy oppløsning av strukturen i hjernen ved hjelp av magnetisme. fMRI har vært den viktigste teknikken i biologisk og psykologisk forskning. Dette er en svært avansert teknikk som gir oss mulighet til å lære noe om hvordan hjernens magnetisme fungerer. Denne teknikken måler hvor i hjernen det er aktivitet under en gitt oppgave. Man kan også si at fMRI sorterer ut de områdene som ikke er tilfeldig aktive. En ulempe med fMRI er at den bruker omlag 3 sekunder og mye kan skje i en hjerne på denne tiden. Derfor er det viktig at undersøkelsen foregår under kontrollerte betingelser.

MRI har signifikante fordeler over både CT og PET. Den kan gi oss bilder tatt fra en hver vinkel hjernen uten å måtte flytte på individet. Også når det gjelder å spore hjerneaktivitet er fMRI bedre i både spatial og temporal oppløsning. Vi har også en teknikk kalt Magnetoencephalography (MEG) som tar opp magnetisk aktivitet i hjernen. Denne maskinen er stillegående og fungerer dermed godt i studier hvor man skal studere hjernens respons på lyd. Andre viktige metoder er disseksjon, cerebral stimulering, farmakologiske metoder, genetiske studier og stamcelleforskning.

Utviklingspsykologi-> Kort om autisme

Autisme er en utviklingsforstyrrelse karakterisert av tre komponeneter; sosial abnormalitet, språk abnormalitet og stereotypiske og repeterende mønster av atferd. Alle momentene i forhold til autisme kan følge den som er rammet til voksen alder.


Sosial abnormalitet handler om personens manglende evne til å bidra i sosiale settinger, til å utvikle gode forhold til andre mennesker og til å være spontant sosial med andre. En vesentlig karakteristikk hos autistiske barn og voksne er at de mangler evne til å se eller forstå emosjoner hos andre. Språkutviklingen i autisme skjer saktere enn normalt og sånn ca. halvparten av pasientene utvikler ikke et brukbart språk. I tillegg til dette er det også lagt frem bevis for at autistiske personer lager nye ord og er lite engasjert i sosiale samtaler. Stereotypiske og repeterende atferd inkluderer at de stoler for mye på rutiner og ritualer og har en abnormal tilknytning til objekter.


Autisme utvikles i de første to årene og er fire ganger mer vanlig blandt gutter enn det er blandt jenter. Tidlige tegn på autisme er manglende øyekontakt og  manglende evne til å søke til sine omsorgsgivere.

Abnormalpsykologi -> Schizofreni

Schizofreni er alvorlige forstyrrelser av tanker, følelser og persepsjon. Positive symptomer er tankeforstyrrelser, vrangforestillinger og hallusinasjoner, mens negative symptomer er apati og nedsatt interesse, avbrutt tale, lavt aktivitetsnivå og sosial tilbaketrekning. 

Vi skiller mellom fire ulike typer av schizofreni. Katadon (psykomotoriske forstyrrelser, anstrengte holdninger og positurer), Paranoid (vrangforestillinger om forfølgelse, hallusinasjoner og selvhenføring), Disorganisert (tankeforstyrrelser og vrangforestillinger) og Udifferensiert som er når en ikke oppfyller noen av de andre typene. 

Den vanligste måten å behandle schizofreni på er bruk av antipsykotiske medikamenter. Disse hjelper med å redusere symptomene av schizofreni ved å blokke dopaminreseptorene i hjernen. Man antar at dopaminsynapser er ansvarlig for de positive symptomene av schizofreni og dette er da årsaken til at slike medikamenter er svært effektive i forhold til de positive symptomene, men ikke de negative. 

Etter at man har tatt antipsykotiske medikamenter over flere år vil noen utvikle en anderledes, mer alvorlig bevegelsesforstyrrelse kalt tardive dyskinesia. Denne er i stor grad ikke mulig å verken fjerne eller behandle og kjennetegnes ved grimaser og sleving. Mange har også problemer med å snakke og i noen tilfeller vil de ufrivillige bevegelsene gjøre det vanskelig å puste. Risikoen for å utvikle denne sykdommen øker med alder, dose og hyppighet av dosering. 

Clozapin er det mest effektive antipsykotiske medikamentet for pasienter med alvorlig schizofreni som ser ut til å ikke skulle kunne behandles. Dette gjør til at symptomene forbedrer seg rundt 30-50 % hos de pasientene som ikke har respondert på andre medikamenter. Dette medikamentet har ikke vært testet ut lenge nok hos en pasient til at man kan vite om det er mulighet for å utvikle tardive dyskinesia.

Intelligens -> Faktoranalyse

Faktoranalyse er en statistisk prosedyre utviklet av Spearman of Pearson som gjør til at forskere kan identifisere faktorer i grupper av tester. Det er en type datareduksjon som fører til at en stor mengde data kan reduseres til å bli forklart av bare to eller tre faktorer. I for eksempel intelligenstester vil disse vanlige faktorene være spesifike evner som har betydning for deres kompetanse på flere ulike områder. Dersom en gruppe mennesker tar flere ulike tester som handler om intellektuelle evner og hver persons score på disse testene korrelerer med hverandre er det en mulighet for at testene måler samme evne. En faktoranalyse bestemmer hvilke sett av tester som utgjør grupper. 



Birren og Morrison (1961) utførte Wechsler Adult Intelligence Scale (WAIS) på 933 personer. Denne testen består av 11 undertester. Birren og Morrison fant ut hvordan svarene korrelerte mellom testene og utformet en faktoranalyse. 


Selv om faktoranalyse kan gi oss hint om hva intelligens beror på, kan den ikke gi vitenskaplige svar. Det er en stor fare for reifikasjon (å anta at noe eksisterer på en konkret måte fordi vi har gitt det et navn). Videre kan faktoranalysen heller aldri anses som en bedre predikator enn det de individuelle subtestene er. WAIS har for eksempel ingen faktor som viser til musikalske evner og dersom den hadde det er det helt åpenbart at faktoranalysen ville krevd enda en faktor. Nå er det ikke slik at musikalske evner nødvendigvis har noe med intelligens å gjøre, men dette er et eksempel som bør tas i betraktning i vurdereingen faktoranalyse. 


Cattell fant sammen Horn (1966) to faktorer av intelligens. Disse ble kalt flytende- og krystallisert intelligens. Flytende referer til vår evne til å se forholdet mellom ting som for eksempel tall- og bokstavserier. Videre innebærer det også vår evne til å resonnere. Krystallisert handler på den andre siden om den faktabasen vi allerede sitter inne med i tillegg til langtidsminnet og det vi kan gjenkalle der fra. 

Generelt om språk

Språk er et system av visuelle og auditoriske symboler som gir mening for både brukeren og mottakeren. 

Vi bruker symboler til å representere våre tanker, følelser og kunnskaper, men også til å kommunisere med andre. Symboler er viktige for utvidelse av kognitiv og kommunikativ kraft, for læring og for utvikling. Språk handler ikke bastant om tale, men det er ofte en del av det. Områder som er viktig for taleproduksjon er strupehodet, stemmebånd, gangseglet, kjeven, leppene og tunga. 


Språkutvikling starter før fødsel. Selv om lydene som rekker et foster ikke er klare, kan de uannsett bli hørt. Dette gjør til at man lærer noe allerede på et prenatalt stadie. Stemmen fosteret hører best og oftest er morens og mange spedbarn foretrekker derfor morens stemme forann andres de første månedene. 


Et spedbarns hørsel er godt utviklet. Wertheimer (1961) fant at nyfødte som fortsatt er på fødeklinikken kan reagere på lyd med å snu hodet mot lyden. Spedbarn er mellom to og tre uker kan til og med skille mellom lyder fra stemmer og andre lyder. Når barnet er to måneder kan det skille mellom aggressive og rolige stemmer (en aggressiv stemme fører til gråt, mens en rolig stemme kan forårsake smiling og gurgling. 


Rundt 18-20 måneder begynner barna å lære å sette to ord sammen og deres lingvistiske utviklingen går raskere fremover. Barns brukt av to-ord uttalelser er veldig lik i alle kulturer. Til og med døve barn utøver dette på sin egen måte. Ordlæring blir utviklet gjennom semantisk utvikling som er læresystemer for å uttrykke meningen i et språk. Ordlæring utvikles vesentlig tidligere enn ordproduksjon. Et barn kan forstå 150-200 ord, men bare uttale ca. 10 de første årene. 


Når foreldre snakker til barna sine bruker de korte, enkle og velformulerte setninger og fraser. Dette kalles child-directed speech. Denne talen er karakterisert av blandt annet klar uttale, få abrstrakte ord og funksjonsord. Videre er det slik at måten man snakker til et barn på endrer seg ved økende alder. En mor snakker anderledes til barnet sitt når det er to år i forhold til når det er ti år.


Pragmatikk refererer til hvordan vi bruker språket, mens syntaks er et sett av regler for hvordan ord av ulike kategorier som for eksempel verb og substantiv kan kombineres. Videre er fonemer den minste lyden i et ord, dersom denne endres vil det endre ordets mening (eks. venn/penn), mens morfemer er den minste meningsbærende lyden i et ord. Disse består av to eller flere fonemer og kan også uttrykke et ord alene.