Hermann von Helmholtz (1821-1879) er kjent fra fysikken og fysiologiens historie, men er også sentral i forhold til psykologien. Som ung formulerte han et prinsipp om energiens konstans i de levende organismene. Han hevdet at atferd og fysiologiske prosesser krever fysisk energi, som i siste instans må være innhentet fra kroppens primære inntak av oksygen og næringsstoffer. Energien kan omdannes fra en form til en annen, men kan ikke forsvinne sporløst eller oppstå fra intet. Altså; energiens sum er konstant.
I tråd med den mekanistiske oppfatning av nervesystemet forsøkte Helmholtz å måle nerveimpulsens hastighet. Det viste seg da at når nerven til et froskeben blir stimulert, kommer reaksjonen (muskelsammentrekningen) raskere jo nærmere muskelen nerven stimuleres. Differansen tydet på en impulshastighet på 90 fot i sekundet. Differansemetoden kan også brukes på mennesker. Helmholtz instruerte forsøkspersoner om å trykke på en telegrafnøkkel som raksjon på berøring. En berøring på tåen førte til at reaksjonen kom 1 til 2 hundredels sekund senere enn en berøring på låret som ligger en meter høyrere opp. Dette kunne ikke bety annet enn at nerveimpulsen brukte 0,01-0,02 sekunder per meter. Med andre ord beveget den seg 50-100 meter i sekundet.
Måling av reaksjonstider kan altså fortelle oss noe om prosesser i nervesystemet, prosesser som ofte er såppas raske at vi ikke tenker på at de tar tid i det hele tatt.
I 1860-årene hadde Helmholtz utviklet seg til å bli den store autoritet på de høyere sansene: syn og hørsel. Han utga en publikasjon om synet kalt Handbuch der physiologischen Optik, som blandt annet beskrev trefargeteorien og en avhandling om hørsel og musikk kalt Tonempfindungen som inneholder en teori om separate reseptorer for ulike toner. I begge disse tilfellene nevnt ovenfor er utgangspunktet loven om de spesifikke sanseenergier, en lov Helmholtz hevdet var like grunnleggende for psykologien som loven om energiens konstans er for fysikken.
Helmholtz var også videre interessert i hvordan vi persiperer våre omgivelser, inkludert oppfattelse av objekter, bedømming av avstand og perseptuelle illusjoner. Mens sansene reagerer på de proksimale (nære) stimuli er persepsjonen innrettet på å danne seg et bilde av de distale (fjerne) stimuli. For observatøren er persepsjonen viktigere enn sansingen. Faktisk er det slik at vi mange ganger ikke vet hvilke sanseinntrykk vi bygger vår oppfatning på. Persepsjonen overgår nesten alltid sansingen.
Som eksempler på dette anførte Helmholtz "overtoner" som vi ikke bevisst kan høre, men som likevel bestemmer lydens klangefarge. Videre presenterte han netthinnens blinde flekk som er umulig å oppdage dersom vi ikke legger forholdene spesielt til rette for det. Når Helmholtz prøver å forklare hvorfor persepsjonen blir ulik sansingen, antar han at vi tar erfaringen til hjelp. Vi ser ting som vi gjør, på grunn av at vi vet av erfaring hvordan det pleier å være. Denne hypotesen om erfaringens rolle gjør Helmholtz til en empirist, men i motsetning til assosiasjonistene tenkte han seg at individet gjør aktivt bruk av erfaring.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar