Kauai-undersøkelsen

Emmy Werner og Ruth Smith ville studere samspillet mellom barns oppvekst og miljørisikoer gjennom barndom, ungdom og voksen alder. Poenget var ikke å beskrive elendighet, men å beskrive hva som karakteriserte de av risikobarna som mot alle odds likevel klarte seg bra. Dette var det først eksempelet på direkte resiliensforskning. 

 

De tok utgangspunkt i en kohortundersøkelse av 1000 gravide på øya Kauai på Hawaii i 1955. 698 av disse barna var fortsatt med da de var 10 år gamle. De brukte mye tid på å intervjue mødrene angående barna deres, utføre intelligenstester, legesjekker, psykologiske tester og observasjon av barna gjennom 40 år. Data ble samlet inn da barna ble født, så da de var 2,7,10,12,18,32 og 40 år. To tredjedeler av barna, altså 497 stykker, var født uten stor risiko og levde under ordinære kår. Men en hel tredjedel, altså 201 barn, falt innenfor kriteriene for risikobarn. Ett av tre barn var altså født med oddsene mot seg. For å bli definert som risikobarn måtte de ha vært utsatt for flere ulike risikofaktorer. Blandt disse var for eksempel kronisk fattigdom, foreldre med lav formell utdanning, liten stabilitet i familien, alkoholmisbruk eller omsorgssvikt. Blandt disse 201 barna viste det seg at 72 av dem ble velfungerende 18-åringer, mens 129 av dem ikke ble det. 

Ikke uventet utviklet som nevnt de fleste av de 201 barna mer eller mindre alvorlige lærevansker, atferdsproblemer og mentale forstyrrelser som 10- og 18-åringer. Men mer oppsiktsvekkende var det at 72 av disse barna nettopp ikke gjorde det. 

Mange av risikofaktorene og resiliensfaktorene i barnet og i miljøet hadde betydning for utviklingen og de virket inn på utviklingen allerede fra fødselen av, og hadde dermed betydning for barnets tilpasning og voksentilværelse. Det var spesielt noen forhold Werner og Smith fremhevet som skilte de 72 barna fra de andre risikobarna. De hadde normal intelligens, var sjarmerende og tiltrakk seg positive reaksjoner fra foreldre, søsken, besteforeldre og andre. Videre knyttet de følelsesmessige bånd til besteforeldre og søsken, i tillegg til foreldrene. Som ungdommer hadde de dessuten tilgang til et ytre støtteapparat, blandt annet i skole og ungdomsgrupper som belønnet kompetanse og tilbød sammarbeid. 

Denne undersøkelsen har bidratt til stor innsikt og videre forskning. Det var den første undersøkelsen som tok sikte på å forklare hvilke faktorer som særlig er viktig for at barn som opplever risiko, klarer seg.