ADHD: Komorbide lidelser

I forbindelse med ADHD brukes begrepet komorbiditet når vi snakker om flere sykdommer eller lidelser samtidig som ADHD. 

Flere diagnoser betyr ganske ofte mer kompliserte tilstander når det gjelder behandlingsformer. Ikke sjelden må flere behandlinger foregå parallellt. Det er et par komorbide lidelser som beskrives oftere enn andre. Disse er atferdsforstyrrelser, depresjon, angsttilstander, spesifikke språk- og lærevansker, motoriske problemer og tics. Det er også mange som har flere komorbide lidelser samtidig. Komorbiditeten varierer også med alderen og vi kan generelt sett si at problemene er økende med alderen. Det er også ulike måter disse komorbide lidelsene kan oppstå på. Noen oppstår uavhengig av ADHD, andre som en konsekvens av ADHD og ved noen tilfeller kan det være både uavhengige og avhengige faktorer som gjelder.

Atferdsforstyrrelser er den største gruppen med komorbide lidelser. Disse deles ofte inn etter alvorlighetsgrad av problemene og i den forbindelse skiller vi mellom to typer: opposisjonell- og alvorlig atferdsforstyrrelse. Opposisjonell atferdsforstyrrelse refererer til de mindre alvorlige forstyrrelsene som man oftest ser i barnealder. Dette kan være protester, sinneutbrudd, aggressivitet, lyving, stjeling og noe hærverk. Halvparten av de som har dette utvikler senere alvorlig atferdsforstyrrelse. Disse innbefatter aggressivitet mot andre, vold, kriminalitet, misbruk av alkohol, narkotika og vagabondering. Det er vanlig å utvikle disse atferdsforstyrrelsene i sosial og usosial form definert ut i fra evne til vennskap og lojalitet til jevnaldrende. 

Det kan se ut som at et hvert barn med ADHD er engstelig, fordi de på grunn av sine konsentrasjonsvansker ikke greier å forstå og dermed håndtere ulike situasjoner. Noen barn med ADHD utvikler angstlidelser av typen separasjonsangst, spesifikk engstelse, overengstelighet, sosial angst eller generalisert angst. 

Depresjon er også en vanlig tilleggslidelse. Depresjon hos barn og ungdom viser seg oftest ved irritabilitet kombinert med aggressive utbrudd, tristhet, manglende iniativ, vansker med å se mening med livet, tanker om død og enkelte ganger også selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det kan være vanskelig å skille symptomer på depresjon med symptomer ved ADHD, særlig dette med irritabilitet og skiftende humør. Store følelsesmessige eller affektive svingninger er også ganske vanlig ved ADHD. Noen ganger ser en at disse er så store at det gir tilleggsproblemer. Da kan det dreie seg om en affektiv lidelse. 

Rundt 10 prosent av barn med ADHD har også tics. Et "tic" er en plutselig, repeterende muskelbevegelse, gest eller uttrykkelse som typisk etterligner deler av vanlig væremåte. Når tilstanden rammer musklatur i strupe, svelg, brystkasse og mellomgulv, kan en få vokale tics. Komplekse vokale tics som har vart i mer enn ett år kalles tourettes syndrom. Halvparten av de som har tourettes vil også ha ADHD og her vil noen ganger ADHD diagnotiseres et par år før ticsene har blitt åpenbare. Mange barn med tics erfarer imidlertid at ticsene blir mindre uttalte når de kommer opp i ungdomsskolealder og hos noen forsvinner de helt med tiden. 

Det er også slik at mange barn og ungdom med ADHD har avvik på tester av motoriske ferdigheter. Dette kan dreie seg om klønethet i fingre, balanseproblemer eller vansker med sammensatte bevegelser. Mange har også forstyrrelser i sin språkutvikling og de aller fleste med ADHD sliter med innlæring av skolestoff. Hos de fleste har dette sammenheng med konsentrasjonsproblemer og hyperaktivitet, men enkelte har også spesifikke lærevansker. 

Komorbiditet er altså et begrep som brukes for å beskrive lidelser som opptrer parallellt med en annen lidelse. Ved ADHD er dette vanlig og det kan forverre tilstanden og gjøre behandlingen mer komplisert. Ofte må man også som nevnt drive med flere behandlinger samtidig.